Kommentar

Det er ikke lenger enn en uke siden at jeg presenterte document.nos lesere for et sentraleuropeisk perspektiv på viktige samfunnsproblemer i en artikkel om Visegrad-gruppen. Siden da er et nasjonalrådsvalg (parlamentsvalg) blitt avholdt i det gamle Habsburg-keiserdømmets mest sentrale land, Østerrike, og dét med et resultat som burde få vesteuropeiske globalister til å sperre øynene opp. Ikke bare ble konservative Österreichische Volkspartei (ÖVP), angivelig Høyres søsterparti derstedes og ledet av Europas nyeste politiske superstjerne, Sebastian Kurz, klart størst (31,6 % i skrivende stund, frem 7,6 % siden forrige valg), men høyrekollegaen Frihetspartiet (FPÖ) ble en god nummer tre (26,0 %, frem 5,5 %), bare så vidt bak den gamle sosialdemokratiske storheten SPÖ, Østerrikes Ap, som fikk 26,9 % (frem 0,1 %; alle tall er tatt fra orf.at onsdag 17.10.2017). De minste partiene var taperne, eksempelvis gikk De grønne tilbake med nesten ni prosentpoeng til 3,8 %.

Valgresultatet representerer en massiv høyredreining i et stabilt demokrati midt i Europa. Slikt fortjener refleksjoner, hvorav noen allerede er kommet også i disse spalter, blant annet her og her. Det som følger, er mine akuttanker i sakens anledning.

Først og fremst er det verdt å merke seg at valgresultatet i Østerrike føyer seg inn i et omfattende mønster som i hovedsak er europeisk, men kanskje mer enn det dersom man trekker inn Trumps seier ved presidentvalget i USA som en beslektet begivenhet. En omseggripende protest mot godfjottliberalisme er fellesnevneren, og da velger jeg bevisst å omtale den nevnte liberalismevarianten på en måte som antyder manglende forståelse snarere enn ond vilje som hovedårsak; har jeg feil, så får det heller være. I synssettet inngår som hovedelement oppfatningen om at «alle mennesker er like, overalt, og har samme rettigheter overalt,» en idealisert, tidstypisk måte å forstå verden på som blant mye annet har manifestert seg gjennom frenetisk vifting med «refugees welcome»-skilter ved en rekke anledninger der fremmede i massivt antall har tatt seg illegalt inn i vår verdensdel under humanitære påskudd. Tematikken er så usigelig velkjent for document.nos lesere at jeg ikke ved denne korsvei ønsker å karakterisere den ytterligere, utover å minne om at godfjotteri kombinert med anti-nasjonalisme har vært en fremherskende strømning innen europeisk ideologi og politikk iallfall det siste halve århundre. Både sosialdemokratiske og kristelig-demokratiske statsbærende partier annammet «vær snill»-ideologien og det var først et stykke ut på 2000-tallet at det begynte å koste dem velgerstøtte, i hvert fall i andre land enn vårt.

Hva karakteriserer såkalte ansvarlige europeiske partier – adjektivet er tatt fra «NRK-speak» og betyr i bunn og grunn ikke annet enn at de ligner på Ap og Høyre hos oss – som under senere år har opplevd valgsuksess til tross for omfattende folkelig protest mot den ovenfor nevnte godfjottliberalismen, som nå nettopp ÖVP i Østerrike? Jo, at de, gjerne mediert via en karismatisk ny leder (Kurz er åpenbart en slik), har tatt opp i egen politikk betydelige deler av «høyrepopulistisk» motstand mot den notoriske innvandringsvettløysa som det for inntil få år siden var absolutt nødvendig å omfavne for å anses som anstendig i samfunnet, men som flere og flere politikere nå skjønner ikke lenger er forenlig med valgsuksess, gitt folkets økende irritasjon. Krass motstand mot ikke-vestlig innvandring, spesielt muslimsk sådan, var selve vinnersaken for både ÖVP og det siden lenge anti-globalistiske FPÖ, og uten Kurz’ endring av ÖVPs politikk i disse spørsmålene (særlig under «flyktningekrisen» i 2015; unge Kurz var da utenriksminister og fikk langt på vei stoppet Balkan-ruten for illegal migrasjon) ville utvilsomt valgoppslutningen for det mer radikale høyrepartiet gått gjennom taket. Som det nå var, kunne folk for første gang vise sin motstand mot innvandring og islam uten å måtte stemme på et sosialt stigmatisert parti. Akkurat dét valgte nesten en tredjedel av velgerne å gjøre.

