Kommentar

George Frederic Watts (1817–1904) og assistenter, Chaos (ca. 1875), olje på lerret, 106,7 x 30,5 cm), Tate, London. I en fase av ferden fra kaos til orden forsøker gigantene å frigjøre seg fra ild og damp. Foto: Wikimedia Commons (klikk på bildet for å forstørre).

De som ofte leser det jeg skriver, vil ha lagt merke til at jeg stundom gir etter for fristelsen til å benytte språklige pussigheter. Selv i overskriften skjer det, hvilket allment og med god grunn anses som et sikkert middel til å skremme unna eventuelle interesserte. Så er tilfellet også denne gang; lysten tok makten over opptuktelsen som man engang uttrykte det i religiøse kretser. Men bi bare litt, kjære leser som har hengt med så langt: Jeg skal straks forklare det underlige ordet ovenfor, og det vil da bli klart at vårt tema er både jordnært og dagsaktuelt.

«Nihil» er latinsk for «intet» mens «eks» er et prefiks, en forstavelse, som markerer «bevegelse ut». Eksnihilere betyr følgelig å skape noe ut av intet, og så får det være som det vil med at ordet ikke finnes i norske ordlister. Fenomenet finnes, iallfall i tankeverdenen, selv om det ikke akkurat har noen uendelig lang historie.

Mens våre norrøne forfedre mente at verdens begynnelse var i finne i møtet mellom varmt og kaldt, med flere frodige tilleggsmomenter som kan oppfriskes her av dem som så måtte ønske, fortalte antikkens grekere en historie om at den ordnede verden, kosmos, ble skapt ut av et opprinnelig kaos. Jødedommen, med dens senere avlegger kristendommen, satset på en langt mer radikal ontologisk (ontologi = værenslære) forklaring; guden Jahve skapte verden ut av intet, med andre ord eksnihilerte han, og dét i løpet av en knapp uke.

Hva i all verden har dette med norsk politikk å gjøre? Jo, det griper faktisk rett inn i spørsmålet om hvordan man skal oppnå ny politisk utvikling i vårt land. Den éne hovedmuligheten er at man skaper dette ut av intet, man lager altså et nytt parti med et nytt program og ny politikk, hvoretter man ser til at partiet oppnår voksende popularitet til det blir mektig og kan bestemme over statens ulike veivalg. Den andre muligheten er vesentlig mindre radikal i og med at man da påvirker og forandrer politikken i et allerede eksisterende parti i ønskelig retning slik at noe nytt blir resultatet. I sistnevnte tilfelle eksnihilerer man ikke, men forandrer noe allerede eksisterende, mens man i det første eksempelet virkelig går i Jahves fotspor og skaper noe ut av intet.

Det ovenstående leder opp til spørsmålet: Hvordan skal man fremme en nasjonalkonservativ politikk i Norge, en problematikk som opptar svært mange av document.nos lesere så vel som andre nordmenn som fortviler over utviklingen innen norsk politikk gjennom de siste tiårene. Satt på sin spiss: Kan man oppnå noe slikt ved endring av et eksisterende parti eller må et nytt etableres?

Intet er umulig, sies det, og prinsipielt må man vel innrømme at visst, alt kan skje, også innen politikken. Men litt sannsynlighetsveiledning kan man likevel få av å se på nyere norsk politisk historie, og da særlig med vekt på hvor lett det har vært å få luft under vingene for nye parti-initiativer, inklusive slike som har hatt en noe så nær nasjonalkonservativ profil. En liste over slike finner du her. Et eller annet sted mellom fem og ti nåtidspartier med borgerlig profil kan jeg lese meg til, hvorav rundt halvparten er uten representasjon på noe politisk nivå og ingen er representert på Stortinget. Listen over historiske partier etablert over samme lest er vesentlig lenger; alle disse er forsvunnet ut av tiden etter mer eller mindre langvarig kamp for tilværelsen.

Til alle dem som i vånde skriver i document.nos spalter at nå må vi omsider få et nasjonalkonservativt parti også i vårt land, et Alternativ for Norge eller noe lignende, hvorfor tror dere alle disse historiske initiativene mislyktes? Grunnene var sikkert mangslungne, kanskje også ulike til ulik tid, men i det aller minste må man kunne konkludere med at det har vist seg forbasket vanskelig å stable på bena et slikt alternativ i vårt land. Dette er faktum, kun hvorfor kan strides om.

Så kan man til ovenstående innvende: Men nå, akkurat er forholdene annerledes, i dag eksisterer et mulighetsvindu som er historisk unikt, og dessuten er det nettopp at vi er i et desperat behov av et ordentlig alternativ til de eksisterende, vankelmodige gammelpartiene! Igjen: Kanskje, men presis samme argument har vært brukt før også for enhver tid oppfatter seg selv som unik: Da gikk det ikke. Kanskje vinner du på lotto i morgen selv om du ikke har gjort det hittil, men sannsynlig er det ikke. Og dessuten: Hvem er denne ukjente redningsmannen eller -kvinnen som av intet skal makte å stampe opp nok støtte til at en helt ny og livskraftig politisk organisasjon skal fødes, noe faktisk Anders Lange fulgt av Carl I. Hagen klarte i sin tid? Lett vil det iallfall ikke bli. Jeg fristes derfor til å replisere til dem som roper opp om at «noen» må starte et nytt parti, et som passer akkurat deres politiske smak, det samme som den gamle svenske langrennskjempen Thomas Wassberg sa en gang han ble kjed av stadig kritikk og krav om å gjøre ting annerledes og bedre: «Åk själv!» Oddsen for å lykkes med enda et nytt forsøk på å etablere et parti, endatil et nasjonalkonservativt sådant, er skyhøy. Det usannsynlige inntreffer nettopp veldig sjelden. Og glem ikke at mens man sliter helsa av seg i forsøket, som altså i de aller fleste fall aldri blir bedre enn sånn nesten-delvis, så har man drenert vekk fra allerede eksisterende partier noe av den støtte disse ellers ville fått og så bitterlig var i behov av i kampen mot sosialister, liberalere og globalister.

