Kommentar

Like etter valget dro en god venn av meg og jeg opp til hans hytte i Ringebufjellet. To eldre herrer tilbrakte noen dager i fred og ro – men ikke uten et visst element av feiring og forhåpning knyttet til valgresultatet, må jeg innrømme – inkluderende turer med bil og til fots innover de øde viddene. Man får tid til å tenke på så mangt mens man går sånn i timesvis i folketomt norsk fjellterreng, bare sammen med en turpartner man veksler inntrykk, erindringer og funderinger med. Noen av tankene var rent private; de holder jeg for meg selv. Andre har kan hende en viss allmenninteresse fordi de deles av mange som ferdes i norsk fjellnatur. Endelig gjaldt noen temaer som var kommet fram i samtaler med bygdefolket, på kafeen og i min venns barndomshjem der vi ble utmerket bevertet med vafler og kaffe mens vi sammen reflekterte over hvorfor folk stemmer som de gjør ved valgene.

Det første man slås av når man går i norske fjell, som fra foten av Muen til Hirisjøen og tilbake i vårt tilfelle, er selvfølgelig hvor strålende vakkert landskapet er. I tillegg er det tyst og stille; det er sjelebot i slikt. Ringebufjellet er dessuten utpreget bruksvennlig for fotvandrere: ikke store høydeforskjeller, man går på rundt 1100 meter på godt underlag om man bare velger sine stier med litt omhu. Og som sagt vakkert så det forslår, fjellandsskapet stemmer til høytid. Det ble da også litt indre nynning av ”Ved Rondane” mens jeg gikk der, sangen jeg først ble kjent med via ”Ønskekonserten” mens dette programmet ennå bandt en felles interesse- og opplevelsesramme rundt folket. Slik er det ikke lenger. En fin versjon med Solveig Kringlebotn kan du høre ved å trykke her.

Det er ingen tilfeldighet at fjellvandring historisk sett særlig har appellert til filosofer og poeter. I dette temaet er det like lett å gå seg bort som i fjellet i tåke, ikke minst om man som jeg her og nå ikke har et bestemt mål med det jeg forteller, så jeg skal passe på å ikke fortape meg i assosiasjonene. Likevel: I Norge kjenner vi særlig filosofene Arne Næss’ og Peter Wessel Zappfes kjærlighet til fjellet, en åndelig forbindelse som bidro til å forme deres filosofiske tenkning (ikke minst førstnevntes økosofi), og utenfor vårt land kunne man også nevnt et utall av tenkere som så verden klarest gjennom tynn og skarp fjelluft; Nietzsche og Wittgenstein er bare to av dem. Med teoretiske fysikere forholder det seg på samme vis. Blant andre selveste usikkerhetsprinsippets far, kvantefysikeren Werner Heisenberg, var en ivrig skogs- og fjellvandrer hvilket gir meg påskudd til å dele med dere følgende ganske så intelligente vittighet og digresjon: Etter sigende (kilden er selvsagt et obskurt nettsted, et av de mange der man alltid kan finne både tvilsomme morsomheter og morsomme tvilsomheter) skal hans gravsten ha påskrevet følgende epitaf: ”He lies here, somewhere.” Jeg tror ikke det er sant, men jeg liker tanken.

Vennskap føles nært når man går i fjellet og bare har anstrengelsen, naturen, stillheten og sidemannen å forholde seg til. Kanskje føler man det aller tydeligst når man klatrer og hvert nye skritt innebærer fare, jeg har ingen egenerfaring, men finner det trolig. Tanken gir meg uansett et flortynt påskudd for å bibringe mine lesere enda to sanger av en av mine ungdomsfavoritter, Vladimir Vysotsky, som jeg også flere ganger før har løftet fram for document.nos lesere, nemlig ”Sang om en venn” og ”Toppen”. I det minste finnes det denne gang en engelsk oversettelse å lese i de to videosnuttene. Men bratt og farefullt terreng eller ikke: Selv for to menn som for lengst er forbi stadiet da man søker ungdommens farer i fjellene, føles vennskapet ekstra nært når man sitter og deler en flaske solo og brødskiver med ridderost og salami mens blemme- og blåneglprydete føtter får hvile seg ved vannkanten før vi går samme veien tilbake igjen. Det gjør godt å få bruke kroppen igjen for naturaliserte bykarer.

Da går vi naturlig over på det siste (noen vil kanskje si det eneste) temaet jeg ønsket å ta opp, nemlig forskjellen på byfolk og bygdefolk hva politiske holdninger angår, også slik det kom til uttrykk ved dette valget. For det ble som alt antydet litt prat med de ”innfødte” om valgnattens resultater, særlig rundt min venns barndomskjøkkenbord; han kommer opprinnelig fra disse traktene. Litt vennlig erting om byfolk som ikke vet hvor melken og maten kommer fra, fikk vi tåle; slikt får man by på og le av på vegne av alle asfaltbarn og så prøve å kontre etter beste evne med ditto røverhistorier om bønder i byen. Selvsagt er det hele mest på spøk, skjønt ikke uten et visst islett av alvor, her som ellers.

Folk holder seg stort sett til Arbeiderpartiet og Senterpartiet her oppe i innlandsbygdene, til og med familien til min politisk ganske så blå venn gjør det. Mange velger sikkert parti ut fra gammel vane, her som i byen, og da er ikke stemmegivningen spesielt interessant. Andre hadde imidlertid en tankevekkende begrunnelse for sin stemmegivning, en som viser spriket i attraksjonprofilene for de ulike partiene. Når det gjaldt spørsmål om innvandring og kriminalpolitikk, så var de helt på linje med Fremskrittspartiet sa de vi snakket med. Men så var det dette med jordbrukspolitikken som veiet tyngre, mente de, engstelsen for at en liberalistisk næringsolitikk under en blå-blå regjering skulle forrykke livsgrunnlaget på bygda og gjøre det umulig å fortsette som bønder. Da fikk de heller svelge det øvrige som de ikke likte, og stemme i samsvar med det som var direkte viktigst for dem, altså på de partiene som best garanterte en bevaring av Tine, Felleskjøpet og subsidiesystemet for øvrig.