Ruttes konservative i Nederland maktet også sånn noenlunde å snu i tide slik at ikke Geert Wilders PVV kunne stikke av med hele valgkaka, Tories i England lyktes med mye av det samme, og nå sist var det altså Kurz som snudde om på tidligere adstadige ÖVPs retorikk og holdninger i migrasjonsspørsmål på en måte som må ha fått den lyseblå Solberg-Brende-fløyen i Høyre til å undre seg over om verden var av lage. Kurz la i sin kampanje til og med så mye avstand til sitt gamle parti at han gikk til valg på en liste ved navn «Liste Sebastian Kurz – die neue Volkspartei,» en nesten kuppartet personfiksering som taktisk sett mest av alt minnet om Macrons fantastiske akuttsuksess i Frankrike tidligere i år. Formuleringer som «Stopp innvandringen!» og «Stopp islamiseringen!» var med ett blitt stuerene i Østerrike, og suksessen var remarkabel. Tidligere relativt innvandringsliberale støttespillere fra det gamle ÖVP valgte stort sett å holde munn, for den yrkespolitiker er ennå ikke født som frivillig gir avkall på fremgang og fetere kall.

At det enda mer høyrelenende FPÖ samtidig klarte å få over en fjerdedel av stemmene, er det som virkelig vekker oppsikt i sammenhengen og vitner om hvor utbredt misnøyen og ulmesinnet er i folket. For menigmann er nok nå mer enn nok, de har fått die Schnauze voll og vel så det av å skulle agere verter og velgjørere for kreti og pleti som ønsker seg et bedre liv i fremmed land og for andres penger. Basta, ropte folket, eller kanskje heller Genug, og det kan ikke være tvil om at gjenlyden av brølet vil bli registrert i både Berlin, Brussel og andre europeiske hovedsteder. Gjennom sin nyfunne åpenhet om egen holdning til migrasjons- og annen godfjottpolitikk har østerrikerne vist seg å stå nærmere Visegrad-landene enn sine sentraleuropeiske brødre og søstre i den tyske forbundsrepublikken, for de sistnevnte har ennå ikke maktet å fri seg helt fra den historiske kontrollsvøpen som stadige henvisninger til hitlerismens tid og ugjerninger representerer. Man spør seg uvegerlig hvor lenge mon slik indre sensur kan vare, hvor lenge de selverklært anstendige – de mer eller mindre liberale globalistene – kan klare å beholde styringsretten over den politiske agenda inklusive språklig definisjonsmakt over borgernes tanker og ytringer.

Hva kommer til å skje fremover? I hvilken grad vil en politisk smitte spre seg fra Visegrad-landene og Østerrike til Tyskland og andre stater i Vest-Europa? Spåmann er jeg ikke, men én ting vet jeg: Politikere kommer ikke i lengden til å fremme synspunkter som gjør at de taper ved valgene. Målbærerne av godfjottideologien kommer til å reorientere seg retorisk så vel som praktisk for å nyttiggjøre seg kraften i den folkelige motstanden mot immigrasjon generelt og islams inntog i Europa spesielt. Det blir litt som med seiling: Man kommer ikke greit fremover om man setter kurs rett mot vindretningen, og politikeres omsut for egen velferd og fremtid skal aldri undervurderes. Både i gamle konservative partier (altså slike som en gang var konservative, men som siden er blitt nesten rent liberale; Høyre er paradeeksempelet) og endatil i sosialdemokratiske partier (Aps danske søsterparti har alt endret holdning i innvandringspolitikken) vil viljen til å slå om i mer nasjonal-vennlig, patriotisk retning bli tydelig. Et annet ord for denne type pragmatisme er naturligvis å snu kappen etter vinden, men som alt sagt: Tape makt vil politikerne ikke, da heller skaffe seg nye meninger og prinsipper, om det er disse som er tidens seiersresepter.

