Frps prinsipielle linje har i alle år vært en restriktiv holdning til innvandring fra land utenfor EØS-området. FrP har advart mot at for stor innvandring er til hinder for integrering. “Vi skal ikke tillate at grunnleggende vestlige verdier og menneskerettigheter blir satt til side av kulturer og holdninger som enkelte grupper av innvandrerne tar med seg til Norge”, heter det på hjemmesiden under “FrP fra A til Å”. Der står det også at Norge bør begrense inntaket av flyktninger og innvandrere fra områder utenfor vår kulturkrets og fortrinnsvis motta kvoteflyktninger fra FN. Norges og andre europeiske lands erfaringer med innvandringen viser til fulle at partiet, skjelt ut som populistisk og kunnskapsløst som det alltid har vært, har vært mer fremsynt og mer ansvarlig enn noen av de andre.

Nå sitter FrP i regjering og administrerer en rekordhøy innvandring av nettopp de grupper som programformuleringene sier man skal begrense: De som har vist seg vanskeligst å integrere og som er de sterkeste bærere av en kultur som strider med våre verdier. Allerede fra regjeringsskiftet så vi at antallet asylsøkere økte fra året før, men bare med noen få prosent. Nå har det eksplodert.

Med øsekar når båten er lekk

Riktignok kan justisministeren rose seg av at han får sendt flere uten lovlig oppholdsgrunnlag ut av landet enn før: I 2014 ble det uttransportert 7.259 personer, 26 % fler enn i 2013. Hittil i år er det utsendt rundt 5000, litt fler enn på tilsvarende tidspunkt i fjor.

ANNONSE

Men hva hjelper det? Bare i september kom det omtrent like mange asylsøkere til Norge som regjeringen kan rose seg av å ha sendt ut i løpet av hele året. Det var 4 ganger så mange som kom i september i fjor. Det snakkes om 40 000 asylsøkere i år. Det kan bli flere, og det kan komme til å fortsette slik i årene fremover.

I likhet med NRKs journalist i Politisk kvarter på P2 den dagen statsbudsjettet ble lagt frem, må en reise spørsmålet: Har det overhodet noen betydning for innvandringen at FrP har en hånd på statsroret? Siv Jensen klarte ikke gi noe svar på det, utover å gjenta flere ganger at “FrP fører en streng, men rettferdig innvandringspolitikk.”

FrP brøt ut av forhandlingene i Stortinget om kvoteflyktninger fra Syria. Noen som husker det? Da gjaldt det et antall av 8.000 over tre år. Nå kommer det inn flere enn det på noen få uker. Ikke alle asylsøkere får, i motsetning til kvoteflyktninger, varig opphold, men de blir i alle tilfelle værende i Norge en god stund, og en stor del av dem kommer til å bli her permanent, lovlig eller ulovlig. Og de kommer til å få andre etter på familieforening. Kriteriene for opphold som flyktning eller på humanitært grunnlag, eller familieforening er ikke endret. Blant asylsøkere er det å vente at en betydelig andel av de som får avslag, unndrar seg utsending og blir ulovlig i landet, med de ekstra problemer det skaper.

Ghettoetableringer, parallellssamfunn, kriminalitet – hele pakka med integreringsproblemer og sosiale og kulturelle konflikter, samt enorme samfunnsøkonomiske kostnader, følger i kjølvannet.

Både debatten om de 8 eller 10 000, og de grundige prioriteringasvveingene i forbindelse med millionbeløp på statsbudsjettet blir absurde i lys av at vi befinner oss i en aksellerende utvikling som i løpet av overskuelig fremtid vil pådra oss kostnader i hundremilliardersklassen uten at dette er gjenstand for noe i nærheten av vanlige demokratiske og forvaltningsmessige prosesser. Enhver nøktern betraktning, som ikke baserer seg på ønsketenkning men på de faktiske historiske erfaringer, forteller at en fortsatt innvandring av den art som vi ser nå, vil koste oss slike summer, og er uforenlig med opprettholdelse av den velferdsstat som vi anser som en grunnleggende del av vår nasjonale arv.

