Kommentar

Regjeringen, staten, de politiske partiene og den alt overveiende del av mediene har begitt seg ut på et historisk eksperiment: De velger seg et annet folk. De har gjort den tyske dikteren Bertolt Brechts ord til sine. Da arbeiderne i Berlin gjorde opprør i 1953, skrev Brecht spydig: «Hvorfor kan de ikke velge seg et annet folk?» Jens Stoltenberg og Erna Solberg har tatt ham på ordet.

Det er en så vanvittig tanke at ingen ville ha trodd det hvis man ikke har sett det med egne øyne. Jeg så det, med egne øyne, i Tangen samfunnshus 24. november 2008. Der satt storparten av bygdas 500 innbyggere. Foran seg hadde de Marit Sjaastad fra Utlendingsdirektoratet, UDI, og representanter for det private selskapet Hero.

Folk hadde fått kaffen i vrangstrupen 11. november. Da forkynte avisene at Tangen skulle få transittmottak for enslige asylsøkere i alderen 15 til 18 år. Hvor? Jo, i det nedlagde Tangen Brenneri. En vanvittig tanke, tenkte mange. Og hvor mange? 100! Det tok kaka. Det er langt flere ungdommer enn det finnes i bygda.

Folk vil gjerne tro at myndighetene er fornuftige, at de har tenkt gjenom tingene. Nå er den tilliten rystet i grunnvollene.

Kommunen ville ikke si så mye før ting var klarlagt. På informasjonsmøtet skulle de få svar. Ja, de fikk svar. Stillingsannonsene var allerede trykt.

Marit Sjaastad satt høflig og hørte på, men det var et pliktløp. Avgjørelsene er allerede tatt. Regjering, Storting, politikere og de som bestemmer har bestemt seg. Hensynet til asylsøkerne går foran hensynet til lokalbefolkningen.

Det er for å bruke Brechts uttrykk et lærestykke. Det er ikke antallet som er poenget. Det er fremgangsmåten, den totale mangel på sans for proporsjoner og hensyn.

Hensynet til de andre

Demokrati handler om hensyn. På folkemøtet fikk vi vite det med rene ord. Vi hadde sikkert ikke trengt å gå dit for å få vite hva Erna Solberg skrev i 2004, men mediene forteller oss det ikke. Det er først når vi står oppe i situasjonen at vi skjønner betydningen av ordene: – Det skal svært mye til før lokale hensyn overstyrer Norges internasjonale forpliktelser.

Når vi ser hva dette betyr i praksis, forstår vi hva det betyr. 100 ungdommer i ei bygd på 500 er galskap. Punkt for punkt viser myndighetene at de ikke tar hensyn til innbyggerne. Transittmottak betyr at de sirkulerer etter noen uker og aldri får lokal tilknytning. De er i alderen 15-18 år, og 90 prosent er gutter.

Typisk nok ville ikke Sjaastad engang si hvor de kommer fra. Hun nevnte bare kontinenter, Asia og Afrika. Men som en oppegående lokal lege påpekte: Vi vet at flesteparten er muslimer. Dette punktet ble ikke utdypet, men folk vet hva det vil si for forholdet til jenter, til alkohol osv. Det hadde vært planlagt en pub i brenneriet, men det forsto man nå var helt usannsynlig.

Tatt på sengen

UDI tegner og forklarer, om bølgedalene i flyktningestrømmen. Nå er det en bølgetopp. I år regner de med 15.000 asylsøkere. Av dem er 700 enslige under 18 år. Det er en tredobling.

Men det er ikke nedbør. Det er mennesker, både de som kommer og de som bor der fra før.

Men slik høres det ikke ut. Lokalbefolkningen er innfødte nærmest uten rettigheter.

Situasjonen i grendehuset minnet om et tablå: Det vakte minner om dansketida. Ordføreren i Stange, Nils Røhne, forsøkte å godsnakke og glatte over så godt han kunne. Han var på fornavn med de fleste, og spøkte uavlatelig. Han stilte ikke UDI til veggs, men nøyde seg med å dempe motsetningene, slik at ikke angrepene ble frontale. Slik scener har utspilt seg mange ganger i norsk historie. Lokalsamfunn som møtte øvrigheta. Ikke presten eller lensmannen. Men Makta. Marit Sjaastad representerte Makta. Den som sier at «her skal mottaket ligge», omtrent som en enevoldskonge.

Panikk

Vi forstår bedre situasjonen etter å ha sett UDI i aksjon på nært hold: De har panikk. Folk strømmer på, og de må finne mottak. For enhver pris. Sjaastad var ganske klar på hvordan det foregår. De annonserer etter egnede lokaler. De fikk et tilbud om Tangen Brenneri. Stedet er privat, eid av en person som fikk svært lite flatterende karakteristikk på folkemøtet. UDI vurderer bygningen, om den kan være aktuell. Det var tydelig at de ser kun på det bygningsmessige. De tar ikke hensyn til hvem de gjør forretning med, eller til lokalbefolkningen. Den eksisterer ikke.