Realitetsorienteringen blir garantert spennende, men også farefull. Jeg har tidligere omtalt godfjottpolitikken som en i bunn og grunn tragisk respons på andre verdenskrig og etterkrigstidens utfordringer i Europa, og beskrivelsen er ikke mindre aktuell i dag. Ut fra en grunnleggende feilaktig virkelighetsforståelse etablerte man en samfunnsideologi der ting ble kalt «like» som ikke var det, mens omvendt det som faktisk var og er limet i forholdet mennesker og folk imellom, ikke fikk lov å erkjennes som sådant. Men det lar seg ikke gjøre med politisk-ideologiske tryllekunster å omskape et samfunn og tro at produktet skal bli stabilt, i lengden går det ikke. Til sist gjennomskuer mange nok falskheten og motstanden mot den blir til en politisk kraft, først en liten elv, men siden én som flommer over. Slike politiske elver med stor vannføring har dessuten en slem tendens til å finne seg nye løp nedover.

Bak de ovenstående antydningene ligger to hensyn eller tanker: For det første håper jeg at motstanden mot godfjottliberalismen vil fortsette å vokse og til slutt føyse vekk dette uærlige grunnlaget for samvirke folkene imellom. Det var ikke nødvendig å la seg forføre av utopier da sterke nasjonalstater omsider hadde lykkes med å knekke nasjonalsosialismen eller hitlerismen, men dét var det som skjedde, og fra 1968 og fremover ble tendensen alt mer tydelig. Det er restene av etterkrigstiden som nå er i ferd med å forsvinne idet vi ser begynnelsen på slutten av globalistenes drømmeprosjekt; det er ikke og har aldri vært sant at «alle er like uansett hvilket land og folk de kommer fra», ei heller at «grenser er et notorisk onde som skaper murer mennesker imellom».

Gitt at overganger til noe nytt alltid er ustabile og dermed farlige, er mitt andre inderlige håp at den venstreliberale løgnaktigheten ikke har skapt altfor god grobunn for genuint fascistiske bevegelser på vårt kontinent, for at den tøvete såkalte anti-fascismen de facto fremmer også usunne høyrebevegelser, oppfatter jeg som uomtvistelig. Den tidvis løgnaktige undertrykkelsen av «ulovlige» synspunkter og tanker – operasjonelt definert som alt til høyre for Høyre, for nå å holde oss til norske forhold – gir grobunn for nettopp de samme idéene som man foregir å bekjempe, for også i politikken er motkraft like med kraft.

Jeg tror ikke risikoen for en slik farlig reaksjon mot det mangeårige meningstyrraniet fra venstre er betydelig hos oss, men andre steder kan den være større. Det genuint tragiske ved slike situasjoner er at man bevirker nettopp det man ville unngå, følgende en paradoksal ulykkeslogikk menneskene har vært henfalne til siden tragediens fødsel øst i Middelhavet for snart to og et halvt tusen år siden. Ikke minst i sentraleuropeisk litteratur og politikk har man sett følgene av at dét skjer som man ikke ønsket, mens omvendt dét ikke skjer som man trodde seg å arbeide for.

Også hva dette angår slynger historien seg i ujevn runddans gjennom tiden. Vi gjentar våre feil og i noen grad, men ikke alltid, ser man at også uheldige følger repeteres. Innsikt om slikt har ofte kommet fra byer som Wien, Budapest og Praha, og bare sjelden er den blitt høyaktet av samtiden. Det gjenstår å se hvor annerledes det blir denne gang.