Kommentar

Bildet: I digitaltmueum.no ligger skatter som forteller om det Norge som var. Verden var enklere på 50-tallet da dette bildet er tatt. Det var større overensstemmelse mellom hva ting utga seg for og hva de besto av og i. Dette bildet heter: Far med tre døtre. Maj-Britt Hildonen, Bjørg Hildonen, Kirsten Hildonen og Sverre Hildonen, er tatt i 1955 av ukjent fotograf. Tilhører Musea i Nord-Østerdalen.

Sommeren går og stortingsvalget står snart for døren, hvilket innebærer at det kan være på tide å ta for seg norsk partipolitikk igjen. Hvis så er ambisjonen, hvordan er da sammenhengen med den litt kryptiske tittelen, spør du kanskje? God som gull, blir svaret, skjønt jeg innrømmer at en smule tilleggsforklaring kan være behøvelig.

Det er i budordet «du skal ikke la det beste bli det godes fiende» at sammenhengen er å finne, en usedvanlig klok advarsel på så mange områder, men definitivt også når dagen og timen er kommet og stemmesedler skal legges i urnen. Sjelden blir uttrykket «valgets kvaler» mer direkte aktualisert enn da, for er det ikke snarere mellom vondt og verre enn mellom godt og bedre at man må bestemme seg?

Mulig det, argumentet har utvilsomt en hel del for seg, men her som ellers må man se på hvilke muligheter som foreligger, og veie dem opp mot hverandre på en sober måte. Hvilke valg har man når det skal velges, og hvordan blir stemmegivningen oppfattet av dem som sitter med makten? La oss ta for oss det mest radikale alternativet først, å la være å stemme.

Noen sier at de da «boikotter valget,» men alvorlig talt: Hvem tror de oppfatter ikke-handlingen på denne måten? Svaret er: Ingen. Det finnes nemlig alltid noen titalls prosent av den potensielle velgerflokken som ikke stemmer, av de mest ulike både uforståelige og forståelige grunner. Kanskje holder man på med å dø eller å føde, man kan være bortreist til langtvekkistan eller huset brant plutselig ned; det finnes godt om ting som får selv en mer enn gjennomsnittlig politisk interesse til å bli irrelevant i godtfolks liv.

Det er ikke disse situasjonene preget av mer eller mindre uttalt force majeure som representerer et kvantitativt problem for demokratiet, men derimot folks likegyldighet, ikke minst den som er koblet med følelsen av at det så likevel er nytteløst, eventuelt det litt skamfulle «jeg har ikke greie på/interesserer meg ikke for politikk.» Hva dette siste angår: Ingen, gjentar ingen, som er reflekterende nok til å betvile egen kompetanse på denne måten, er uten moralsk rett til å gi sitt besyv med i den demokratiske prosessen ved å avgi stemme. Det finnes et utall andre som kritikkløst etterplaprer meninger de har forstått man helst skal ha, og lar du ikke dín motrøst høres, så øker den relative styrken av konsensuskoret. Tenk videre på SVs, Venstres og Rødts kroniske ønske om at 16-åringer må få stemmerett fordi «det er de som er fremtiden;» ikke er det nye tanker om disse ungdommenes kognitiv kompetanse eller livserfaring som ligger til grunn for masingen og forsøkene, vel snarere ønsker partiene på venstresiden å få enda flere naive støttespillere til sin uansvarlige ønskedrømpolitikk.

Men tilbake konkret til den såkalte «boikottlinja:» Ingen merker din hensikt bak en beslutning om ikke å delta ved valget, ingen vet hvorfor du ikke stemte. Det eneste du oppnår, er å redusere din innflytelse på norsk politikk fra bitte litt til slett ingen ting. Lat ikke som annet. Avstår du fra å stemme, så er din påvirkning på valgresultatet null, så enkelt er det. Alt annet er innbildning. Du lar de andre, dem du ikke liker, få økt makt ved ikke å «fortynne» deres stemmeovervekt med din lille, men aktive, protest.

