Kommentar

Bildet: Politikken er blitt emosjonalisert. I stedet for politikk har vi fått følelser og de kobles til rettigheter og konvensjoner og setter politikken ut av spill. Derfor vil selv de minste forandringer i trygdeytelser til flyktninger og asylsøkere i Norge utløse ramaskrik, selv om forslagene innebærer minimale justeringer og ikke skal tre i kraft for fullt før i 2060.
Arbeids- og sosialdepartementet har nylig avsluttet en høringsrunde på forslag til endrete trygderegler.

Forslagene har bakgrunn i 18-punktsavtalen fra november 2015, inngått mellom alle partiene på Stortinget unntatt MDG og SV, om umiddelbare tiltak for å møte ”flyktningekrisen”. På det tidspunkt innså tilsynelatende de aller fleste politikere – under trykket fra velgerne – at noe måtte gjøres, stilt overfor den voldsomme og ukontrollerte asyltilstrømningen. (Utover, selvsagt, å kaste penger på problemet i form av en umiddelbar ekstrabevilgning på 9,5 milliarder kroner over statsbudsjettet.)

Høringsforslaget er en del av den nyvunne realismen fra denne tiden. Det snakkes om at norske velferdsordninger ikke skal være innrettet slik at ”de i seg selv gir asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland”. Ordningene må være ”bærekraftige”. Og de må ”ikke undergrave arbeidsinsentivene” til dem som får opphold.

Så vil forslagene føre oss dit? Meget langt derifra. Og når den politiske kvernen har malt til ende, må man i beste fall søke trøst i sangen til Anne Grete Preus: ”En millimeter er nok”.

Forslagene til innstramming består i to hoveddeler:

For det første å fjerne de spesielle reglene i folketrygdloven som gir personer med flyktningestatus, og bare disse, full opptjening av minstepensjon ved beregning av en rekke ytelser etter folketrygdloven – med alders- og uførepensjon som de viktigste – uansett hvor lang trygdetid (dvs oppholdstid i Norge) de faktisk har hatt. Det betyr at en flyktning som får rett til uføretrygd etter 3 års opphold i Norge, får mye mer i uførepensjon enn en nordmann som blir ufør i 20-årsalderen. Her skal det minnes om at Norge fortsatt holder seg med en bredere flyktningedefinisjon enn andre land og bredere enn Flyktningkonvensjonen, se utlendingsloven § 28 b som ikke er endret ved det siste årets innstramminger.

For det andre dreier det seg om å innføre krav om botid for å oppnå rett til visse kontantytelser, slik at botidskravet for overgangsstønad økes fra tre til fem år og at det innføres et botidskrav på fem år for kontantstøtte, hvor det i dag er rett inn fra Syria og få kontantstønad.

Norge har helt spesielle priviligier for flyktninger…

Departementet konstaterer først det selvsagte: Å flykte til Norge gir potensiell tilgang til en rekke gode velferdsordninger. Ordet ”potensiell” burde strykes, særlig hvis en også tar i betraktning slikt som tilgang til utdannelse, helsetjenester og en lang rekke andre offentlige tjenester og ressurser som stilles til alle innvandreres disposisjon.

Men departementet sikter bare til rene pengeoverføringer. Her gir våre prinsipper om domisil – at bosted/opphold i Norge er avgjørende for om man omfattes – og universalitet – alle som fyller skjematiske lovbestemte kriterier er berettiget til ytelser – langt på vei trygderettigheter til alle som bor i landet uansett om de eller deres forfedre har bidratt til at landet har et trygdesystem. Ja, det ligger delvis i trygdeordningenes natur at de som har bidratt minst, mottar mest. Dette er ikke oppe til debatt en gang, selv om det er helt opplagt at det i aller høyeste grad bidrar til å gjøre Norge spesielt attraktivt som ”destinasjonsland.”

Men, som det heter videre:

”Ikke bare har Norge et velutviklet trygdesystem, men det finnes også en del bestemmelser som gir personer som kommer til Norge med fluktbakgrunn, særskilte rettigheter (les: privilegier) i folketrygden.”

