en-retsscene-paa-landet-adolph-tidemand-1858

Det skjer uvanlig mye rundt omkring nå, som om selve historiens elv skulle være i ferd med å skifte retning og grave seg et nytt leie. Når jeg skriver dette, er det likevel ikke samtidens storskala folkevandringer jeg har i tankene, ikke direkte, ei heller er det den økende terrorismen forbundet med religiøs «berikelse» knyttet til migrasjonen.

Snarere er det endringene i amerikaneres og europeeres politiske preferanser jeg tenker på, samt hvordan dette stemningsskiftet oppfattes av «the powers that be».

Hva er det som knytter sammen bevegelser som Sverigedemokraterna hos våre svenske venner, Alternative für Deutschland i Tyskland, Front National i Frankrike, United Kingdom Independence Party (UKIP) i Storbritannia og mange, mange andre? Henger den politiske utviklingen i Europa sammen med oppslutningen om «The Donald» ved de republikanske primærvalgene i USA, samtidig som en selverklært sosialist truer det demokratiske partietablissementets makt? Hvordan bemøtes de nevnte fenomenene av samfunnselitene? Enda viktigere: Hvilke tilgrunnliggende årsaker finnes bak skiftet vi aner konturene av?

Med «dem» i tittelen mener jeg de ulike styrende i samfunnssjiktet som besitter definisjonsmakt over samtidens allehånde spørsmål og «utfordringer», men allerede i dette utgangspunktet støter vi på begrepsmessige problemer. De selvsamme representantene for samfunnskakens øverste lag – hvori opptatt særlig politikere, store deler av akademia, de fleste skrivende og pratende i mediene, lederne av den organiserte kristenheten samt, ikke å forglemme, de mange indirekte offentlig avlønnede innen godhetsindustriens ikke-statlige organisasjoner (NGOer) – har mye som skiller dem, men utad er de enige om iallfall én ting: Noen slik «elite» finnes ikke. Spesielt tilhører de ikke noe slikt sjikt selv, mumler de mens de skraper kledelig beskjedent med foten, de er bare samfunnsinteresserte borgere som yter sin skjerv på ulike måter for at fremtiden skal bli bedre og menneskeheten utvikle seg mot enda større global klarhet og rettferdighet.

ANNONSE

Vi andre, skeptikerne som omfattes av overskriftens «oss,» aksepterer ikke bortforklaringene, synes tvert imot å se at visse trekk går igjen fra land til land og gjør gruppediagnostikken både mulig og meningsfull. Hva er det som binder den ellers på mange måter heterogene elitegruppen sammen?

Uansett hvilken lokal politisk gruppering de måtte ha navn etter, så legger den eksisterende eliten for dagen en betydelig Wille zur Macht som man ville sagt i en viss forgangen tid, lysten til å styre, til å lede andre. Dette forener dem enten de har røtter i sosialistisk teori ledende til leninistisk maktfullkommenhet eller er vokst ut av kapitalistisk-borgerlige tradisjoner. Begge grupper påtar seg ubedt – men med største selvfølgelighet, som forgjengerne gjorde det før dem – ansvaret for å veilede oss mange, men antatt mindre bemidlede pekuniært som intellektuelt, i hvordan vi skal leve vår tilmålte tid på jorden.

I vårt land har vi kunnet se denne maktsyntesen mellom Høyre og Arbeiderpartiet, med tilliggende herligheter, gjennomføre et meget ordnet stafettløp under flere tiår nå, så ordnet faktisk at praktisk-politiske skilnader mellom en Høyre-dominert og en såkalt rødgrønn regjering knapt er til å oppdage for andre enn spesielt interesserte.

Da den økonomiske hovedforskjellen mellom kapitalisme og sosialisme opphørte å være en del av vannskillet innen politikken, overtok den moralske dimensjonen og holdningen til internasjonaliseringsspørsmål som merkesteiner. I klartekst innebar dette følgende: Man ønsket å bygge ned for til slutt å fjerne nasjonale skilnader statene imellom til fordel for en global menneskerettighetstenkning.

Avgjørende skulle ikke lenger være historisk motiverte forskjeller mellom land og regioner, men at alle innrettet seg etter et overnasjonalt lov- og regelverk som trumfet alle gammeldagse nasjonsegenheter. FN og FNs organer ble den nye sekulære guddommen, selv om også andre og lignende overnasjonale organer, EU ikke minst, ble tilskrevet overordnet visdom og rett til å bestemme i alt fra livets og samfunnstyringens hovedlinjer til detaljspørsmål. Igjen har det vært avslørende å se hvor tilsynelatende harmonisk Høyre og Ap har gått hånd i hånd inn i den postnasjonale, lysende fremtiden.