FrP holdt fanen hevet under det harde kjøret omkring Syria-avtalen og pekte på det åpenbart korrekte, at man kunne gjøre enormt mye mer for pengene ved å hjelpe i nærområdene. I kommunevalgkampen oppfordret man fra partiledelsen kommuner til å si nei til å ta i mot flyktninger, som en videreføring av motstanden mot Syria-avtalen.

Double-talk som kommunikasjonsstrategi

Men partiet forble i regjering og tok medansvar for å gjennomføre den vedtatte politikken, og det betydde nødvendigvis et trykk på kommunene om økt bosetting. Dette skjer gjennom signaler fra øverste hold, og det blir iverksatt mer håndfast via diverse underordnete etater. FrPs integreringsminister utlover for eksempel ekstra penger til kommuner som tar inn flere flyktninger. Man behøver ikke være NRK-journalist eller Ap-leder for å reagere på det selvmotsigende i denne politikken. Double-talk kalles dette.

Statsministeren ga generøst grønt lys for at regjeringspartneren kunne få lov til å flagge sin egen politikk i valgkampen, i strid med det regjeringen arbeider for, vel vitende om at det i praksis ikke betydde noen ting. Partiets problem er at dette skjønner velgerne også.

Nå foreligger et statsbudsjett fra FrP-finansministeren som med flid unnlater å belyse de økonomiske realiteter i masseinnvandringen (jf Jon Hustads artikkel “Eit uærleg budsjett” i siste nummer av Dag og Tid). Isteden for å bruke fagfolkene i byråkratiet til å utrede og beskrive virkningene av den pågående tilstrømningen, bruker en sine spin-doktorer til å kamuflere det. En del av denne operasjonen er et statsbudsjett som griper til en bruk av oljepenger som overgår alle tidligere regjeringers, og som står i den skarpeste motsetning til hva noen vil ha trodd er et godt FrP-prinsipp om å begrense offentlig sektors rolle i samfunnet. Slik kan en kortsiktig innfri sine løfter til pensjonister og andre, til tross for at en styrer over en utvikling som gjør slik luksus økonomisk umulig i det lange løp.

Med Christian Tybring-Gjedde (hans bokutgivelse i fjor), kan en si at FrP i dag er blitt en del av orkesteret, som fortsetter å spille for fullt mens skuta styrer mot katastrofe. Bare at det lyder skjærende umusikalsk i forhold til fiolinistene på Titanic.

Oppslutningen og tilliten faller

Ikke til å undre seg over at FrPs troverdighet, spesielt i innvandringspolitikken, er sterkt synkende. I juli viste målinger at det var 22% som ga partiet høyest score på dette feltet, i september var det bare 17 %. Mediene ville ha det til at det var en “bølge av solidaritet” med flyktninger som slo tilbake på FrP, spesielt på grunn av flyktningekritiske uttalelser fra partitopper som Hagen og Sandberg. Det kan virke som partiet har kjøpt denne forklaringen, og legger til grunn at folket plutselig er samstemt om en liberal vending i innvandringspolitikken. Men ingen av de partiene som sterkest profilerte seg på denne saken fikk fremgang ved valget. (MDG unntatt, de har tross alt fokus på et annet saksfelt.) Og andelen som ikke stemte, var svært høy, nærmere 40 %. Mange av disse er sterkt kritiske til innvandringen, men de finner ikke noe parti som representerer dem. Dessuten er det mange som stemmer både Ap, H og Sp som er dypt bekymret over utviklingen og ønsker bremsene satt på – i tråd med FrPs program, men ikke med politikken til den regjeringen FrP deltar i. FrP har selv påvist, gjennom meningsmålinger omtalt i partiets bærekraftutvalg fra august 2013 , at det er flertall i befolkningen for en politikk som begrenser innvandringen fra den tredje verden:

Et flertall på 75 prosent sier ja til mest mulig begrensning av den ikke-vestlige innvandringen til Norge og heller hjelpe flere i deres nærområder, mens kun 17 prosent sier nei. 8 prosent vet ikke.