Det er bare den siste kategorien regler som er tema; de går lenger enn alle slags ”internasjonale forpliktelser” gjør, og det er bare Sverige og Danmark som (fremdeles) har noe liknende.

I utgangspunktet er det å oppheve slike regler ganske langt unna å ”å gjøre det jævligst mulig for flyktninger her i landet”, som MDGs Rasmus Hansson gjerne formulerer seg. Det ville bare bety å gi flyktningene samme trygderettslige stilling som andre med opphold i Norge. Likebehandling, kort sagt.

…og de er det ikke bare å fjerne

Forslaget er ikke en gang konsekvent i sin tilnærming til dette – skulle en kunne mene – helt åpenbare og minimale reformbehov. En ting er at det skal være overgangsregler som gjør at tiltakene ikke vil slå inn for fullt før i 2060! Snakk om å gi et kraftig signal til menneskesmuglere og økonomiske migranter!

Men i tillegg til det, så foreslås det – som kompensasjon for de reduserte offentlige overføringer etter folketrygdloven – en utvidelse av en ordning hjemlet i ”Lov om supplerende stønad til personer med kort botid i Norge”.

Denne loven fra 2005 har til formål ”å garantere ei minste samla inntekt for personar med liten eller ingen pensjon frå folketrygda på grunn av kort butid i Noreg.” Dette er en form for statlig finansiert sosialstønad, som skal sørge for ekstrautbetalinger til de innvandrere som ikke har flyktningenes særlige trygderettslige status. Det norske velferdssystemet er i sannhet mangslungent. Så på grunn av denne loven er allerede i dag forskjellen på hva flyktninger og andre innvandrere mottar ikke så stor likevel. Utbetalingene er riktignok underlagt en konkret behovsprøving, de medfører et noe strengere regime for utenlandsreiser mens man mottar støtte, og man får ikke barnetillegg og ektefelletillegg.

Likevel: Ved å legge opp til at de flyktninger som mister sin særstilling etter folketrygden, i steden skal få økt støtte etter denne loven, står en igjen med en reform som et langt stykke på vei medfører at staten tar med den ene hånden og gir med den andre.

Men det stopper ikke der. Om det likevel , tross alt, skulle komme til å skje at det er noen som får litt mindre av statens honningkrukke, så har vi jo den alminnelige lov om sosiale tjenester. Denne administreres og finansieres på kommunalt nivå. Likevel er den naturligvis en vesentlig del av den norske velferdsstaten, da den skal sikre enhver som bor i landet en materiell minstestandard, nær sagt uansett. Og også den finansieres av den produktive del av befolkningen.

Departementet er oppmerksom på at presset på utbetalinger etter sosialtjenesteloven kan komme til å øke når de drakoniske innstrammingene i folketrygden slår inn. Dette har vært et stikkord for en mobilisering fra kommunesektoren, som vi snart skal se.

Statens besparelser – er de overhodet til å få øye på?

Det presenteres en del regnestykker over de reduserte utgifter for staten som de ulike forslagene vil føre til. På kort sikt blir effekten tilnærmet null. Departementet er derfor nødt til å simulere utslagene et godt stykke frem i tid for at effekten overhodet skal være synlig. Avhengig av hvor høy innvandringen blir vil ” besparelsene” i 2060 bli et sted mellom 2,4 – og 4,5 milliarder. (At de totale faktiske trygdeutgiftene til innvandrere selvsagt blir langt høyere med høy innvandring enn med lavere, unnlater departementet å påpeke) Her har en tatt i betraktning at en stor del av ”besparelsene” på folketrygden blir spist opp av økte utbetalinger gjennom loven om supplerende stønad, altså den nevnte statlige sosialstøtten til innvandrere.