Hvem stemmer man så på? I utgangspunktet dem man er mest enig med, selvfølgelig, men konklusjonen må kvalifiseres opp mot de formodete valgkonsekvensene. Sagt på en annen måte: Stemmer du på verdens beste parti som imidlertid bare får én stemme, altså din, så blir konsekvensene innen et representativt, parlamentarisk styresett som det norske ikke vesentlig større enn om du hadde latt være å stemme. En stemme på et halvstort, nestbest parti som du i alle fall delvis er enig med, kan derimot medføre mandatgevinst og følgelig en forskyvning i ønskelig retning av maktforholdene på Stortinget. Da er vi omsider kommet frem til puddelens kjerne eller grøtens smørøye i samsvar med hva overskriften antyder.

Dersom du holder folkeflyttingen inn i Norge og Europa fra Asia og Afrika for å være det altoverskyggende politiske problemet i samtiden, mens all øvrig politisk krangling til sammenligning blir for «småpotatis» å regne, hvordan kan en slik oppfatning omsettes i stemmegivning 11. september? La meg like godt ta tyren ved hornene og erkjenne hovedproblemet først som sist: Vi har intet stort nasjonalkonservativt parti i Norge som både i praksis og prinsipielt forsvarer fedrelandet mot de globalistiske omveltningene som truer, like lite i dag som for fire år siden da jeg skrev den lenkede artikkelen. Dette er et vaskeekte problem, ingen vassen «utfordring,» men slik er stoda og innen denne virkeligheten er det vi må treffe våre nalg.

Noen leser partiprogrammer eller lar seg på andre måter lede av hva partitalsmenn påstår om egne hensikter, motiver og evner. Tilnærmingen er slett ikke helt på jordet, man skal bare ikke kjenne seg for trygg hva gjelder realiteten bak de vakre ordene. For anti-kommunister av min årgang er det fristende å tenke tilbake på alt det fine som stod skrevet i Sovjetunionens grunnlov og SUKPs program; det var fortreffelig svært mye av det, formelig oste av frihet og omsorg for borgerne, men virkeligheten bak var ganske annerledes. Med få ord: Man kan ikke stole på hva politikere skriver og enda mindre på hva de sier, isteden må man se på hva de faktisk gjør og får gjort. Vi vet at det er slik for de store partielefantene som gjennom år «i posisjon» allerede har rukket å sette sine tydelige fotavtrykk i praksisleverposteien, og det er ingen prinsipiell grunn til å tro at de små er mer etterrettelige eller ordholdne.

Etter mitt syn er det utvilsomt at det eneste stortingspartiet med en noenlunde troverdig og vettug politikk hva migrasjonsspørsmål angår, er Fremskrittspartiet. Jo da, jeg vet at regjeringen Solbergs politikk på feltet er alt annet enn tilfredsstillende etter mange leseres mening, og heller ikke jeg er overstadig fornøyd med den. Men man er pukka nødt til å sammenligne: Hvilken annen realistisk regjering ville gjort mer for å redusere uønsket innvandring til landet og fått flere illegale utlendinger sendt tilbake til dit de kom fra, enn den nåværende? Ville de rødgrønne slik de fremsto i Stoltenbergs regjeringstid og gjennom Ap-toppenes retorikk etterpå, gjort en bedre jobb; er det trolig at dé ville fått ned antallet asylsøkere til det laveste på 20 år? Tror du virkelig at en fremtidig regjering Støre vil være mer «fast i klypa» – uttrykket Ap ynder å bruke når de skal gi skinn av at det er nordmenns ve og vel de først og fremst tenker på i innvandrings- og kriminalitetsspørsmål – dersom representanter for denne makteliten får sjansen igjen? Borger virkelig økt innflytelse fra partikadre som Anniken Huitfeldt og Hadja Tajik, gjerne kombinert med et stadig snillhetsmas fra pådrivere innen SV og Miljøpartiet, for en mer nasjonal politikk under «ti tusen flere syrere»-Støres «ledelse»?

Selvsagt ikke. Det nåværende regimet er langt fra det beste man kan tenke seg, men det er vesentlig bedre enn det eneste realistiske alternativet. Og tro bare ikke at Senterpartiet vil makte å endre en ny sentrum-venstre eller Ap-sentrum regjerings holdning i innvandringsspørsmål! De vil nok gjøre som før, Vedum og bygdekameratene, la seg kjøpe for noen hundre millioner, kanskje noen milliarder, ekstra kroner under jordbruksoppgjørene, så er de fornøyd og kan atter en gang vise kjernevelgerne sine alt det gilde de har oppnådd i regjering.

