Kommentar

Skal si det gir en egen glede etter 3 ukers pause å gå i gang med å lese landets hovedstadsaviser på daglig basis igjen. For det er jo der de hippe, urbane humanistene med den unike toleransen – på egne og aller mest på andres vegne – befinner seg. Utenfor hovedstaden bor landsbyidiotene og de usolidariske politikerne deres.

Det er den delen av befolkningen man kostnadsfritt kan tillegge alle mulige usympatiske holdninger, og til applaus fra en tolerant og humanistisk innstilt presse og akademia kan kalle for eksempel fordomsfulle, fremmedfiendtlige, provinsielle, intolerante, usolidariske, rasistiske og fulle av frykt for alt de ikke kjenner – helt uten andre grunner enn at de ikke tilhører det hippe storbysegmentet og enda verre; kanskje har andre tanker og meninger enn de offisielt godkjente.

Kort sagt: drittsekkene motsetter seg asylmottak. Det liker ikke de rød-grønne, som har fått en uforutsett – i betydningen av at mottakskapasiteten brått er sprengt med flere tusen plasser – asylstrøm av hittil ukjente dimensjoner i fanget. Og da blir plussordet lokaldemokrati til et alvorlig minus som må avskaffes. Spesielt er Arbeiderparti-ordførere målet for mishagsytringer fra AP sentralt.

Selv har jeg i snart 12 år gjort et tappert forsøk på å integrere meg blant befolkningen i en ualminnelig vakker, smått befolket fjellbygd. Og merkelig nok har jeg ikke truffet på en eneste bondeknoll der oppe som er mer fordomsfull, fremmedfiendtlig, provinsiell, intolerant, usolidarisk, rasistisk og full av frykt for alt vedkommende ikke kjenner enn en gjennomsnittlig Oslo-borger i løpet av alle disse årene. Det forferdelige Frp som etter sigende skal ha så stor oppslutning på bygda har ikke gjort det spesielt godt ved et eneste kommunevalg, enda frykten for det fremmede jo skal være så stor i grisgrendte strøk. Til gjengjeld gjør Høyre det bra i lokalvalg, fordi Høyres program for akkurat denne kommunen harmonerer med det flertallet av befolkningen ønsker for akkurat sin kommune. Hvilket for så vidt later til å ha vært noe av meningen med å avholde kommunevalg i utgangspunktet.

Men i likhet med mange andre norske kommuner vil de ikke ha asylmottak de heller – og som mange andre bygdeoriginaler er de ateister i den forstand at de ikke deler troen på at politikere og intellektuelle bosatt i Oslo er guder som alltid vet best for alle andre. Det er selvsagt blasfemisk, og det er bare smålig å påpeke at politikere som får så til de grader uforutsette problemer i fanget som norske politikere har fått i forbindelse med asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken de fører, har utelukket seg selv fra Vet-Best-kategorien helt på egenhånd. Bare plussordene – bortsett fra altså ordet «lokaldemokrati» – og stadig mer skingre og aggressive appeller til den godmodige norske folkesjel er igjen. Og at det fungerer dårlig burde ikke komme som et sjokk på noen: det er nemlig snakk om den samme folkesjelen som for lengst er offisiellt fastslått og vedtatt som genuint rasistisk. Intet nytt under solen, med andre ord.

Så hvorfor er bygdefolket og lokaladministrasjonene deres så inn i hampen mer vrange å ha med å gjøre nå enn de var før? Selv de bygdene som ikke har erfaring med asylmottak fremstår som lite samarbeidsvillige for tiden.

De fleste som har tilbrakt litt mer enn en helg i skibakken vet hvorfor; distriktsbefolkningen bruker ikke sjelden leseferdighetene sine til å lese landets hovedaviser, og da spesielt Oslo-pressen fordi det sentrale østland tross alt bare ligger 3 timer unna med bil.