Disse beløpene kan en se i forhold til Arbeids- og sosialdepartementet budsjett for 2017, som er på 445 milliarder. Man kan også  se beløpet i forhold til kostnadene ved innvandring, som SSB har utført noen beregninger av og som Finansavisen har regnet videre på. De kom til at 4,1 millioner kr (2013) er det offentliges nettokostnader for en gjennomsnittlig innvandrer, etter en livsløpsberegning.

Uansett hvordan man ser det: Innsparingseffekten av forslagene er latterlig liten, og det samme gjelder dermed virkningen på målene om bærekraft og ikke å gjøre Norge til et høyattraktivt innvandringsland i kraft av velferdsytelsene.

Økte kostnader til sosialhjelp for kommunene

Departementet har sett litt på merkostnadene for kommunene, men svarene er usikre, naturlig nok, bl a fordi sosialhjelpsutbetalingene vil avhenge av om somalieren eller eritreeren det gjelder har arbeidsinntekter, eller en ektefelle eller samboer som har det. Utslagene er ulike for de ulike tiltak. Allerede er det slik at en andel av de som mottar ulike ytelser etter folketrygden også mottar økonomisk sosialhjelp, og denne andelen er stort sett adskillig høyere for gruppen av ”utenlandsfødte mottakere” enn for ”alle mottakere.” Spesielt gjelder det for overgangsstønaden, en stønadsform som også kjennetegnes av at den i uforholdsmessig høy grad benyttes av visse innvandrergrupper. Dette indikerer at det som her tas bort av ytelser fra folketrygden, vil ”måtte” erstattes med like store tilskudd i form av supplerende sosialhjelp. For da er de jo allerede under minstenivået, og dersom de får enda mindre i trygd, ”må” de selvsagt få tilsvarende mer i sosialhjelp.(kap 3.3.1 i høringsbrevet.)

Mobilisering fra ”Kommune-Norge”, ”fagbevegelsen” og de ”frivillige organisasjonene”

 Forslaget har vært på høring, og fristen gikk ut 1.11 i år. Høringer er en viktig del av den norske demokratiske prosessen. I hvert fall antas det at høringer styrker folkelig deltagelse i de politiske beslutningsprosessene og innvirkning på sluttresultatet. Høringer skal også styrke kunnskapstilfanget ved å bringe inn synspunkter fra alle berørte parter, slik at alle relevante perspektiv skal ivaretas. Om høringen av denne saken, kan man si at høringsuttalelsene viser hvor parodisk, hvor fjernt fra dette idealet høringsinstituttet kan være.

Kommunene krever kompensasjon

La oss først ta reaksjonen fra kommunene. Anført av Kommunenes Sentralforbund har ”kommune-Norge” samlet seg til en felles linje i saken. Alle de som har sendt uttalelse er i harnisk over utsiktene til at de som følge av reformforslagene skal påføres merutgifter til sosialstøtte. Det vil si, det bryr de seg egentlig ikke noe om, bare de får – som det heter – kompensasjon for disse ekstrautgiftene de får. Kravet er unisont: Vi vil ha kompensasjon! Hvem skal yte kompensasjon? Ingen premie for riktig svar. Kommunene bryr seg ikke om at statens penger må komme et sted fra, og at de som finansierer staten også er innbyggere i en kommune. Kommunene fremstår bare som talerør for sitt eget administrative apparat, ikke for de som bor i kommunene. I særdeleshet ikke for de av dem som er netto bidragsytere til de offentlige kasser, være seg kommunale eller statlig. Og intet er mindre viktig enn de langsiktige interessene til disse menneskene, for ikke å snakke om deres barn og barnebarn, i at såvel asylimmigrasjonen som det offentlige utgiftsnivået er under kontroll.