Fremskrittspartiet består av to deler, en liberal-globalistisk hovedfløy som etter hvert krøp tilbake inn i maktposisjonene igjen etter at Carl I Hagen foretok et ufullstendig oppgjør med dem på Bolkesjø for over 25 år siden, og en mindre, konservativ fløy (Listhaug, Tybring-Gedde, Kent Andersen er representative navn) som gjør så godt de kan for å fremme nasjonale verdier i det store norske maktspillet. Som en minoritetsgruppering innen et lillebrorparti (Frp fikk tross alt bare 16 % av stemmene ved forrige valg) i en mindretallsregjering er det ikke bare å banke i bordet med krav som man forlanger etterkommet; dertil er kjøttvekta alt for sped. Men de har faktisk klart å stramme en hel del inn på innvandringsområdet og hva den såkalte integrasjonspolitikken angår – all sanseløs kjeft som er blitt Sylvi Listhaug til del i venstrepressen, bærer sitt klare bud om at man der føler seg truet – og dét har vært viktig for landet. Blir partiet større, kan de klare mer, for liberalistene innen partiledelsen er ikke dummere enn at de skjønner at det er migrasjonspolitikken som ligger bak vanlige folks hovedsakelige støtte til partiet, det er ikke tax-free salget, segway og vannskutere som får velgerne til å gå til urnene.

Hva da med de ulike minipartiene på høyre side som frister med en mer restriktiv, i mange sammenhenger mer nasjonal, politikk? Igjen er det berettiget å ta med i betraktningen at man ikke har hatt mulighet til å se hvilke konsekvenser som kan knyttes opp mot de ulike aktuelle partigrunnlagene, og politikere er tross alt først og fremst politikere også på ytterkanten av høyresiden. Deres evne til intern krangling om makt og taburetter viser en nærmest omvendt proporsjonalitet med størrelsen av tilhengerskaren, noe vi har sett livlige eksempler på også i document.nos spalter som da Demokratene vasket skittentøyet sitt her for et års tid siden. Hver gang man opplever slikt, er det en «sobering experience.»

Men av og til er programmene til partiene både fornuftige og fristende, ingen tvil om saken, og iblant bedre hos de små utenfor enn hos de store innenfor. Et litt pussig famileminne illustrerer poenget: Min datter er midt i 20-årene og ikke mer enn middels politisk interessert, men hun har alltid stemt ved valgene. Første gang det skjedde, valgte hun …. Pensjonistpartiet! Den unge damen hadde faktisk tatt seg bryet med å lese de ulike partiprogrammene – noe hennes mer garvete far aldri har orket, skal innrømmes – og syntes pensjonistenes var det fornuftigste. Derfor gjorde hun som hun gjorde, med ungdommens sans for rettferdighet og konsekvens, hvilket imidlertid ikke var nok til å gi hverken henne eller partiet ens en skygge av innflytelse på Bærums kommunepolitikk.

Her er vi ved det nært forestående stortingsvalgets kjernespørsmål: Skal man støtte partier som ikke har noen reell sjanse til å komme inn på Stortinget etter 11. september? Visst har jeg sans for prinsippet om at «jeg stemmer på dem jeg er mest enig med, uansett,» men pragmatisk er det ikke.

De som bruker stemmeretten slik, har kanskje rett i et opphøyet, absoluttistisk perspektiv, men samtidig begår de feilen å la det beste bli det godes fiende. De strekker seg for langt, etter min mening, forsøker å nå det ennå uoppnåelige, og kaster derved bort realverdien av egen stemme ved valget. For vi lever ikke i noen idéell verden, hverken politisk eller på andre måter, og må forholde oss til dette faktum for å kunne få i alle fall litt gjort av det vi vil, vel vitende om at vi ikke oppnår alt.

Å stemme på kombinasjonen Jensen-Listhaug sender andre signaler inn på Lovebakken enn støtte til Støre-Tadjik eller andre kombinasjoner ville gjort. Det er disse avveiningene som bør avgjøre nasjonalsinnede menneskers velgeradferd, ikke hva de teoretisk kunne tenke seg ville være det beste valgresultatet.