Jeg kan svært lite eller intet om jordbruk og kan ikke utelukke at bøndene og bygdefolket for øvrig overdriver ”farene” ved en blå-blå jordbrukspolitikk. Likevel må jeg medgi at jeg har betydelig intuitiv forståelse for at både Høyres og Fremskrittspartiets liberalistiske tilbøyeligheter kan fortone seg som en svært blandet velsignelse sett fra et bygdeståsted. Når også jeg finner deler av dette liberalistiske verdigrunnlaget og politikken det leder til problematisk, så må dette sikkert gjelde enda mer for dem som har sitt livsutkomme direkte knyttet til matproduksjonen, enten de selv er bønder eller på andre måter er del av yrkesfellesskapet i bygdenorge.

Tanken om full næringsmessig frihet med påfølgende konkurranse mellom produsentene i et åpent jordbruksmarked, uten noen som helst hverken positive eller negative konkurransevridende elementer, har en umiddelbar robust tiltrekningskraft. Men fri konkurranse er meningsfull bare i tilfeller der premissene er like; kvinner og menn løper eksempelvis ikke 100 meter i samme klasse. Dessuten kan ønsket om maksimal frihet fra statlig innblanding og styring komme til å støte an mot andre og viktigere hensyn, hvilket så definitivt er tilfellet for norsk matpolitikk.

Det er to hovedargumenter som taler for å opprettholde betydelig støtte til jordbruket i Norge slik jeg ser det, hensynet til å opprettholde en desentralisert bosetning i landet og hensynet til å sikre en bedre selvforsyningsgrad hva mat angår i tilfelle en internasjonal krise skulle oppstå som gjør at vi ikke lenger kan importere det vi vil ha. Etter mitt syn har begge poengene mye for seg.

Det er en kjent sak at man ikke kan spise penger og heller ikke drikke olje. Norge har opplevd krisetider før da folk ikke kunne spise seg mette, senest under andre verdenskrig. Under normale forhold er det nok både billig og greit å handle mat på verdensmarkedet, men ting kan endre seg og både kjøp og transport kan bli umulige i en eller annen fremtidig krise der også Norge er involvert. Ingen kjenner fremtiden, og da plikter man å tenke gjennom og i noen grad forberede seg på alle mulige farlige scenarier som best man kan. I dette perspektivet ville det være direkte uansvarlig av myndighetene å ikke opprettholde en reserveproduksjonskapasitet for mat i Norge. Det er som med forsikringer: Det er klokt å betale en del i premier mens alt går bra, slik at en eventuell katastrofe ikke blir fullstendig ødeleggende om den skulle inntreffe. Det forbauser meg storlig at dette perspektivet ikke fremmes med større tyngde i debatten om jordbrukspolitikk.

Det kan aldri være en menneskerettighet å beholde samme levestandard uansett hvor du bor i landet, selv om diverse politiske partier later som om vi har råd til å bevilge oss et slikt velferdsnivå. Men når så er sagt, så er det både estetiske, sosiale og historiske dimensjoner over og konsekvenser ved politiske beslutninger som har som konsekvens at bosettingsmønsteret endres. Naturforutsetningene er ikke gode nok i vårt land til å produsere mat (fisk og andre havprodukter selfølgelig unntatt) like billig som mange andre steder, det er en geografisk realitet, og det høye norske prisnivået gjør skjevheten ytterligere tydelig. Da kan kun de færreste norske bønder, om noen, livnære seg av jordbruk uten en eller annen form for støtte fra det offentlige. Personlig er jeg villig til betale en slant for dette, og det tror jeg mange andre nordmenn også er.

At Fremskrittspartiet og, kanskje i noe mindre grad, Høyre holder på sine frihandelsprinsipper og ikke er villige til å fortsette Norges proteksjonistiske tradisjon på landbruksområdet, ligger dem ordentlig i fatet ute på bygdene. De taper mange stemmer på disse holdningene rundt om i grisgrendte strøk, men slik er nå politikkens vesen. Det er ikke feil å stå fast ved sine politiske meninger selv om de i noen kretser er upopulære. Fremskrittspartiet er etter eget utsagn et liberalistisk parti, og man kan ikke da okke seg over at de tar til orde for en liberalistisk politikk.

Det som derimot er ordentlig leit i sammenhengen, er at man ikke lenger har et stort, borgerlig parti i Norge med nasjonalt og konservativt tilsnitt som målbærer både patriotiske verdier (som holdes høyt i hevd av svært mange på bygdene) og en økonomisk politikk uten liberalisme som bærende prinsipp. Denne mangeltilstanden ledet til at mange genuint konservative mennesker endte opp med å støtte det rød-grønne alternativet ved valget som var, og det samme risikerer vi vil skje også i fremtiden.

Fraværet av et nasjonalkonservativt parti i dagens Norge gjør at mange føler seg politisk hjemløse, både i byen og på landet. Litt underlig er det at ikke noen av de eksisterende partiene kjenner sin besøkelsestid og gjør seg større anstrengelser for å trekke til seg disse segmentene av befolkningen. Dersom de hadde gjort det og lykkes, ville det neppe blitt det minste partiet i floraen.