Politikken er derved glidd mer og mer over til å bli juridisk administrasjon av internasjonalt aksepterte lover fundert i et formelt definert «kjærlighetsbudskap;» en naiv, ikke-religiøs variant av bergprekenen i byråkratisk tapning skulle man kunne kalle det. Forvaltningsarbeidet behøver bare i liten grad å bry seg om uregjerlige folkeviljer, ettersom de internasjonale lovene har forrang fremfor alt enkeltstatenes parlamenter måtte finne på å vedta.

Den politiske maktfraskrivelsen betyr likevel ikke at samfunnets lederskikkelser avstår fra maktens gleder og privilegier. På alle nivåer ser man praktiske eksempler på dette, og mer og mer ubludt etter som man tror seg å være undratt de uvaskede massers innsyn og kontroll. Ett er de avsjelede Davos-menneskenes tradisjonelt skjulte gleder og diskrete sjarm; disse sidene er ikke mindre velutviklede i dag enn da kun gamle penger gav inngangsbillett til miljøet, og både nyrike og nymektige finner seg skremmende fort til rette.

Enda mer forstemmende er hvordan man også langt nede i systemet – si på kommunalt nivå og i store, i utgangspunktet ideelle organisasjoner av typen Norges Fotballforbund – kjapt blir husvarme når det gjelder å bevilge alskens godsaker til seg selv og sine. NFF huser vel nå enda flere toppledere enn sykehusene har direktører og Forsvaret har generaler, og typisk for de fleste av dem later til å være en eksklusiv appetitt samt generelt velutviklet evne til høy sigarføring; lunsjer til flere tusen kroner settes mer pris på enn hjemmesmurte matpakker i de kretser. Diskrepansen mellom liv og lære ble også fortrinnlig illustrert nylig av mannen som tok mål av seg til å bli Oslos første regjeringssjef – intet mindre – altså den tilsynelatende folkelige Raymond Johansen, som omgitt av miljøpropaganda selv kjøres rundt i en stor og dyr kommunal Audi med privatsjåfør og piggdekk. Det er åpenbart at slike ikke eier skamvett.

Det er mot denne bakgrunn man må vurdere motstandsbevegelsene som nå er i ferd med å skape politisk furore på begge sider av Atlanteren.

Pressen kaller dem foraktelig for populister, de som målbærer og går i spissen for høyrepartiene som de fleste påstås å være, og betegnelsen kan godt brukes om man bare presiserer hva ordet egentlig betyr: Jo da, de tar hensyn til hva folket (popolo) mener og ønsker, tar i alle fall mer hensyn til dem enn til en relativt smal politisk elite som følgelig får det vanskeligere og vanskeligere med å bevare retten til å bestemme over andre.

Det samme gjelder også nye venstregrupperinger rundt før nevnte Sanders i USA og hans europeiske åndsbrødre i eksempelvis Spania og Hellas. Skulle disse motkreftenes fremvekst liksom være udemokratisk, er det så å forstå?

Mener man dét, så er faren overhengende for at man til sist vil tape politisk innflytelse i enhver noenlunde åpen diskusjon, og slike kan i lengden være vanskelige å unngå. Det er ikke sannsynlig at aviser og andre som bruker denne typen terminologi for å brennemerke meningsmotstandere vil ha noen stor fremtid når velgerflertallet en gang snur. Uansett er pressens troverdighet som fjerde statsmakt, som folkets vaktbikkjer overfor eventuelt maktmisbruk, vesentlig svekket.

Betydningen av folks reaksjon mot mediene og annen ikke-statlig øvrighet kan vanskelig overvurderes når fremveksten av den nye «høyrepopulismen» skal forklares. Det patetiske er at journalistene og andre meningsprodusenter ikke selv ser, eller innrømmer å se, sammenhengen: Deres hovmot overfor dem de oppfatter som politisk uverdige (white trash, anyone?) later til å være bunnløst, like ubegrenset som viljen til å finne unnskyldninger for den nye populasjonen – innvandrerne og deres beskyttere innen den såkalt humanistiske eliten – er det. Om hvite menn kan man si hva som helst – vi er udannete og uutdannete, innskrenkete xeno- og gynofobe rasister som dessuten endatil for det meste bor på landsbygda – mens andre befolkningslag omfattes av den største forståelse og velvilje.

