Kommentar

Når tidsånden brøyter seg vei frem gjennom historien, skjer det ofte i rykk og napp; snart er utviklingen raskere her og langsommere der, andre ganger omvendt, og alt går så uregelmessig for seg at bare retrospektive årsaksforklaringer står til troende. Så også med politiske utviklingstrekk: Stundom blåser det høyrevind, et vinddrag som i følge venstreskalden Halvdan Sivertsens 70-tallsklassiker visstnok skal være både kaldt og ufjelgt selv i notorisk moderate politiske landskap som vårt eget, andre ganger kommer gufsene fra motsatt side. Overskriften er ment å lede oss inn i noen tanker rundt spørsmålene om «hva» og «hvordan» bak slike forskjeller i vindstyrke og –retning. Jeg velger å begynne med to aktuelle eksempler fra viktige europeiske land: Frankrike og Østerrike.

Det franske presidentvalgets store seierherre i vår var 39 år gamle Emmanuel Macron. Den nye presidenten har bakgrunn fra franske eliteskoler fulgt av suksess innen internasjonalt forretningsliv. Også politisk har det gått unna i ekspressfart: Inntil for bare et år siden var han næringsminister i Manuel Valls andre regjering utgående fra Parti Socialiste. Først da det ble klart at stemningen i folket hadde vendt seg radikalt mot de gamle partiene på både høyre- og venstresiden, lanserte Macron sin nye La Republique en Marche!-bevegelse som viste seg å ha fantastisk suksess, i alle fall innen det korte tidsspennet som fenomenet enn så lenge har kunnet observeres. Hva som senere vil komme, vet ingen, hverken hva gjelder Macrons reelle politiske strategi, evnen til å få denne gjennomført, eller hva langtidseffekten av den ovenfor skisserte, spektakulære fremgangshistorien vil bli. En viss nedgang i oppslutning kan i skrivende stund spores, hvilket er ytterst rimelig, skjønt også slikt kan være flyktig: «Populariteten kjæm og populariteten går» som uforlignelige Vidar Sandbeck i sin tid uttrykte det. Retorikken under valgkampen var rett nok globalistisk-liberal og meget EU-vennlig, men det er ennå svært «early days,» som sagt, og intet skal forsverges. Noen ganger må man ta tiden og historien til hjelp for å vurdere følgene av et uventet og uvanlig politisk fenomen, slik er det bare.

Østerrikes største samtidsstjerne innen politikken, Sebastian Kurz, er enda yngre, bare 30 år, men hadde likevel hele fire års erfaring som utenriks- og integreringsminister bak seg da han i vår ble valgt til formann i ÖVP, landets ledende konservative parti hvis ungdomsorganisasjon han allerede i 2009 (22 år gammel!) ble leder for. Kurz regnes, i motsetning til Macron, som en sterkt høyrelenende politiker  særlig hva migrasjonsspørsmål og forholdet til EU angår. Han nyter en voldsom personlig popularitet og er enn så lenge klar favoritt ved høstens kanzler-valg.

Felles for begge de nevnte toppolitikerne er ung alder, at de har kommet seg frem til og opp på maktens tinde i europeiske land politisk preget av vel etablerte partistrukturer, men der betydelig samfunnsuro og –usikkerhet har oppstått under senere år forbundet med multikulturalismens fortrengning av det tradisjonelle Frankrike og Østerrike, og at de gjennom sin suksess har klart å stagge popularitetsveksten av protestpartier på høyre fløy (Le Pen og Front National i Frankrike, FPÖ i Østerrike) i alle fall midlertidig. På ett punkt er imidlertid CV-ene prinsipielt ulike: Mens Macron brøt ut av sitt sosialistiske moderparti for å danne sin egen bevegelse, tok Kurz over et stort og veletablert parti innenfra. Det er via denne forskjellen vi kommer inn i spenningsfeltet som tittelspørsmålet rommer, og det er også mot dette bakteppet vi nå løfter blikket fra Frankrike og Østerrike over på våre egne politiske forhold. Mon ikke også norske fremtidsmuligheter kan finnes i forlengelsen av Macrons og Kurz’ historier?

