Juristforbundet organiserer 20.000 norske jurister, hvorav tre fjerdeparter er i offentlig sektor. Forbundet fyller 50 år (en periode av eventyrlig vekst for juriststanden), noe man vil markere med brask og bram ved å proklamere 2016 som ”Rettssikkerhetens år”. De som måtte leve i forestillingen om at jurister ser som sin yrkesoppgave å forvalte, på et faglig grunnlag, de lover og forskrifter som folkevalgte myndigheter vedtar, må nå justere sin oppfatning betraktelig. Ambisjonene går langt utover dette. Slik innledes hovedoppslaget i siste utgave av medlemsbladet Juristkontakt:

Verden opplever dramatiske klimaendringer, økonomisk stagnasjon, humanitære katastrofer, terror og krig. Alt dette fører til store menneskestrømmer av flyktninger og migranter. Og til at våre hjemlige rettssikkerhetsprinsipper utfordres. Juristforbundets president Curt A Lier har et globalt og bredt perspektiv når forbundet i samarbeid med fem andre organisasjoner lanserer 2016 som ”Rettssikkerhetens år”

curt.a.lier

Allerede dette antyder mye om hvilket overordnet verdensbilde som ligger til grunn, der klimaendringer settes først mens radikal islams fremmarsj og demografiske utviklingstendenser er utelatt. Med på laget er kjente pressgrupper: Flyktninghjelpen, FOKUS (et fellesskap av 65 kvinneorganisasjoner), Miljøstiftelsen Bellona, Redd Barna og Røde Kors.
At tilstrømningen – i kraft av sitt omfang, sammensetning og hvilken kultur migrantene har med seg i bagasjen – i seg selv uvegerlig vil undergrave retts- og velferdsstaten, ligger utenfor horisonten. På spørsmål om ikke stor innvandring utfordrer våre verdier og rettstradisjon, svarer Lier:

ANNONSE

Det kan det gjøre, og det er derfor viktig å være tydelig på at alle som kommer hit skal akseptere samfunnskontrakten. Også må vi ha tillit til at vår modell og våre verdier er så gode at de i møte med andre verdier og kulturer, står seg og overlever.

Har man bare denne gode innstilling, så er det visst ingen grenser for hvor mange unge menn fra de mest tilbakeliggende stammekulturer som kan tas inn. Uten at man skal bry hodet med å tenke på de erfaringer man har høstet i andre europeiske land med masseinnvandring. Denne voluntarismen, troen på at viljen alene kan oppnå alt hva man ønsker, gjennomsyrer hele tankegangen. Vi må bare fastholde prinsippene. Presidenten belærer oss:

Det er i urolige tider det er vanskelig å holde på de rettsstatlige prinsippene, det har historien lært oss.

Det er altså ikke innvandringen som representerer faren, men nasjonale myndigheter, som opportunistisk vil se sitt snitt til å svekke rettsstaten i møte med vanskelige tider. Men her kommer de heroiske motkreftene inn. Det handler bare om at de gode og bevisste menneskene, juristene, reiser fanen høyt og står hardt på for at rettsreglene skal etterleves. Så kan de økonomiske, sosiale og demografiske lover godt oppheves. Det illustreres svært godt med Liers svar på spørsmålet om hvordan rettssikkerheten utfordres i Norge:

For å komme med konkrete eksempler, kan det handle om barneverntjenester til flyktningbarn som kommer alene til Norge. Eller andre rettigheter som er en selvfølge i et velferdssamfunn, enten det er rett til skolegang, tilgang til helsetjenester eller asylsøkeres boforhold.

Enda mer eksplisitt er Redd Barnas representant Thale Skybak, som får komme til orde med refs til Norge for hvor dårlige vi er til å ta oss av mindreårige asylsøkere her til lands:

FNs Barnekomité har gjentatte ganger kritisert Norges behandling av barna. Barna som kommer til Norge blir i for stor grad overlatt til seg selv, på overfylte mottak med svært få ansatte….Vi må bygge opp et mottaksapparat som gir barna en rask og effektiv behandling, og også sikrer langsiktige, gode omsorgstilbud, i tråd med barns grunnleggende menneskerettigheter

Verken Lier eller Redd Barna (eller FN) snakker om penger. Hva slags gniere er det vel som tenker på slikt nå det dreier seg om ”barns grunnleggende menneskerettigheter”. Økonomiske prioriteringer er da ikke de rettsbevisste juristenes bord. Like fullt sier regjeringens kostnadsanslag at hver eneste mindreårige asylsøker under 15 år koster 1,9 millioner kroner – før bosetting. Samlet over 6 år koster hver av disse over 9 millioner. En asylsøker mellom 15 og 18 koster landet 4,4 mill over 6 år (Finansavisen 1.2.16). Det vil formodentlig bety at bare de 5000 enslige mindreårige som ankom i fjor vil pådra Norge en kostnad på over 30 milliarder kroner over de neste 6 år. Men dette er jo med det alt for dårlige servicenivået vårt. Vi må yte mye mer, hvilket nødvendigvis også koster mer. Hvor de pengene skal tas fra, det er en problemstilling Juristforbundet og deres allierte elegant hever seg over.