Noen kan for eksempel ha lest om Våler kommunes 4200 innbyggere som nå har fått mottak med til sammen plass for 580 asylanter. Det er et ganske stort antall plasser på et såpass lite sted. Andre kan til og med ha fått med seg de regelmessige problemene mottakets beboere har medført for den lille kommunen i Østfold. Lokalbefolkningen har i årevis ønsket å få det nedlagt – UDI svarte lydhørt med å opprette enda flere plasser for å motta en tilstrømning fullstendig ute av kontroll. Så hvor utrolig det enn virker: det kan hende at helt vanlige, ikke altfor slemme mennesker opplever det som et temmelig drøyt overgrep fra en regjering som beviselig ikke gikk til valg på en liberalisert asyl- og innvandringspolitikk – en politikk som for øvrig ikke har støtte i flertallet av befolkningen, ei heller i velgermassen fordelt på partier. De eneste partiene i Norge som bejubler den nåværende utviklingen og ønsker seg en «raus» asyl- og innvandringspolitikk i partiprogrammene sine, er Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Sistnevnte ser jeg helt bort fra, et fenomen for (meget) spesielt interesserte byfolk som det er. Men antallet ordførere og kommunestyrer med SV-flertall eller stort innslag av ditto – eller kanskje SV`s oppslutning på landsbasis totalt – burde kanskje få det til å en ringe en bjelle her og der hva angår befolkningens mening om politikken og flerkulturen til det knøttlille partiet?

Stilt overfor kommunenes motstand forsvarer furtne, rød-grønne rikspolitikere den varslede tvangsutplasseringen med rester av sin gamle ideologi; det venstreorienterte slagordet solidaritet er sterkt i vinden. I forbindelse med belastningen nabolaget i Våler kommune opplever, kommer regjeringens solidaritet med befolkningen til uttrykk på denne måten:

– Det kan hende noen oppfatter det slik, men det kan også være fordeler for kommunen å ha mottak, for eksempel i form av arbeidsplasser og forbruk av varer og tjenester.

Solidaritet = innhold i lommebøker? Hva har skjedd med den ideologiske venstresiden som har fått alt til å bli et spørsmål om kroner og øre? Men hvis vi nå først skal gjøre problematikken om til hard valuta og se bort i fra menneskelige kostnader i form av utrygghet; har UDI regnet ut hvor mye innleide vaktmannskaper og de gjentatte politiutrykningene til det samme mottaket har kostet Våler kommunes innbyggere økonomisk? Samt materielle tap og ødeleggelser? Eller går økt politiinnsats og reparasjon av vandalisme under rubrikken «arbeidsplasser»?

Til orientering for UDI-ansatte sør for Sinsenkrysset, så forholder det seg sånn at mange av Norges småkommuner opprettholder sin infrastruktur ved en stor tilstrømning av turister. Følgelig har de arbeidsplasser samt forbruk av varer og tjenester fra før – det er blant annet derfor noen av disse bygdene fremdeles eksisterer. Hvor gunstig økonomisk er økt kriminalitet, vold og hærverk for disse arbeidsplassene, varene og tjenestene, mon tro?

Og mens vi er inne på solidaritet: kunne noen av dagens rikspolitikere være så vennlig å opplyse om når sist noen av dem var med på å fatte vedtak om å opprette et asylmottak i sine egne umiddelbare omgivelser?

Den ukontrollerte asyltilstrømningen er ikke det eneste som ser problematisk ut fra en bondeaktig side. Stikkordet her er «ukontrollert», og det gjelder åpenbart ikke bare norsk asylpolitikk. For mens jeg med ferie-flid og omhu har unngått både aviser og NRK Dagsnytt, har de fastboende kunnet lese, se og høre følgende fra det sentrale østlandsområdet og det feirede mangfoldet i Oslo i løpet av 3 uker:

1 mann slått i hjel med balltre og knivstukket, 4 gjerningsmenn hvorav 2 knivstukket, på Nesodden