Selv om jeg ovenfor skrev at partistrukturene i Frankrike og Østerrike er stabile, så er nok partistyret der mindre rotfestet enn hva tilfellet er hos oss. Et stunt som det Macron lyktes med forut for de to franske valgene i vår, til president og nasjonalforsamling, der han i alle fall sett utenfra nærmest maktet å skape noe ut av intet, ville være enda mer utrolig i vårt land. Men man skal da ha i bakhodet at den sosiale, sikkerhetsmessige (terroren!) og politiske nedgangen i Frankrike er betydelig lengre fremskreden enn tilfellet er hos oss, både fordi vi kontinuerlig har kunnet oljesmøre økonomien og slik dekke opp de økende kostnadene for velferdsstaten, og fordi det norske samfunnet generelt ikke preges av like omfattende demografisk-sosial heterogenitet som det franske. Men vær trygg: Kriser vil komme også i Norge, og i deres kjølvann åpnes det for nye muligheter og veivalg – noen kaller slikt for løsninger – både mulig- og nødvendiggjort av utryggheten forbundet med den nye tid og dens problemer. Uventede hendelser kan forventes (!) å finne sted også her når det bare begynner å ulmebrenne friskt og varmt nok under buksebakene til dem som sitter ved makten.

Likevel kan man ikke la være å skjele til det faktum at nesten femti år er gått siden et radikalt nytt parti sist lyktes med å slå seg frem til virkelig suksess i Norge, Anders Langes parti som siden ble til Fremskrittspartiet. Åpenbart møtte nyskapningen trass all sin uryddighet et behov i samtiden; folket var grundig lei av kun å måtte velge mellom ulike sosialdemokratiske maktalternativer når de skulle gå til urnene. Kanskje var selve det ukonvensjonelle ved partiskaperen og hans verk et vesentlig aktivum i skaperprosessen; Anders Lange hadde rebell skrevet med store bokstaver tvers over pannen, og partieierens merkevarestunt, hans eggelikørdrikking under politiske møter, hadde vesentlig større underholdnings- og provokasjonsverdi enn noe herr Lysglimt Johansen kan oppnå ved å prøve å følge i Langes fotspor. Uten sammenligning for øvrig, men selvsagt likevel nettopp som dét, minnet det fandenivoldske ved Lange litt om Trumps «jeg gir f*** i hva dere synes»-holdning i møtet med samtidens konvensjonelle maktelite. Å få rett person til å målbære rett politikk til rett tid er åpenbart intet lite kunststykke. Jakten på den berømte nåla i høystakken fortoner seg som enkel i sammenhengen; man skal i sannhet ha gudeflaks, eventuelt gudbenådet intuisjon, for å treffe det smale hiatus i tiden da et radikalt brudd med «conventional wisdom» og oppførsel av mange anses som ønskelig. Men evner rett person å gjenkjenne en for flertallet uventet og brå endring i tidsånden til akkurat rett tid, så kan store ting skje.

Oftest skjer imidlertid ikke dét, kombinasjonen av rett person, rett politikk og rett anledning sier ikke klikk, og alt arbeid muliggjort av for øvrig velbegrunnet politisk frustrasjonsenergi går til spille i enda et av mange mislykkede forsøk på å etablere et nytt og bedre parti. De veletablerte maktpolitikerne kan nøye seg med å se på det hele utenfra og lene seg tilfreds tilbake, trygge på at også forsøk nummer n på å få til et livskraftig parti med annen retning enn de eksisterende, gikk i vasken. Det er da vi kommer inn på Kurz’ metode slik denne i øyeblikket fremstår.