Juristforbundets ambisjoner stopper ikke ved å fastholde ideelle krav til ytelser fra velferdssamfunnet til hvert enkelt individ, uansett hvor mange som kommer utenfra og hevder krav på dem. Ut fra prinsippet om ”barnets beste” i FNs Barnekonvensjon mener Lier seg berettiget til, i anledning ”Rettssikkerhetens år”, å lansere sin egen oppfatning om hva som bør gjelde:

Betegnelsen innvandringsregulerende tiltak er nå blitt et slags trylleord, der barns beste ikke alltid settes først. Slik jeg ser det dreier det seg ikke først og fremst om hvor bundet vi er av uttalelser i Barnekonvensjonen, men om det bør være slik at innvandringspolitiske hensyn skal få trumfe hensynet til hva som er barnets beste.

Dette bør leses om igjen. Det han faktisk sier er at barnets beste, da forstått som hva det enkelte barn isolert sett er mest tjent med i en gitt avgjørelsessituasjon, alltid skal veie tyngre enn hensynet til en nasjonalt forsvarlig innvandringspolitikk. Dette må man vel – ved siden av mye annet man kunne si – betegne som en original forståelse av begrepet rettssikkerhet. Rettssikkerhet handler ikke – forstår vi – om at man bruker rettskildene på en faglig forsvarlig måte slik at forutsigbarhet og likebehandling ivaretas, men om å sette gjennom presidentens(!) egne oppfatninger om politiske spørsmål. Man kan komme i tanker om at tittelen har gått til hodet på den gode Curt og gitt ham i overkant oppdrevne forestillinger om hvilken rolle han har.

Rettslig sett er kriteriet barnets beste vagt, og selvsagt har det aldri vært ment å trumfe alle andre hensyn. I en Høyesterettsdom fra 18. desember i fjor tapte NOAS og Redd Barna mot staten i en sak om prøving av et avslag på asyl, der det nettopp var et sentralt spørsmål hvor store veksler man skulle trekke på ”hensynet til barnets beste”. Uten at dommen nevnes direkte, må man forstå president Curt A Lier slik at dette var en gal avgjørelse, og at det er rettssikkerheten som må vike når slike avgjørelser treffes. Men det turde være nokså elementært at rettssikkerhet som konsept ikke er ensbetydende med en rettsutøvelse som passer med egne politiske standpunkter. Snarere tvert i mot, kunne man vel si.

Den tanke at antallet tilstrømmende skulle ha noe som helst betydning for hvilket nivå ytelsene og rettighetene skal ligge på, blir kraftfullt avlivet av Flyktninghjelpens Pål Nesse, som slår fast:

Flyktningkonvensjonen har bestått 65 års test som et av våre viktigste menneskerettsinstrumenter, og det er trist når norske politikere i ”Rettssikkerhetens år” foreslår å stramme inn på rettighetene fordi også vi fikk noen flere flyktninger enn vi var vant til. Det blir lagt merke til internasjonalt at vi selv vurderer justeringer i folkeretten fordi vi synes de passer litt dårligere her hos oss for tiden

nesse.pål

Forakten for politiske avgjørelser forankret i nasjonale demokratiske prosesser lyser av denne apostelen for de som overvåker oss ”internasjonalt”, dvs de høye potentater i FN-apparatet. Det juridiske presisjonsnivået i utsagnene er for øvrig ikke helt på samme nivå som den retoriske kraften. Hvilke elementer i Flyktningekonvensjonen er det som er vedtatt eller foreslått fraveket av norske myndigheter? Det norske regelverket går langt utover enhver tolkning av Flyktningekonvensjonens krav på en rekke områder, og slik vil det fortsatt være selv om alle de 40 høringsforslagene til Listhaug skulle bli vedtatt. At vi her har å gjøre med en aktør som skyver begreper som ”folkerettslige forpliktelser” og ”rettssikkerhet” foran seg i en politisk kampanje for sine særstandpunkt, nemlig en mest mulig liberal og generøs asylinnvandringspolitikk, burde være ganske åpenbart. Nå får de kraftig drahjelp av Juristforbundet.

I samme slengen som Juristforbundet nå legger kreftene inn i hva som i realiteten, i stor grad, fremstår som en kampanje mot ethvert forsøk på å begrense asyltilstrømningen, benytter Lier anledning til å advare mot tiltak fra myndighetenes side som denne tilstrømningen utløser og nødvendiggjør, slik som den økte kriminalitet og terrorfaren innvandringen bringer med seg:

Det er et kjempedilemma at det å stadig utvide politiets fullmakter for å øke befolknngens trygghet og sikkerhet, går på bekostning av individets frihet og kan i ytterste konsekvens ende i noe som likner en politistat, sier Lier.

Vi blir i sammenhengen minnet om at Juristforbundet har gått mot væpning av politiet.

Rosinen i pølsa, i denne lanseringen av ”Rettssikkerhetens år”, er likevel Liers entusiasme for at byråkrater i embetsverket setter seg på bakbena og obstruerer sine politiske foresattes direktiver:

…det er juristene som skal være rettssikkerhetsgarantister. Jeg synes derfor det er interessant å se at nettopp jurister i UDI har protestert mot at politiske myndigheter ikke følger faglige råd. Det er juristenes rolle blant annet å påpeke slike forhold.

De ”faglige råd” det her dreier seg om, som man i rettssikkerhetens navn mener seg berettiget til å sette over sin lojalitetsplikt til politisk ledelse, er mer å regne som politisk-juridisk synsing av samme kaliber som det herr Lier og Juristkontakt bringer til torgs. Hvis det å sette egne meninger foran pliktene som tjenestemann skal være et ideal for Juristforbundet, så er det sannelig ikke rettssikkerhet man fremmer. Derimot undergraver man både rettsikkerheten og demokratiet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629