Oslo kommune v/byråd Inga Marte Thorkildsen går lenger, og benytter anledningen til ren polemikk mot regjeringen. Det tegnes et bilde (oppkonstruert som vi har sett) av at forslagene vil gi økt barnefattigdom, utenforskap osv osv. “Innvandrerbarn er i større grad enn andre rammet av barnefattigdom”, som det heter. Ja, vi nordmenn er fæle gitt, som sørger for at innvandrerbarn fra Midt-Østen og Afghanistan “rammes” så hardt . Slik er det når man har en ideologi der sammenlignings-grunnlaget for enhver som setter fot over grensen, er det materielle nivået til de som gjennom generasjoner har bygget dette landet, ikke forholdene i landene de kommer fra. Når man lukker øynene for at dette gjør landet til en uimotståelig attraksjon for talløse millioner i folkerike, kaotiske land. Når man er likegyldig til at dette i sin konsekvens leder til et sammenbrudd for den modellen som har gjort oss til et land innvandrerne ønsker seg til.

UNHCR: “Serious human rights concerns may arise”

FN Høykommisariat for flyktninger (UNHCR) v/regionkontoret i Stockholm, har utarbeidet en lengre uttalelse i sakens anledning. Helt på linje med SV-politikerne har man der i gården heller ingen interesse for de innvandringsbegrensende intensjoner ved tiltakene. At generøs velferd rent faktisk påvirker asyltrykket på Norge, jo selv UNHCR innse, selv om de later som noe annet. Derimot tøyer og drar man, ved bruk av en omfattende og kreativ juridisk argumentasjon, i de internasjonale reglene og kommer til at de forsiktige innstrammingsforslagene i den ekstremt generøse norske velferdspakken strider mot både Flyktningkonvensjonen og andre konvensjoner. Man lander så på den fantastiske konklusjon at om dette vedtas, kan “serious human rights concerns arise”!!

Er det her UNHCR skal prioritere sin innsats for verdens flyktninger? At dette er en instans som ikke bryr seg filla om Norges fremtid, er én ting. Men de har her også manifestert seg som en aktør uten seriøsitet og troverdighet hva gjelder dets mandat om å hjelpe flyktninger. Man får selvsagt langt, langt mer ut av pengene ved å hjelpe i nærområdene enn ved å bruke dem i et skandinavisk høykostland med svulmende velferdsstat. En klar fordel ved å si opp norsk deltagelse i Flyktningkonvensjonen er at man slipper å bry seg om UNHCR når politikk som er avgjørende landets fremtid skal utformes.

NGOene og kirken

Så er det en serie av norske såkalte NGOer som har sitt de skal ha sagt. Blant dem er Amnesty. Kunne man vente at de ville ha vett til å tenke at rene økonomiske velferdsspørsmål for en i denne sammenhengen privilegert gruppe intet har med Amnestys hovedoppgave – å slåss for frihet for samvittighetsfanger – å gjøre? Så feil kan man ta. Amnesty har ett anliggende de vil formidle til regjeringen: Å forsvare den positive særbehandling flyktningene får. Begrunnelsen kan sammenfattes til omtrent dette: fordi de fortjener det. Og så er de bekymret for at det kanskje kan føre til radikalisering og utenforskap om forslagene blir innført.

Når det gjelder Antirasistisk senter, har vi ikke noen forventning om at de skal holde seg til sine oppgaver. Der er man selvsagt “sterkt kritiske til regjeringens forslag om ulike innstramninger i trygderegelverket. Den forutsigbare konsekvensen vil være dårligere livskår for noen av samfunnets mest sårbare grupper…” At dette skal ha med rasisme å gjøre, bryr man seg ikke en gang med å påstå.

Diverse idealistiske jurist-organisasjoner står frem på rekke og rad og argumenterer mot forslagene: Juss-Buss, JURK, Jussformidlingen (som dog er noe mer balansert), Rettspolitisk Forening. Sistnevnte er som ARS ”sterkt kritiske” til alle forslagene, og viser til det som var begrunnelsen da særbehandlingslinjen ble innført for 30 år siden. Hvorfor skulle ikke den være gyldig nå? Nei, si det. Å revurdere rettsregler i lys av utviklingen, blir jo helt feil. Dessuten er det ingen dokumentasjon for at endrete trygderegler vil føre til færre asylsøkere. Og dessuten har det uansett blitt mye færre asylsøkere nå, hvilket ”motbeviser antagelsen om dagens trygdeordninger påvirker migrasjonsmønsteret.” Så det så.