Det unge politiske talentet lyktes med å overta et veletablert parti innenfra i stedet for å skape noe fra grunnen av, hvilket turde være vesentlig lettere. Lydhør overfor en ny tid preget av økende uvilje mot islam og frykt for en demografisk kollaps av fedrelandet, bekymringer som folk ikke lenger bare bærer gjemt inne i seg, men i stigende grad artikulerer også i den offentlige samtalen, har Kurz klart å nyorientere en allerede eksisterende partistruktur i det noen motstandere vil kalle «populistisk retning,» men som andre vil si er en fornuftig tilpasning til en ny tids problemer. Med et kjent uttrykk jeg innbiller meg stammer fra Jan P Syses omtale av Arbeiderpartiets høyredreining under 80-tallet («de stjal Høyres klær mens vi badet»), så har Kurz svingt seg opp innen en gammel, velsmurt organisasjon hjulpet frem av en uro og retorikk som inntil for kort tid siden var forbeholdt protestpartier betydelig lengre ute på høyresiden, i Østerrike i særlig grad FPÖ . Om surfebølgen vil holde helt frem til og forbi nærmeste valg, vet ennå ingen. Som kjent er «en uke lang tid i politikken,» og flere uker desto mer.

Jeg tror det finnes betydelig politisk lærdom gjemt i det ovenstående også for politisk utålmodige nordmenn. De misnøyde på høyresiden som klager over at konsensuspolitikken gjennom mange år nå har skadet norske nasjonale verdier – jeg er selv én av dem – og som roper etter et nytt nasjonalkonservativt parti, de bør alvorlig tenke gjennom hvorvidt en slik nyetablering virkelig er det mest tjenlige. Kanskje er den mulig – Anders Lange lyktes for et halvt århundre siden og nylig lyktes også Macron, rett nok med en ganske annen politisk plattform, men dét er antagelig ikke viktig i sammenhengen – men lett er det ikke. Det blir antagelig litt som å skulle etablere et nytt flyselskap i et konkurransestint høk-over-høk marked; de fleste forsøk mislykkes før noe som Norwegian med ett får ordentlig luft under vingene. Og det viktigste av alt er at alle forsøkene som ikke blir til noe riktig stort noe, suger kraft og energi ut av den egne politiske bevegelsen. Hver gang et nytt parti lanseres, så gnir man seg billedlig talt i hendene hos Arbeiderpartiet og Høyre, for de blir netto vinnere når enda et boble sprekker på en høyreside i strid med seg selv.

Den klart enkleste måten å få politisk makt på, må altså være å ta over innenfra noe som alt eksisterer. Et slikt klestjuveri innebærer ikke engang noe uærlig, man får «bare» flere og flere med seg på en gradvis vending av først politisk fokus, deretter partiets standpunkt i viktige saker; så er det gjort.

Selvsagt vet jeg utmerket vel at få hermetegn er mer berettigede enn de som omgir ordet bare ovenfor, for kunststykket er alt annet enn enkelt. Men det fremstår likevel tross alt som lettere enn å begynne fra begynnelsen, og fremfor alt er det mindre potensielt skadelig for egen sak mens forsøket pågår. Derfor, unge mennesker med et sterkt ønske om å vri norsk politikk i en mer nasjonal retning: Gå inn i de eksisterende, noenlunde store partiene og frem der synspunkter om migrasjonspolitikk og annet som er egnet til å vri politikken i riktig retning! Man får seg sikkert et og annet billedlig snuteslag underveis, i verste fall kan man bli ekskludert, men det kan også være at det finnes mange blant allerede eksisterende medlemmer som også ønsker en endring, bare de får høre andre fremme synspunktene først.

Treffer man en tidsånd i endring, så kan forbausende mye skje på forbausende kort tid. En tilbakevending til tenkning som setter fedrelandets interesser før ulne allmennmotiver, er så definitivt på gang. Alt er mulig, men gode ting skjer helst dersom noen dytter på i riktig retning.