Skudd med AG3 mot Hvalstad asylmottak, 1 gutt skadet

1 mann knivstukket på Teisen

3 menn knivstukket på Rælingen

1 mann knivstukket i Ebbelsgate

Justisminister Storberget overfalt på høylys dag i Oslo

2 personer knivstukket i Oslofjorden

1 gutt knivstukket og drept i Bærum

1 mann slått ned med balltre i Oslo sentrum

Slåsskamper ved Akershus festning og Oslo Sentralstasjon

Rutebuss angrepet av mann

1 drosjesjåfør slått med balltre og truet med pistol av 3 menn

1 mann knivstukket, 4 gjerningsmenn

1 kvinne knivstukket på Romsås

Oslo oversvømmes av nigerianske prostituerte og tiggere fra Romania, i den grad at flere turister har gitt uttrykk for at de visstnok akter å ligge unna Oslo resten av sitt liv.

20-talls turistbusser påtent, plyndret eller vandalisert i Oslo sentrum

Overskriften: Dramatisk økning i bruk av kniv i Oslo – antallet anmeldelser doblet fra første halvår i 2007.

Dette er resultatet av et kvarters søk hos henholdsvis VG og Aftenposten. Da det i disse tider er relativt moteriktig å henvise til mørketall, gjør jeg oppmerksom på at jeg kan ha oversett opptil flere saker. Legg til det mye omtalte drapet i Bygland der far og sønn er siktet, samt at det ikke er utenkelig at selv folk i distriktene kan ha fått med seg voldtektsbølgen i Oslo i 2007 – noe som ble meddelt i overskrifter med opplysningen om at somaliere og andre ikke-vestlige innvandrere topper den lite attraktive statistikken. Det samme gjelder for øvrig for grov vold.

Tilbake til bygda med 2000 fastboende innbyggere og et ukjent antall gressende kuer – så godt som kjemisk fri for denne typen kriminalitet. Det eneste tilfellet av grov vold jeg kjenner til derfra, ble begått for 9 år siden av helgeturister. Fra Oslo. Det siste året har det imidlertid forekommet tilfeller av såkalt uprovosert vold på offentlige steder i 2 nærliggende nabobygder, samt et par tilfeller av vold mot lærere på dalførets skoler. Og hvor ubehagelig man enn synes det er å forholde seg til: i samtlige tilfeller er det ikke-vestlige beboere fra mottaket på Ål som har vært utøvere av volden.

Så hvor interesserte og positive synes vi egentlig at mennesker i fredelige strøk av Norge skal være i å motta store kontingenter fremmede av alle kategorier – attpåtil sendt fra et Oslo som sett utenfra fremstår som noe man ser i amerikanske gangsterfilmer? Er det i det hele tatt noen som ikke er feilkoblet som for alvor mener at bygdefolket i solidaritet med fremmede frivillig skal risikere å forvandle hjemstedet sitt til et mini-Oslo, slik hovedstaden ser ut i dag? Et mini-Bergen eller mini-Kristiansand? Er det mulig å tenke seg at selv mange i Oslo – av den sorten som ikke er blendet av sin egen offentlig utstilte humanisme – heller ikke ønsket seg denne utviklingen i hjembyen sin?

De aller fleste med gangsynet i behold burde klare å regne seg frem til svaret på det spørsmålet i løpet av forholdsvis kort tid.