Hva NOAS mener, ja gjett… Norsk folkehjelp? Likeså.

Alle disse organisasjoner, og flere til, ser som sin oppgave å ri interessene til grupper som de definerer som ”svakstilte”. Å gi seg selv en slik rolledefinisjon byr på mange fordeler: Man er automatisk og pr definisjon blant de gode og snille. Man vet alltid og uten videre hva man skal mene. Og man slipper å tenke på konsekvenser, sammenhenger og helheter. Jussen, i dens moderne rettighetsdyrkende versjon, viser seg som et særlig velegnet faglig verktøy for denne simplistiske godhetsideologien.

Hva mener Mellomkirkelig råd for den norske kirke? De slutter rekkene med de andre gode og snille. Fra deres begrunnelse, like vakker som den er virkelighetsfjern:

“Velferdssamfunnet er bygget opp over lang tid i Norge. Det ivaretar og ansvarliggjør enkeltmennesker og grupper av mennesker på en god måte. I tråd med de verdier velferdssamfunnet er tuftet på – kristne og humanistiske verdier – er det viktig at vi har et blikk for særlig utsatte grupper. I denne kategorien kommer etter vårt syn flyktninger og asylsøkere….Mellomkirkelig råd støtter tiltak som sikrer likebehandling av mennesker. Det innebærer at vi må ta hensyn til de særlige behov den enkelte har…”

Denne snedige argumentasjonen for positiv særbehandling dukker opp hos flere. Siden gruppen er så spesielt svak og annerledes, blir det egentlig i tråd med likebehandlingsprinsippet å gi dem fordeler. Derav følger at det er det å innføre likebehandling som innebærer diskriminering! (Man kunne ønske at en slik tankegang ble anvendt av kirken, og andre, i en sammenheng den hadde mer for seg, som å se at det ikke er mulig med fullstendig likebehandling av alle religioner om man vil ivareta prinsipper om religionsfrihet og ikke-diskriminering.)

Og så er kirken kritisk til at man i det hele tatt tenker tanken om at trygdeytelser kan påvirke immigrasjonen. Er det fordi det rent faktisk ikke er noen sammenheng? Det sies det intet om. Eller er det fordi det besudler de kristnes rene nestekjærlige sinn om man trekker inn slike sider ved virkeligheten?

At velferdssamfunnet er bygd opp over lang tid og er så verdifullt, skulle vel ellers bety at vi burde verne om det – også i et langsiktig perspektiv? Kirkens vilje til å tenke konsekvens og langsiktighet glimrer med sitt fravær.

De funksjonshemmedes organisasjoner er opprørt på vegne av uføre flyktninger, og Likestillings- og diskrimineringsombudet gir dem god juridisk hjelp ved å trekke frem internasjonale konvensjoner som verner denne gruppen.

Av Pensjonistforbundet kunne man kanskje ventet noe annet, men nei…

Arbeidslivets organisasjoner

Svære LO har lagt langt mindre arbeid i saken enn de foran omtalte NGOene, og de er både utydelige og ubehjelpelige i det halvsides skriftstykket de har klart å rive av seg og som Stein Reegaard har satt sitt navn under,. Hvis de tok sine medlemmers interesser på alvor, ville de gått inn i denne saken med stor tyngde, og selvsagt konkludert annerledes. Men de nøyer seg med lettvinte betraktninger om at asylsituasjonen nå er en helt annen enn i fjor, og at vi derfor ikke må

“bryte…et prinsipp om at uføre flyktninger og flyktninger over 67 år gis fulle minsteytelser i folketrygden”.

Så denne ad hoc-regelen opphøyes nå til et prinsipp. Det som fortjener status som prinsipp, må da være det motsatte, likebehandling. LO sier seg opptatt av flest mulig av flyktningene kommer raskt i arbeid. Selvsagt. Men hvor mange av dem kan arbeidslivet klare å absorbere? Og utgjør ikke flyktningenes og innvandrernes uforholdsmessige og økende konsum av velferdsytelser et problem for bærekraften til den norske velferdsstaten? Det står til stryk at ikke LO bruker denne anledningen til å gå inn i disse fundamentale spørsmål.

