Kommentar

For svært mange av oss gjelder at vi kjenner politisk frustrasjon. Hva mer er, dette er blitt for en normaltilstand å regne, noe man har måttet venne seg til. En akuttisering av følelsen skjer likevel hver gang valg står for døren, selv slike som ikke har med Stortingets sammensetning å gjøre. De som klarer å forholde seg til fylkes- og kommunevalg som dét disse rettelig var ment å være, en mulighet for folket til å si sin mening om lokale spørsmål og problemer, finner trolig valgsituasjonen mindre opprørende enn de av oss som liten interesse har for kommunalkrangel, men som likevel prøver å påvirke det overordnede politiske landskapet. Vi er typisk nødt til, som Haakon Lie og mange andre har uttrykt det med kraft og klarhet, «å holde oss for nesa når vi stemmer.»

Problemet er at vi ikke har noen politisk gruppering å støtte som vi føler genuin samhørighet med; for mitt vedkommende skyldes dette at vi i Norge mangler et nasjonalkonservativt parti. I og med at jeg følgelig ikke kan stemme på noen eller noe som ideologisk ligger nært opp til mitt eget grunnsyn, så gjenstår de nest beste mulighetene, stemmegivning som fungerer slik at totalstøtten til de direkte skadelige partiene blir minst mulig relativt sett. Det er i dette perspektivet jeg vil trekke frem noen nylige og ikke fullt så nylige hendelser og utsagn av betydelig politisk informasjonsverdi på områder som trolig ligger Document-lesernes hjerte nær, og som jeg følgelig ber dere minnes når 14. september kommer og stemmeseddelen skal i urnen. Jeg skal stort sett begrense meg til ord og handlinger begått av representanter for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Aps nåværende leder, Jonas Gahr Støre, talte usant om sine kontakter med terrororganisasjonen Hamas mens han var utenriksminister. Denslags episoder kunne før i tiden lettere glemmes, gjøres til gjenstand for tolkninger hit og dit eller endog benektes, men dette er ikke like lett når konsekvensen av «erindringsforskyvningen» – i følge Støre ble den foranlediget av et upresist spørsmål fra journalistens side – finnes på tape. Episoden er lenket til fra dette nettstedet mange ganger før, men jeg unner alle å friske på hukommelsen når de nå i valg skal bestemme seg for hvem de stoler på. Youtube-klippet har større informasjonsverdi enn all verdens taler og tilrettelagte redegjørelser; det viser praksis. Jeg anbefaler også å tenke nøye gjennom hvorfor episoden ikke fikk større konsekvenser enn den fikk for Støres vedkommende. Kan det mon ha noe med medienes og journalistenes egne politiske preferanser å gjøre?

Samme Støre nedkalte trampeklapp over seg selv og forsamlingen da han på Arbeiderpartiets landsmøte i vår tok Gutmenschen-populismen til et nytt nivå og foreslo at Norge skulle ta imot 10.000 ekstra syriske flyktninger. Tallet var rundt og fint, responsen var jublende i salen og mediene og det hele så ut til å skulle kunne bli akkurat dét som formodentlig var meningen: en glitrende taktisk-politisk seier som styrket bildet av Ap som de godes parti mens meningsmotstanderne ble forsatt i etisk forlegenhet. Hva som var årsak og hva virkning i den mer labile situasjon som fulgte, er ikke godt å si, men rett etter landsmøtetalen begynte Aps nedgang på meningsmålingene, en nedgang som i skrivende stund så vidt har stoppet opp før man bikket 30-prosentgrensen. Min tolkning er at Støre grovt forregnet seg og ikke tok høyde for at publikum i stort mener noe annet enn det hans daglige omgjenge og politiske venner gjør. Mange nordmenn tilhørende «the silent majority» har nemlig fått nok, de har dét som på ikke alt for høyverdig tysk kalles «die Schnauze voll» av alskens migrantproblemer, og dette til tross for den massive propagandaen temaet omgis med. Media pisker opp en sanseløs storm av følelser utøylet av fornuft; dette kan de, dette er de eksperter på og de gjør det svært gjerne. Selvsagt har medynksrusen effekt, kanskje også til over valget, men på litt lengre sikt er velviljekvoten hos folk flest ved å bli brukt opp. Flyktningeproblemer oppstått gjennom krigføringen i Syria vil om litt bli møtt med emosjonell utmattelse. Antallet migranter som med de underligste begrunnelser allerede er kommet hit fra Afrika og Midt-Østen, altså før den aktuelle krigen i Syria, er for massivt synes mange Ola og Kari Nordmann, og jeg er enig med dem.

En som ikke er enig, er AUFs nye leder, Mani Hussaini. Hans begeistring for Støres «åpne deres hjerter»-forslag på landsmøtet kan dere ta del i via lenken ovenfor, men ungdomslederen hadde mer på lager. I sin tale på det første AUF-stevnet på Utøya etter massakrene der for fire år siden – en ytterst symboltung begivenhet, naturligvis – tok han til orde for at Norge nå måtte følge i Sveriges fotspor og innføre en feministisk utenrikspolitikk som rettesnor for samarbeidet med andre land og folk. En «human flyktningepolitikk» der «ingen mennesker er illegale» er naturligvis vesentlige elementer i dette, blant så mye annet som vi allerede kjenner fra vårt østlige granneland. Herr Hussaini fikk mer enn høflig applaus; slik vil man derstedes at den nye norske fremtiden skal arte seg.

