Kommentar

Bildet: Det er rent mye vann i havet siden dette bildet ble tatt. Espen Barth Eide var statssekretær for Jonas Gahr Støre da han besøkte Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi i Yangon 8 oktober 2011. I dag er Barth Eide rede til å tre inn i en ny Ap-regjering. Begge forsvarer åpne grenser og lukker ørene når SSB forteller at det kommer til å bli dyrt. I Myanmar vil ikke Aung San Suu Kyi forsvare rohingyaene slik forsvarere av åpne grenser gjør. Det er ubegripelig for dem at en fredsprisvinner kan mene noe annet enn dem. Foto: Soe Zeya Tun/Reuters/Scanpix

Overskriften er ment i direkte og snever betydning, altså hvordan ikke-vestlige innvandrere stemmer ved valgene. Alle sideeffekter og indirekte konsekvenser som måtte finnes i sammenhengen – og det er utvilsomt mange av dem – ligger derimot utenfor tema selv om jeg mot slutten vil sneie innom i hvilken grad nyttebetraktninger hadde betydning for at man bestemte seg for politikken som er ført.

Det tallmessige grunnlaget for det følgende er i all hovedsak tatt fra Statistisk sentralsbyrås (SSBs) artikler «Innvandrere og stortingsvalget 2013: Høyrebølge blant innvandrere, men flertallet velger Arbeiderpartiet» og «Innvandrere og kommunestyrevalget 2015: Ap står støtt blant innvandrere i sør.» En sammenfatning av samme data er å finne i denne NRK-artikkelen. Ved å benytte slike «objektive» institusjoners fremstillinger reduseres risikoen for politisk motiverte angrep på konklusjoner direkte fundert i tallmaterialet. Dessuten representerer de anførte artiklene så vidt jeg vet de mest ajourførte fremstillingene som finnes vedrørende innvandreres velgeradferd i Norge. Det skal naturligvis bli meget interessant å se tilsvarende over innvandrernes stemmegivning ved også det nå forestående stortingsvalget, men av gode grunner må dette vente til senere; selv politisk interesserte skribenter må akseptere at en tidsakse finnes i virkeligheten.

Ved stortingsvalget for fire år siden (2013) utgjorde antallet stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn (innvandrere og deres i Norge fødte voksne barn) rundt 6 prosent av alle med stemmerett eller 215 000 personer, hvilket var nesten en dobling siden 2005. Stemmeberettigede med bakgrunn i andre europeisk land enn Norge utgjorde en tredjedel av disse, altså rundt 2 prosentpoeng, mens to tredjedeler (4 prosentpoeng eller 140-150 000 personer) stammet fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Valgdeltagelsen i innvandrergruppen var, som ved alle tidligere valg, lavere enn for etniske normenn og lå på 50 prosent. Ved årets stortingsvalg (2017) vil i følge Aftenposten  antallet stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn være steget til 260 000; med andre ord vil vi nå for første gang ha flere innvandrervelgere enn førstegangsvelgere (disse tilsvarer fire nye årskull) ved et norsk stortingsvalg. Det er åpenbart at innvandrerne ikke representerer noen bagatellmessig velgergruppe lenger.

Hvordan stemte innvandrervelgerne ved stortingsvalget i 2013? Jo, de med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika avvek vesentlig fra det norske mønsteret i og med at over 60 % av stemmene deres gikk til partier til venstre for midten, de aller fleste til Arbeiderpartiet. Velgerne med europeisk innvandrerbakgrunn hadde et stemmemønster som lignet mer på det etnisk norske, selv om Ap stod sterkere også innen denne gruppen.

Innvandreres velgeradferd ved kommunevalg, der man som kjent ikke trenger å være norsk statsborger for å få lov å stemme, ser ut til å være enda mer markant i Arbeiderpartiets favør. Dette gjelder rett nok ikke for dem som stammer fra europeiske land (eksempelvis og litt kuriøst stemte ved kommunevalget i 2015 dobbelt så mange fra andre europeiske land på FrP som tilfellet var blant norske velgere; særlig fikk partiet støtte fra polakker, men dessverre for Siv Jensen og hennes flokk var det bare 7 % blant disse som fant det for godt å stemme), men for velgere med røtter i sør er støtten til Ap uforholdsmessig stor. Som «sør» i sammenhengen gjelder igjen personer med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika hvorav de to førstnevnte gruppene selvsagt er langt de største. Blant disse sydlige velgerne var støtten til Arbeiderpartiet ved kommunevalget for to år siden nesten 60 % i følge SSB. Vekter man dessuten inn de ulike velgergruppenes religiøse ståsted, så fremkommer enda skjevere tall: Således fant man i følge Nettavisen at ikke færre enn 80 % av muslimske innvandrere støttet Arbeiderpartiet ved valget.   

Totalbetydningen av et slikt prosenttall fremstår, som alt antydet, ytterligere tydelig når man samtidig tar hensyn til andelen velgere med innvandrerbakgrunn. Fra 1999 til 2015 var økningen  (året og prosentandelen i parentes) som følger: 185 500 (1999, 5 %), 228 500 (2003, 7 %), 279 300 (2007, 8 %), 392 100 (2011, 10 %) og 543 100 (2015, 14 %). Det er videre viktig i lokalvalgsammenheng at innvandrerne fordeler seg svært ujevnt utover landet. Oslo er den kommunen som har flest innvandrere, og i vår hovedstad hadde nær 30 % av de stemmeberettigede ved lokalvalgene i 2015 innvandrerbakgrunn. Det turde være åpenbart at Oslos røde fremtoning de siste årene, og kanskje også tilsvarende særlig FrPs dårlige resultater, i betydelig grad har å gjøre med nettopp sammensetningen av elektoratet: Etniske og kulturelle nordmenn stemmer mer borgerlig – og støtter Høyre og FrP i større grad, ikke minst – enn hva sydlige innvandrere gjør, for ikke å snakke om hvordan muslimene stemmer. Dessverre har jeg ingen steder sett egnete, informative diagrammer over hvordan resultatet ville vært ved valgene, igjen ikke minst i hovedstaden, dersom bare nordmenns stemmegivning var blitt lagt til grunn.