Så legges driften ut på anbud, og når det velges driftsoperatør, i dette tilfellet Hero, inngår denne kontrakt med eier. Flere spurte om hvor lang løpetiden var osv, men fikk ikke svar.

Fordi driften er privatisert, kan UDI vise til at ingenting er avgjort før Hero og eier er kommet til enighet. Det eneste kommunen kan regulere er det byggetekniske, tillatelse til driftsendringer osv., men dette er bagateller. Det står så sterke krefter bak og de har så store ressurser at dette ikke er reelle hindringer. Det er vurdert på forhånd.

Kommunen blir ikke varslet før Hero er valgt som operatør. Da får kommunen et tips. Det er i 12. time. De stedene hvor kommunene har blåst i bartene og brummet, har signalet kommet fra departementet: Da overstyrer vi.

Grelt

Tilfellet Tangen illustrerer hvor grelt dette er, hvor langt myndighetene er villig til å gå. Når man er villig til å plassere 100 voksne ungdommer, et flertall av dem muslimske gutter, i et nærmiljø med 30 ungdommer fra før, sier det noe om prioriteringen: Lokalbefolkningen teller ikke.

I Eidsvoll åpnet et omsorgssenter for enslige asylsøkere for ett år siden. Det ligger under barnevernet, og er for de under 15 år. Men mange av dem var mye eldre, i den aldersklassen som Tangen får: store, sterke gutter fra Afghanistan, Iran og Irak. Når de kom sju flokk i den lokale svømmehallen, ble foreldre og barn stående som forskremte kyllinger i den ene enden av bassenget, og guttene dominerte i den andre. Det var også store problemer på ungdomsskolen. Det roet seg da de store guttene ble sendt vekk. Men det er nettopp disse som skal til Tangen. Hva skal de gjøre der? spurte lokale folk. Det finnes en ballbinge i tilknytning til skolen, og en far spurte: Hva skjer når ungene mine leker der og det kommer en flokk fra mottaket? Hero: – Vi har tenkt å forhøre oss om å leie tid i Stange-hallen.

Det er ikke offentlig undervisningsplikt for opphold under 3 måneder. Men Hero skulle tilby norskundervisning: én lærer på 100 ungdommer, hvorav noen må regnes å være analfabeter.

Hvor er seriøsiteten, spurte folk.

Eksempel

Hvis hensynet til asylsøkerne går foran hensynet til lokalbefolkningen uansett, gjelder det samme for Norge som helhet? Er det noen forskjell?

Det kommer 15.000 asylsøkere i år, og 18.000 på gjenforening, ifølge statssekretær Libe Rieber Mohn. Dvs. 33.000 nye borgere. Det fødes 55.000 unger i dette landet. Det vil si at Norge importerer rundt 2/3 av sitt eget befokningstilskudd. Over tid får dette store demografiske konsekvenser. Man kan reelt sett snakke om en utskiftning av befolkningen.

Vekker nasjonalisme

Politiske myndigheter sier med rene ord at lokalbefolkningens interesser må vike. Man velger seg et nytt fellesskap. Men da tvinger man folk til å velge: dem eller oss. Det er et vanvittig valg. Befolkningen på Tangen sa det folk flest sier: Vi tar gjerne imot asylsøkere, men ikke i dette omfanget, ikke i dette tempoet. UDIs overkjøring tvinger dem til å se noe ubehagelig i hvitøyet: Deres stemme teller ikke. Så hva gjør folk da? Det er et godt spørsmål. UDI, regjering og Storting lager motsetninger mellom mennesker.

De fleste av oss har et søskenbarn på Gjøvik. Å komme til Tangen er som å komme hjem. Det er vanlige folk, normale folk vil jeg si. Det er ikke fancy greier, men det er et lokalsamfunn, folk som kjenner hverandre, en ramme om livet. Det er det som holder verden sammen og gir folk tilhørighet. Slik er det over hele kloden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver om det i boka si. Men hvorfor er det så fascinerende når det skildres andre plasser på kloden? Hvorfor er ikke Tangen like beskyttelsesverdig? Eller Norge?

Myndighetene og eliten ikke bare risikerer, de kommer til å vekke en ny nasjonalisme. La oss håpe at den blir demokratisk, i pakt med de beste tradisjoner, i Wergelands ånd. Men under inntrykk av lovløshet og importerte problemer kan den også bli grumsete. Stoltenberg, Gahr Støre og alle de prektige i de urbane sentra bærer et stort ansvar.