Dette er den overordnede politiske visjonen og virkeligheten Arbeiderpartiets nåværende og fremtidige ledere ber oss om å støtte. Det er ikke til å komme fra at selv stemmer avgitt til fordel for dette partiets kandidater ved lokalvalg, endatil på den ytterste nøgne ø eller i fjelldalen, med nødvendighet vil bidra til fremme av Aps overgripende politikk på nasjonalt nivå. Enhver får gjøre som han vil og har samvittighet til, men for meg er dette relative tyngde-aspektet – at hver stemme til andre partier er en stemme som ikke går til Hussainis og Støres politiske linje skissert ovenfor – avgjørende. Da gjenstår halvdelen av spørsmålet, hvem andre kan man støtte mens fingrene kniper nesevingene hardt sammen? Jeg vil fremheve noen nylige mediebegivenheter som retningsgivende for mitt valg.

Christian Tybring-Gjedde (CTG) har fremstått i stigende grad som den fremste representanten for Fremskrittspartiet nasjonalkonservative fløy. Rett nok er det liberalistene som har mest makt i partiet, det er uomtvistelig, men rivningen mellom de to fløyene foregår fremdeles og intet er endelig avgjort. CTG har hatt kraft og vilje til å påpeke gang på gang – den som vil, kan selv lett finne belegg for påstanden på nettet – det skadelige ved «godhetspolitikken» som den norske politiske eliten og sivilsamfunnet går i bresjen for, enten det nå dreier seg om innvandring eller annet. Dette har kostet, også på det personlige plan, og jeg nytter derfor høvet til å takke ham for innsatsen han har gjort og gjør. Det finnes fremdeles personer innen FrP som etter evne står på for at partiet ikke skal bli et ugjenkjennelig Høyre-light, og disse trenger all støtte de kan få.

Gamlefar Carl I Hagen slo også til nylig med å si det de fleste andre knapt tør tenke hva gjelder flødet av migranter over Middelhavet og inn i Europa: det må stoppes på samme måte som Australia har gjort i sine farvann, ved å sende inntrengerne tilbake slik at ikke enda flere lokkes hit. Samme standpunkt landet jeg selv på i vår, men slike tanker blir naturligvis meiet ned med størst mulig kraft av dem som mener seg å besitte «the moral high ground» i norsk samfunnsdebatt. Før eller siden vil man imidlertid måtte se virkeligheten i hvitøyet, for innstrømmingen av ulovlige migranter vi nå opplever, er bare begynnelsen. Overbefolkning kombinert med voldelig ideologi (eller kall det religion; jeg vet ikke hvilken betegnelse som er best dekkende) og inkompetent samfunnsorganisering gir en potent blanding som man ikke tømmer for sprengkraft ved hjelp av dialogmøter.

Per Sandberg tar i blant bladet fra munnen og snakker slik at vanlige folk forstår ham om ting som er upopulære for dem innen godhetsindustrien. I valgkampens siste fase sa også han det selvsagte, at man ikke kan tillate videreføringen av den nåværende folkevandringen inn i Europa uten alvorlig skadevirkning. Selvfølgelig ledet dette til uthengning i Dagbladet; slikt er det nærmest gått automatikk i. I likhet med CTG og andre får også Sandberg med ujevne mellomrom veritable overhøvlinger fra Gode Mennesker tydende på at disse nå er ved å miste hodet, illustrert til fullkommenhet ved sentralstyremedlem i Venstre, Rebekka Borsch’ kronikk i Dagbladet for litt siden. La meg si det veldig forsiktig: De som mener at det ikke betyr noe hvilket parti som relativt styrkes ved valget, bør lese hennes angrep. Hadde tilsvarende blitt skrevet av noen på høyresiden, ville hatanklagene kommet på hel volley, ikke minst i statsmediene.

Selv om partileder Jensen har skuffet mange av også dette nettstedets lesere under de to årene som er gått siden regjeringsskiftet, så gjør man feil om man later som om hun og resten av FrP-ledelsen ikke skiller seg fra de andre toppolitikerne hva angår innvandringsspørsmål. Helt nylig vekket hun igjen til live den folkelige og lokale protesten mot stortingsforliket om 8.000 ekstra syriske flyktninger ved å minne kommunene om at lokal motstand kunne være tilstrekkelig til ikke selv å bli sittende med svarteper, med regningen for de andres godhet. Okking og veing fra de øvrige fulgte, ikke minst fra samarbeidspartner KrF, men utspillet bidrog til igjen å aktualisere problematikken. Økt mottak av migranter fra Afrika og Midt-Østen er ikke noen naturnødvendighet; man kan unngå en slik utvikling, men det krever politisk vilje til å treffe beslutninger som støter an mot gjengs konsensus blant de pene og gode.

Enhver skal velge etter egen overbevisning. Jeg håper du ikke lar være å stemme, for dette er en type skuffelses- eller frustrasjonsreaksjon som ingen legger merke til. Selv i det norske partilandskapet er det mulig å se forskjeller. Vi får ikke alltid det vi vil ha, men vi kan yte vårt for å slippe unna det vi misliker aller mest. Også helt små bidrag, som enkeltmenneskers stemmegivning, kan være viktige.

Godt valg!