Den første amerikanske presidenten jeg minnes, var John F Kennedy. Han var mye rart, men også en særdeles dyktig taler. Berømt er følgende tidstypiske formulering fra innsettelsestalen som president: «Ask not what your country can do for you – ask what you can do for your country!» Kennedy representerte ungdommelig optimisme og idealisme i godtfolks øyne; han innledet en tid preget av «can do-mentalitet» og håp – til og med overbevisning – om at god vilje og innsats kunne gjøre dårlige ting bra igjen, endatil kvikt. 

Det er ikke fritt for at jeg tenker gjennom den holdning til virkeligheten som sitatet ovenfor reflekterer, i forbindelse med det forestående valget. Utviklingen siden 1960 har innebåret en nærmest kontinuerlig fokusforskyving fra «oss» til «meg»; egoismen eller individualismen eller hva man nå skal kalle det har mer og mer overtatt i den vestlige verden til fortrengsel for vektleggingen av gruppen eller samfunnet. Samtidig kommer man aldri fra at hvert enkelt menneske, de som var 20 år på Kennedys tid like vel som dagens unge, både er individer (udelelige) og bestanddeler av noe større. Som min far engang sa til meg da jeg i spede år utviklet høyreanarkistiske tilbøyeligheter: Så lenge vi er medlemmer i et samfunn og nyter godt av dets resultater og frukter, plikter vi også å gjøre vårt for alles beste. Det hele var en omskriving av Arbeiderpartiets gamle – og aldeles fortreffelige – slagord: Yt etter evne, få etter behov!

Hva har alt dette med valget å gjøre? Ganske mye faktisk, både generelt og på individnivå. Ikke minst er det relevant for oss som ønsker å knesette prinsippet om Norge først i alt som har med nasjonal politikk å gjøre.

Det er ikke så at jeg tar til orde for at man overhodet ikke skal tenke på seg selv og sine familiemedlemmer når man bestemmer seg for hvem man skal stemme på (hvilket parti lover «gratis» skolemat, hvem lover lavest skatt, hvem ønsker plassering av det lokale sykehuset her og ikke der samt tusen andre stridsspørsmål som måtte ha personlig interesse); dét ville være både urealistisk og prinsipielt feil, endog i noen grad udemokratisk for gjennom valg skal summene av ulike ønsker vektes opp mot hverandre. Men dersom man ikke også tenker gjennom hva man synes er best for landet og folket, ikke bare for en selv og den egne lommeboken, når man velger parti, da har man ikke gjort sin plikt, men tvert imot vært umoden. Dessuten er det jo så at påvirkning på individet skjer gjennom gruppen på samme – eller motsatt hva retningen angår – måte som gruppen (eller nasjonen, folket og andre høyere orden-enheter) påvirkes via det som skjer med hver enkelt; ting henger sammen både «oppover» og «nedover». Enhver får fundere seg frem til hvor balansen ligger for eget vedkommende, mellom det individuelle/egoistiske og felles/solidariske, men at et slikt teoretisk tippepunkt finnes, er brennsikkert. Noen av mine interne argumenter følger; du får selv finne ut om du deler dem eller vurderer annerledes.

I min virkelighetsforståelse er det altså nå slik at individ-hensyn har tatt overhånd over hensynet til nasjonen og folket,og dette blir like galt som om gruppe-hensyn hadde fått uforholdsmessig stor plass; jeg er tross alt uforbederlig individualist i de aller fleste situasjoner og har notorisk vanskelig for å underordne meg tvingende fellesskapslover. Også av disse grunner ville det derfor være uaktuelt å underkaste meg et overdrevent kollektivistisk syn som eksempelvis Arbeiderpartiet propagerer. All deres retorikk om «fellesløsninger», «dugnad» og «alle skal med» forekommer meg både prinsipielt feilrettet og gjennomført falsk, men dette er nå bare min mening. Ved valgene skal folk stemme ut fra egen overbevisning, også hva dette angår; viktigere valgprinsipp finnes ikke.