Langt det tryggeste alternativet for dem som ønsker en ny, eller egentlig nygammel, og mer vettug politikk, er altså å søke å bevege et allerede eksisterende parti til å legge om kursen i mer nasjonalkonservativ retning. Du kan naturligvis forsøke med et av de mange småpartiene som finnes, men personlig synes jeg det finnes så mye rart der at det knapt frister. Dessuten gjenstår enormt mye arbeid før et slikt mikroparti eventuelt blir stort, og hvorfor skulle akkurat du ha den karisma som er nødvendig i tillegg til bunnløs energi og hensynsløs gatesmarthet for å bringe et slikt prosjekt vel i havn? Jo da, det kan lykkes, men sannsynligheten er bare marginalt større enn for eksnihilering av noe fullstendig nytt.

Da gjenstår muligheten å gå inn i et stort eller halvstort parti med allerede fullt utbygd organisasjon for der å påvirke politikken i retning av en ny og nasjonalkonservativ kurs. Alle partier kan endres innenfra, men sannsynligheten for en endring i nettopp nasjonalkonservativ lei torde være klart bedre dersom partiet allerede har tilbøyeligheter i nettopp denne retningen. Hvilke partier snakker vi da om?

Som jeg ser det, finnes bare to: Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Førstnevnte har røtter i tradisjonell norsk bygdekultur, men er ikke bare fast knyttet til vår korporative modell for jordbruksstøtte, de har også i senere år valgt å stå sammen med den politiske venstresiden i Norge i alle viktige spørsmål. Å snu en slik skute er nok mulig, i hvert fall prinsipielt, men lett vil det ikke bli.

FrP lever i en tilsynelatende evig spenning mellom partiets liberalistiske og nasjonalkonservative fløyer. Maktbalansen mellom dem har gått opp og ned; det er ikke lett å identifisere årsaken til svingningene ens retrospektivt. Partiets medlemstall har i over ti år vist en nedadgående tendens, men var ved utgangen av 2017 på knapt femten tusen.

Selvfølgelig er ikke alle medlemmer like innflytelsesrike i et parti, langt ifra, men kjøttvekta teller også her. Vil man ha innflytelse over politikken til et parti man er delvis enig med – og andre partier finnes ikke, «the perfect fit» oppnår man aldri – så bør man gå inn i partiet og virke for sitt syn innenfra. Jo flere meningsfeller man får med seg inn, desto lettere går det. Selvsagt må man særlig i begynnelsen opptre med dannelse og en smule tilbakeholden forsiktighet, men det vet nasjonalkonservative; ingen liker brautende «her kommer jeg»-mentalitet. Men litt etter litt kan man få økt støtte innen partiet, både ved å overbevise gamle medlemmer og gjennom rekruttering av nye. Så enkelt – og vanskelig – er det. Man kan oppnå større innflytelse, men det krever arbeid og innsats, investeringer ingen andre kan gjøre for en.

Jeg ber høfligst alle FrP-frustrerte document-lesere om å tenke nøye gjennom dette. Husk særlig på når du gjør det, at man aldri blir helt enig med noe partis politikk. Valg er like ofte mellom minste onder som mellom største goder. Noen ganger er det klokest, endog nødvendig, å «holde seg for nesa mens man stemmer» som Arbeiderpartiets evige sekretær, Haakon Lie, sa mot slutten av livet da han ble spurt om han fremdeles stemte på sitt gamle parti som hadde forandret seg så mye. Enhver stemme er også en stemme mot noe eller noen, ikke bare en stemme for et gitt parti. Slik sett er valg et nullsumspill der hver enkelt borger kan flytte partienes balanse bitte litt gjennom sin stemmegivning.

Det som derimot garantert ikke påvirker den politiske balansen på Løvebakken eller noe annet sted, er å stemme blankt eller helt unnlate å stemme. Ikke en kjeft kommer til å bry seg, eventuelt får man litt rituell bekymringsmumling om det leie ved at stemmeandelen har sunket enda litt til, men i stort er en slik «demonstrasjon» like lite virkningsfull som å skrike ut sin frustrasjon i «splendid isolation» ute på havet eller oppe på snaufjellet. Ingen hører, og drømmen om at alle skulle stemme blankt, er like lite realistisk som syndikalistenes evige drøm om generalstreiken som middel til avgjørende samfunnsomveltning.

Enkeltmennesker og deres innsats gjør en forskjell, også innen politikken. Men de gjør det lettere for seg om de følger en sti som andre har gått opp, om de bygger videre fra et fundament andre har støpt. Det er alltid tillatt å være litt klok og skjele til hva som er enkleste veien til målet. En parti-intern innsats for å oppnå en mer nasjonalkonservativ orientering av et parti som allerede har betydelige tendenser i slik retning, er langt fra det mest urealistiske prosjektet man kan gi seg i kast med.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her