Særforbundene Fagforbundet og Fellesforbundet er ikke lunkne i saken, men står frem med sterke kritiske meninger i tråd med Oslo kommune og NGOene. Dette er forbund som organiserer offentlig ansatte, til dels nettopp slike som lever av å betjene innvandrere med velferdsytelser. Det er denne medlemsgruppen, og deres politiserte ledelser, LO sentralt velger å ta mest hensyn til.

YS er bare opptatt av konsekvenser for de av medlemmene deres som jobber i NAV-systemet.

NHO er den eneste høringsinstans, utenom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som uttrykker støtte til forslagene, selv om de er nøye med å si at de ikke mener noe om asylpolitikken. NHO peker imidlertid på de fundamentale årsakene til at flyktninger deltar lite i yrkeslivet er at de ikke har den kompetanse vårt arbeidsliv etterspør. De er derfor tvilende til hvorvidt det å begrense trygdeutbetalinger vil føre til at flere av dem kommer i arbeid.

Oppsummering

De forsiktige fremstøt fra regjeringen, solid forankret i Stortinget, møter massiv motstnd og en kanonade av motargumenter i høringsrunden. Statsfinansierte organisasjoner opprettet for å beskytte de svake, mobiliserer juss og sosial harme og “slakter” forslagene. Vi skal nok få høre om dette i mediene, som vil tendere til å ha samme oppfatning og kan fråtse i å viderebringe høringsuttalelser som passer dem godt. Dette vil selvsagt påvirke den politiske behandlingen videre

Mens høringer skulle bidra til å gi flere perspektiver på saken og på den måten bidra til at den blir bredere belyst, ser vi det motsatte: høringen er de rene lobbygruppenes arena og ikke noe bidrag til demokratiet. Høringen frembringer en serie av gjentagelse av de samme synspunkter og de samme særinteressenes ståsted. Ikke én høringsinstans er dedikert til å se på trygdeytelsene i perspektivet til den alminnelige skattebetaler som bekoster det hele. Ingen av dem føler noe ansvar for helheten i utviklingen. Ingen høringsinstanser er spesialisert på faktisk kunnskap om migrasjonsstrømmene. (UDI kunne bidratt her, men høringssvaret deres er tynt skvip uten noe blikk utover i verden.)

Høringene blir en anledning for de dedikerte interessegrupper til å flagge sitt ideologiske ståsted. Vi ser også hvordan det byråkratiske toppsjiktet i mange av de større organisasjonene her konvergerer i en tenkemåte som ikke avspeiler medlemmenes interesser.

Høringen bidrar samlet sett til å få oppmerksomheten bort fra at realiteten i det som foreslås, er meget tynne saker. Dette kan være en fordel for politikerne, som dermed overfor velgerne kan skape inntrykk av at de faktisk går inn for noe mye mer betydningsfullt enn de i virkeligheten gjør.

Folkeavstemninger heller enn høringer

Motstykket til vår ordning med høringer er å legge viktige spørsmål frem for folket selv, i rådgivende folkeavstemninger. Dette vil være en langt mer demokratisk metode, og man ville neppe tape i relevant opplysning av de faktiske forhold. Spørsmål til folkeavstemninger må for det første utredes av myndighetene selv, og så vil partiene, mediene og for den del også interesseorganisasjoner ha anledning til å gjøre sitt syn gjeldende. Men disse ville ikke da få slik helt uforholdsmessig tyngde som de får i dag (særlig ikke om staten sluttet å finansiere dem).

I mellomtiden er det viktig å få frem at Storting og regjering ikke på noen måte er forpliktet til å høre på høringsinstansene. Det som til syvende og sist avgjør, er om det er politisk vilje og kraft til å gjennomføre noen tiltak som både har fornuften og folket på sin side. Selv om de er puslete.