I motsetning til regjeringen og asyllobbyen som later som noe annet, finnes det noen som har full innsikt i hva lokalbefolkninger rundt omkring tenker og mener. De er som oftest valgt på lokaldemokratisk vis, og har stillinger som for eksempel ordførere. Mange av dem er fremdeles av den oppfatningen at de er valgt for å representere nettopp lokalbefolkningens interesser – ikke sentralregjeringens, NOAS og Oslo-pressens. Ikke Oslo kommunes heller. Sånne politikere ødelegger naturligvis den gode tonen når de gjør sin plikt og forteller regjeringen hva folket de representerer faktisk vil og ikke vil. Denne jordnære oppfatningen av hva deres jobb som folkets representanter innebærer, kan ha sammenheng med at det til forskjell fra rikspolitikere og kommunepolitikerne i Oslo ikke er fullt så enkelt for en lokalpolitiker å gjemme seg for velgerne sine i hverdagen i mer grisgrendte strøk. Vedkommende treffer nemlig velgermassen hver dag i kassakøen på Kiwi og alle andre steder han eller hun tilbringer tilværelsen sin. En annen forskjell er at en lokalpolitiker ikke ser en anonym velgermasse – de ser normale individer med tanker og følelser, naboen, venner, venners venner og naboens og venners barn. Ikke en gjeng livredde, rasistiske bygdetullinger som for sitt eget og andres beste skal dikteres fra Oslo fordi en handlingslammet regjering har fått problemer de ikke tør å ta tak i på grunn av frykt for den voldsomme aggresjonen det vil utløse hos landets poserende humanister.

Vel er det mye bra med Oslo, men begrepet «bra» omfatter på langt nær byens politikere. For mens Oslo drukner i grov vold, øvrig kriminalitet, utenlandske prostituerte og tiggere, laller byrådsleder Erling Lae lykkelig at han ikke ser for seg at mer vakthold, elektronisk overvåkning eller større politiinnsats er veien å gå. Byen er visst blitt slik vi vil ha den.

Overraskende nok ser det ikke ut til at det står så veldig mange andre i kø for å få det sånn. Det er god grunn til å anta at dette er en av årsakene til at bygdefolket ikke velger seg politikere av Erling Laes type til å representere deres interesser. For det er en oppgave som blir i overkant vrien for politikere som tror at jobben deres er å være snill mot alt og alle i det hittil kjente univers, for så å overlate regningen til alle andre. Denne utbredte politiske holdningen i sentrale strøk kan ha enkelte ubehagelige bivirkninger, enda så snill man selv synes man er.

Noen av de mest merkbare bivirkningene av den storartede konkurransen «Lille speil på veggen der, hvem er snillest i verden her?», blir beskrevet dekkende på bygda med et eldgammelt, norsk uttrykk:

Den som gjør seg til sau, får ulv på nakken.

Det er et ordentlig gøyalt ordtak, men det faller meg litt vanskeligere enn normalt å le fordi det er hjembyen min bygdefolket sikter til i dette tilfellet. For de har rett. Og enda jeg nødig vil sammenligne norske rikspolitikere eller byrådsleder Lae med sauer, så er meningen bak ordtaket en usedvanlig god beskrivelse av dagens samfunnsutvikling. Gemyttlig og humoristisk som bygdedyret er, lever det for øvrig greit med at utopister i Oslo føler sterkt for å manøvrere seg inn i sauens posisjon.

Problematisk blir det først når utopistene forsøker å forvandle det øvrige landets befolkning til en diger saueflokk for selv å slippe negativ publisitet ved å ta forholdsregler mot forbipasserende ulver. Og når landets myndigheter ser ut å ha mistet all kontroll på så viktige områder som asyl- og kriminalpolitikken, blir manglende tillit fra befolkningen en logisk konsekvens. Det er mye takket være den politiske unnfallenheten i Oslo spesielt at resultatet av den manglende kontrollen nå er blitt så godt synlig på så lang avstand at ikke engang sertifiserte landsbyidioter ønsker å studere utviklingen på alt for nært hold.

Den manglende tilliten det markante fraværet av vilje til politisk styring forårsaker, er forøvrig ikke bare til skade for relasjonene mellom regjering og folk – også asylinsituttet som sådan og de menneskene som faktisk trenger opphold og beskyttelse i Norge blir skadelidende.

Dessverre har det seg slik at selv om sauer er både ålreite og snille, så egner de seg vanligvis bedre som fårikål og ullgensere enn som politisk ledelse. Kanskje er det en lettelse for flere enn meg at det har vist seg at landet i det minste har noen kommunepolitikere som er klar over akkurat det?