La oss nå legge den rent deskriptive delen bak oss, altså det uomtvistelige som i bunn og grunn bare er en gjengivelse av SSBs offentlige tallmateriale vedrørende stortings- og lokalvalg, og «more oss» med å tenke over hvorvidt den eksisterende diskrepansen mellom innvandreres og nordmenns stemmepraksis mon ikke også kan ha noen allmennpolitiske implikasjoner. Dels kan man spørre seg hvilke langtidkonsekvenser for norske valgutfall innvandringen leder til, men det må også være tillatt å undre seg over om noen kanskje hadde disse mulige følgene i kikkerten da de samme noen åpnet politisk opp for innvandringsøkningen fra sør, og da i særdeleshet fra MENA-landene, altså Midt-Østen og Nord-Afrika.

Vi tar det siste først, altså om noen gjorde seg tanker om å øke denne type innvandring for derved å sikre mer støtte ved valgene til venstresiden i sin alminnelighet og Arbeiderpartiet i særdeleshet. Det enkle svaret er det selvsagte: Jeg vet ikke. Personlig har jeg ikke mye tro på at sentrale norske Parteigenossen besitter slik evne til å tenke strategisk og smart samt dessuten til å følge politikken opp over lang tid, selv ikke blant de mange egennytteorienterte som i håp om «fete kall» søker seg til «ørnen blant partiene,» men vite det kan jeg som sagt ikke. Politikkutvikling skjer oftest ikke særlig rasjonelt, innbiller jeg meg, men hulter til bulter som typisk er for det meste av menneskelig aktivitet; den er med andre ord av «det bare ble slik»-typen, for evnen til å gjennomføre konspirative planer er neppe større enn annen evne til strategisk fokusering i de kretser. Skjønt kanskje undervurderer jeg dem, maktmenneskene – det har skjedd før, skal innrømmes – i alle fall om man begrenser seg til sammenhenger og effekter som først ble observert etter en tid, men som man deretter fant det opportunt å bidra til å videreutvikle; mye stygt er mulig, ikke minst innen politikken. Det er dessuten metodologisk klokt i alt arbeid med å avsløre skyldige bak skurkaktig adferd å følge «follow the money»-prinsippet, altså spørre seg på gammel romersk manér «cui bono,» hvem har nytte av det? De visste et og annet om råttent maktspill, de gamle romerne, og å ta utgangspunkt i motiv eller nytte er fremdeles vesentlig bedre enn å snurre flaske for så ut fra flasketutens retning å avgjøre hvem som først og fremst bør mistenkes for å stå bak komplekse sosiale endringsprosesser. Politikk er ingen søndagsskole. Grunner og årsaker ligger bak mye av det som skjer, også på migrasjonsfeltet.

Uansett bevisste planer eller hensikter, så er det et uomtvistelig faktum at masseinnvandringen til Norge de siste tiårene har påvirket valgresultatene: Innvandrernes adferd ved valgurnene – altså hvem de stemmer på – har i all hovedsak kommet venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet, til nytte. Siden andelen stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn, og blant disse ganske særlig muslimske velgere, fortsetter å øke, vil for hvert valg fremover effekten bli mer uttalt. Det eneste som kan dempe, hindre eller snu en slik utvikling, er om muslimske innvandrere og andre nyblitte norske statsborgere med bakgrunn fra Afrika og Asia skulle slutte å støtte Arbeiderpartiet i uforholdsmessig grad, men i øyeblikket ser man ingen tegn til noe slikt. Aps stadige strøm av forslag til beste for «de svakeste og minst ressurssterke i samfunnet» – les: de anførte innvandrergruppene – blir utvilsomt oppfattet som nettopp det de er, sterke og tydelige invitasjoner til de nevnte gruppene om å videreføre sin velgerpraksis. Norske arbeidere i konkurranseutsatte næringer har i stor grad forlatt Arbeiderpartiet, men i deres sted er såkalte nye nordmenn kommet inn som Aps mest pålitelige stemmekveg.

For den opprinnelig norske befolkningen, og for alle andre i vårt land som ikke tilgodeses på den ovenfor beskrevne måten av alle løftene om en «mer rettferdig» omfordelingspolitikk, gjenstår étt og bare étt tiltak: å straffe i valg de partier som gjennom sin praksis – om bevisst eller ubevisst er egentlig ikke så viktig – arbeider for å øke innvandrerandelen av Norges befolkning. Dette gjøres ved å stemme mot Arbeiderpartiet og andre hvis politikk innebærer større migrasjon hit av folk fra Asia og Afrika, og ganske spesielt immigrasjon av muslimer; så enkelt og så vanskelig er det.

Første mulighet til slik å gi sin mening til kjenne på konsekvensbringende måte kommer mandag 11. september. Gjør borgerplikten, og gjør det slik at din stemme faktisk teller! Det står om viktige ting denne gang. Godt valg!