Men tilbake til balansen mellom fellesskapet og individet der ikke bare sosialistene gjør seg skyldig i en kronisk feilvurdering. Også de liberalistiske partiene legger et vridd perspektiv på virkeligheten i og med sitt overdrevne fokus på individets rettigheter til forkleinelse for dets plikter. Her er det at nasjonalkonservativt tankegods (jeg bare måtte bruke ordet for å markere at venstresidens språklige praksis og preferanser ingenlunde skal få lov til å bestemme hvilke ord og betegnelser som er tillatte og hvilke ikke!) kommer inn. Ikke bare er jeg for en konservativ tilnærming til eksisterende samfunnsproblemer (forandringer skal gjennomføres, men de skal være gjennomtenkte og implementeres så kontrollert og langsomt at man hele tiden kan vende utviklingen dersom det viser seg at dét man hadde planlagt, ikke virker bra i praksis), men man skal ha som politisk utgangspunkt at den viktigste sosiale gruppen (nest etter kjernefamilien som er en enestående enhet holdt sammen av både biologi og kultur) i organiseringen av samfunnet, er nasjonen. Merk vel at det intet nazistisk er over en nasjonalkonservativ tilnærming til politikk (hører dere, Sylvi Listhaug og resten av FrP-ledelsen?), derimot videreføring av en organisasjonspraksis som opp gjennom historien har vist seg unikt vellykket, ikke minst i utviklingen av et demokratisk styresett. Kort sagt er nasjonalstater gjennomgående betydelig mer stabile enn løsere sammenknyttede, men teoretisk mer ambisiøse, sosiale enheter (multinasjonale keiserriker, flerkulturelle stater, EU og mye annet). 

Alt dette har konsekvenser for min stemmegivning ved valget som straks skal gjennomføres, for jeg vil svært gjerne bidra til at den nasjonalkonservative dimensjonen styrkes – kanskje det er mest korrekt å si gjenopprettes – innen norsk politikk. Dette kan ikke gjøres på annen måte enn ved å stemme på et nasjonalkonservativt parti, alt annet henger logisk sett ikke på greip. Er du nasjonalkonservativ innerst inne i sjelen – slikt vet man gjerne selv -, så kan du ikke stemme på Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet og etterpå være lei deg for at det ikke finnes noen som målbærer nasjonalkonservativ opposisjon på Løvebakken eller i de store mediene, for da har du ikke selv gjort noe for at en endring skulle skje. H og FrP er liberalistiske partier, ikke konservative i annet enn navnet for førstnevntes vedkommende, mens sistnevnte i vinter var ytterst tydelige på hva de mente om nasjonalkonservative strømminger innen norsk politikk. KrF, og enda mer deres avis Vårt Land, er mer og mer gått i den kristensosialistiske frigjøringsteologiens spor, mens Senterpartiet har bundet seg til den sosialistiske blokken hva regjeringsspørsmålet angår. Stemmer du på noen av disse, så vet du hva du får. Da har du ikke rett til å klage over følgene.

Vil du ha nasjonalkonservatisme, så er Demokratene (D) eller Partiet de kristne (PDK) de eneste rimelige mulighetene. Førstnevnte har den bredeste appellen slik jeg ser det, men PDK er et klart alternativ dersom den spesifikt kristne dimensjonen er viktig for deg. Ja visst, de er begge små, særlig PDK, men heller stemme på noen man tror på enn partier som man allerede er blitt grundig skuffet over, eller som man alt i selve utgangspunktet finner uspiselige. All begynnelse er vanskelig og ingen vet på forhånd hvilke politiske bevegelser som er liv laga. «Ekspertenes» spådommer og forakt er intet å stole på i så måte. 

Så ha et godt valg, alle sammen, enten dere er enige med meg eller ikke. Benytt stemmeretten også om du skulle synes at du ikke vet nok om norsk partipolitikk til å fatte en kunnskapsbasert beslutning. Leser du dette, så kan jeg garantere deg at det er svært mange der ute som forstår og vet langt mindre enn deg om norsk politikk. Vi som synes at «Norge først!» er et strålende slagord, et som sammenfatter vår grunnholdning til hva norsk politikk burde ha som hovedprinsipp, må gå foran i kampen for det vi mener er rett. Det finnes ingen andre å stole på. 

Kanskje lykkes vi, kanskje ikke. Lytt aldri til dem som sies at alt er håpløst, for dét er helt enkelt feil.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