Når så en Donald Trump tar bladet fra munnen og, billedlig talt foreløpig, ber dem «dra til helvete,» så vekker slikt jubel. Folk som har følt seg hundset av mediene og deres foretrukne samfunnssjikt, og som kjenner usigelig lede overfor kvasivirkeligheten avisene og etermediene portretterer, vet nå hvem de skal stemme mot om de ikke alltid like sterkt føler hvem de skal stemme på. De vil ha mindre bullshit, mindre svada, færre løgner designet for «å sminke purka;» vanlige folk har kort sagt for lengst «die Schnauze voll» hva offentlig løgnaktighet angår. Fenomenet er internasjonalt, selv om de konkrete irritasjonsmomentene kan variere fra land til land.

Det er selvfølgelig ikke bare hva den maktglade eliten sier og skriver som vekker folks aggresjon, men minst like mye hva de faktisk gjør. I vårt lille land har systematisk vilje blitt vist til å overføre nasjonal politisk myndighet til overnasjonale organer som om sistnevnte skulle representere en slags høyere sivilisasjon; dette skjer og har skjedd uavhengig av om utenriksministeren het Jonas Gahr Støre eller Børge Brende, om det var Høyre eller Arbeiderpartiet som ledet regjeringen.

Disse menneskene selger ut vår selvbestemmelsesrett, og folk blir rettmessig forbannet over slikt. Enda verre er at de står for en utskifting av befolkningen med nyankomne fra helt fremmede kulturer. Jeg vet meget vel at de ikke liker at situasjonen beskrives på denne måten, de finner det vulgært, følelseskaldt og endog hysterisk, men antallet fremmede som skal bli «nordmenn» bare stiger og stiger. Slikt har konsekvenser, og svært mange av oss tilhørende det gamle folket er frusterte og forbannede over det som skjer, over at de gir bort noe som ikke er deres. Man har helt enkelt ikke lov å behandle fedrelandet sånn, og heller ikke det egne folket.

Det foreligger altså en markant gruppemotsetning mellom «dem» og «oss.» De må gjerne fortsette å være forbauset over den nye motstanden de møter, i vårt land som i andre, men den kommer bare til å bli enda sterkere. Forakten rettes ikke kun mot de politiske makhaverne, men mot det løgnaktige sjefssjiktet i hele sin bredde. At de mistrodde og foraktede øyensynlig selv ikke evner å forstå bakgrunnen for emosjonen, vitner om en avstand mellom makt og folk som er direkte farlig. Nei vel, de «kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen», som direktørene innen sykehusvesenet bruker å formulere det, i et språk typisk for «de beskyttede,» men da er det bare å konstatere at de mangler diagnostiske evner til å kunne navigere sikkert i egen samtid.

Slike øvrighetspersoner er farlige enten de har norsk, engelsk, tysk eller annet morsmål. De kommer til å miste makten på et eller annet vis, til en eller annen tid. «I may not see the promised land», sa Martin Luther King med betydelig prestepatos, men noen allerede voksne vil oppleve det. Eksakt hvordan og når vet jeg selvsagt ikke, men et folk som har begynt å røre på seg i avsky, representerer en stor kraft som det er vanskelig å stoppe. Det blir neppe vakkert, men folkeforakt konkretisert til aktive handlinger mot en uforstående lederkaste leder sjelden til vakre oppgjør. Spennende blir det under alle omstendigheter. Og spennende tider er som regel farlige.

 

Bildet over viser et litografi basert på en tegning av den kjente norske kunsteren Adolph Tidemand (1814–1876) med tittelen «En Retsscene paa Landet» (foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design). Situasjonen illustrerer noe av den store avstanden mellom makten og folket under embetsstaten, som etter hvert vek plassen for parlamentarismen (1884) – og siden selvstendigheten (1905).

I den nye tiden er avstanden gjenopprettet, om enn den ikke fremstår visuelt på akkurat samme måte.

Maktmenneskene i våre dager har for manges vedkommende oppkastet seg til dommere uten å ha noe egentlig embete (hva skjedde med «døm ikke, for at dere selv ikke skal bli dømt»?). De har i dag også andre statusymboler enn plagg som er mer elegante enn folkets. Men pekefingeren som ledsager den retthaverske fremtoningen er ikke så forskjellig. Det samme gjelder den ikke alltid like store omtanken for befolkningen; i en del tilfeller er den sågar klart mindre enn på litografiets tid.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629