Kommentar

Myndighetene står overfor et valg etter at tre bygninger ble påtent på Lier ventemottak natt til onsdag. De kan fortsette samme passive politikk som idag, eller de kan uttransportere beboerne øyeblikkelig. Velges den unnfallende linjen, vil det bli flere branner.

Aktivistene på Lier satset alt da de tente på husene. En brann hvor millionverdier går tapt er ikke ruteknusing, det er en enten-eller situasjon: enten vinner de frem eller så taper de. Resultatet bør være krystallklart, ikke minst av hensyn til alle andre som får avslag, og av hensyn til norske skattebetalere.

Nå er den valgsituasjon oppstått som viser hvem myndighetene hører på: «ofre» som bruker vold eller lovlydige borgere som betaler. Menneskeretts-NGO’er har hele tiden argumentert for «ofrene», og alltid funnet grunn til å forstå dem. Selv myndighetene tuter med og sier de forstår deres «frustrasjon». Alle forstår man blir frustrert av å gå ørkesløs i flere år, men myndighetene kan ikke snakke dette språket, det er gi «ofrene» rett. Beboerne på ventemottakene har selv satt seg i den situasjonen de er i.

Det voldsmennene på Lier – og Fagerli gjorde – var å velge volden – kriminaliteten og lovbruddets vei. Selv de har inngått en kontrakt med myndighetene: de får tak over hodet og mat. Som motytelse skal de være lovlydige. Den kontrakten har de nå brutt. Konsekvensen bør komme raskt og være uten pardon; rett ut av landet.

Hvis ikke det skjer vil det ikke bare oppfordre til mer vold, det vil også demoralisere alle etater og ansatte som arbeider med asylsøkere.

At det finnes to andre parter i denne saken kommer sjelden frem: apparatet som arbeider med asylsøkere, fra de ansatte på mottakene, til politi og byråkrater. De må se en politikk som er konsistent og forståelig. Hvor mål og midler stemmer overens. Det er den ikke idag. Myndighetene gir etter og lar de avviste asylsøkerne få bli på ubestemt tid, samtidig som de sier at hovedmålet om uttransportering ligger fast. Resultatet er vakuum, ubesluttsomhet og stigende frustrasjon. Men det er en frustrasjon som også gjelder de ansatte og politiet. De kan heller ikke leve med situasjonen i det lange løp.

Den andre bortgjemte faktor er opinionen, folket: den er også part i saken. Den ikke bare betaler, den har også en kontrakt med staten om beskyttelse og lovlydighet. Hvis mennesker kan true staten til å få det som de vil med vold, forsvinner respekten for staten. Det truer sikkerheten til menneskene i dette landet.

Dette vil ikke NGO’er og tilhengere/forkjempere av godhetsindustrien erkjenne. Men det rører ved selve grunnlaget for rettsstaten. Ved å sette «hensynet til det humanitære» over alt annet har godhetsindustrien opphevet rettsstaten.

Det humanitære hensynet til en fremmed kan ikke overstyre landets lover. Men det er realiteten i både Sverige og Norge. Det er skapt en mytologi rundt asylsøkere og fremmedkulturelle som gjør det umulig å anvende vanlig sunn kritisk sans, og empiri.

De er blitt urørlige på et vis og behandlingen av dem styres etter egne prinsipper.

Folk prater og utveksler erfaringer. De vet at virkelighetene er noe annet enn det Norsk Folkehjelp og NOAS sier. Men de når bare ikke frem. Mytene bevares av NRK, Aftenposten, politikere og NGO-lobbyen. Det er visse ting man bare ikke sier.

Derfor gikk debatten på NRK radio igår etter faste opptrukne linjer: nemlig at beboerne led på ventemottakene. Det var NRK-journalistenes innfallsvinkel og konfrontert med den blir UDI og regjeringen unnvikende.

I UDI er kulturen slik at de danner en symbiose med klientene. Direktør Ida Børresen har selv foreslått at de som får avslag bør kunne søke om arbeidstillatelse.

Men når boeboerne går til angrep på hus og ansatte angriper de UDIs autoritet. Det liker ikke UDI.

Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet forstår ikke at han er politiker og at han derfor har et potensial foran TV-apparatene. Han står skolerett for programleder Lisbeth Skei. I stedet burde han satt henne på plass og høstet politiske poeng hos seerne. Men det er som om politikerne ikke forstår situasjonen. Man hører aldri de svarene som ville utløst bevegelse hos seere/lyttere. Politikerne stirrer som forhekset på programlederne.

Men nå rakner det.

Antirasistisk senter forsøkte å høste politiske poeng på den første nattens bråk. Leder Kari Helene Partapuoli fremhevet hvor dårlig man ble av ventemottakene. Kompetansen måtte heves, dvs. de må tilføres mer ressurser. I neste omgang må amnesti vurderes for de som ikke lar seg uttransportere. Det vil nok kunne anspore noen til å klore seg fast, men man har ikke noe valg, ifølge Partapuoli. Dette protesterte ikke SVs Heikki Holmås på, tvertimot, han sa SV var det eneste partiet som hadde et amnesti i partiprogrammet.

Det ble vist til amnestier i Spania og Italia. Men programleder Hege Holm nevnte ikke all den uviljen Spania har pådratt seg fra andre EU-land, og at EU i nyere tid har slått inn på en mye mer restriktiv linje.

Antirastistisk senter er i enda høyere grad i symbiose med asylsøkerne. Det er deres levebrød.

Partapuoli presterte til og med å si at «nå er de i hvertfall blitt hørt». Slik palestinske selvmordsbombere får palestinerne til å bli «hørt». Man har benyttet samme argumentasjon i disse tilfellene. Men den som anerkjenner vold som legitimt middel inviterer inn krefter som forandrer også vårt samfunn.

Partapuoli tør neppe gjenta sine formuleringer idag.

Regjeringen bør benytte anledningen til å handle. Det er nå de har handlingsrommet.

Vold er et illegitimt middel. Hvis staten og myndighetene gir etter for vold, har det konsekvenser ikke bare for andre asylsøkere, men også for kontrakten med landets borgere. Det er på tide at politikere og byrkrater forstår at de er kontraktspartnere.

Når en svensk politimann sier at han heller ikke hadde turt å vitne mot bandene hvis han bodde i Södertälje, ødelegger han kontrakten mellom staten og borgerne. Det er resultatet av det flerkulturelle samfunnet. Sorry! Men slik er det. Det er skapt unntak for vanlig rettsbevissthet, to ulike måter å tenke på, om nettopp «oss» og «dem». Hvis en norsk borger gjør noe skal han/hun dømmes. Hvis det er en asylsøkere, en ikke-europeer skal han «forstås», da er det omstendighetene som avgjør, og det viktigste ligger i det faktum at han kommer fra en verden utenfra Europa. Det er i seg selv kvalifiserende til særbehandling.

Først sier staten at humanitære hensyn overtrumfer hensynet til lokale hensyn, dvs der hvor asylsøkernes behov kolliderer med lokale behov, feks. lokalbefolkningens behov for trygghet, skal lokale behov vike. Petter Eide i Norsk Folkehjelp hevder dette med styrke, og det har vært myndighetenes linje også. Til nå. Det har skjedd en liten kursomlegging det siste året, etter Arbeiderpartiets ønske.

Det neste skritt er at asylsøkere og andre fjernkulturelle slipper unna med ting som norske ville bli dømt for. Da ødelegger man også loven, respekten for loven, og borgernes kontrakt med staten om beskyttelse og sikkerhet.

Det er derfor mye som står på spill på Lier.