For Fremskrittspartiets del sier hele 96 prosent av våre velgere at de ønsker en omlegging av politikken i tråd med vårt forslag, mens kun 2 prosent svarer nei eller vet ikke.

Nå viser de siste meningsmålingene et fall fra 12,2 til 11 prosent oppslutning i løpet av siste måned, dersom det var stortingsvalg.

 

carl ihagen

Foto: Carl I Hagen klarte å bygge Fremskrittspartiet til å bli en del av det politiske landskap, til tross for voldsom opposisjon. En av kjernesakene var og ble innvandring. Nå sitter partiet i regjering og administrerer at Norge opplever den største innvandring noensinne. Kan partiet overleve en slik posisjon?

Politikkens muligheter

Kan noe gjøres? Er det mer enn marginale tiltak regjeringen har mulighet til å gripe til, gitt den internasjonale situasjonen? Er virkelig nasjonale myndigheters politikk irrelevant i forhold til det som en stor del av landets, og Europas, befolkning ser som den største bekymringen for vår fremtid? I så fall betyr det dystre utsikter for tanken om at vi lever i et demokrati. Eller finnes det et handlingsrom? Hvor er det i så fall?

Dette er hva FrP burde diskutere i dag. Det nevnte bærekraftutvalget, et utmerket dokument som synes å ha blitt glemt i en skuff, har en hel del forslag. Det samme har Tybring-Gjedde i sin bok. Men situasjonen den gang, alarmerende som den ble beskrevet, er som en rolig elv i forhold til flommen vi opplever i dag. Relevansen av en restriktiv politikk er større enn noen gang. Samtidig er det åpenbart en krevende situasjon. Hvem kunne trodd at Merkel skulle åpne dørene på vidt gap? FrP burde være åpen om utfordringene og spørre sine medlemmer og sympatisører om innspill. I stedet ligger partiet lavt og unnlater så mye som mulig å snakke om saken. I den grad det snakkes, opplever vi en retorikk som glir mer og mer i retning av den versjonen Erna Solberg og mediene gir oss. Hvordan skal man da tro på at alt ville bli bedre bare FrP fikk flere stemmer?

Av konkret restriktiv politikk er det lite og tynt det som har kommet. Utspillet fra Justisdepartementet om oppholdstillatelse for nyankomne i “bare” fem år er igjen et trekk som har preg av skuebrød for egne velgere, men som mangler substans. Etter fem års opphold vil det være etablert slike bånd til Norge at det skal bli svært vanskelig å sende noen hjem selv om det, mot formodning, skulle bli vesentlig endrete forhold i hjemlandet. Så melder Arbeids- og velferdsministeren om en reduksjon i de helt spesielle ekstraytelser til familieforente innvandrere over 67 år. Det handler kun om et lite antall personer. Alle monner drar selvsagt, men når FrP presenterer slikt småtteri som en løsning på dagens utfordringer, så skjønner folk at det er det jo slett ikke.

Justisministerens handlekraft i utsending av innvandrere uten lovlig opphold har vært rosverdig. Men det er også typisk at det politiske flaggskipet er noe som kan måles i økt pengebruk. PU har vokst med rekordfart, og har nå et driftsbudsjett på rundt en milliard kroner, der uttransportering står for en stor del. Men å fokusere på dette som løsning, blir som å øse en båt som er lekk, isteden for å tette den gapende lekkasjen. Dette bildet på situasjonen blir desto mer treffende når vi vet at mange som sendes ut, kommer tilbake igjen kort tid etter.

Sterk og økt politiinnsats er en absolutt nødvendighet i møte med masseinnvandringen. Først og fremst i form av forsterket grensekontroll. Personer som kommer til den norske grensen uten å kunne legitimere rett til passering, må så langt som mulig stoppes allerede der innenfor rammen av gjeldende lov og forpliktelser etter Schengen-regelverket, som hjemler midlertidig grensekontroll av interne Schengen-grenser så fremt det foreligger en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet. Nå ser vi at forutsetningene som lå til grunn for både Schengen og Dublin-reglene, langt på vei er borte. Kontrollen med Schengens yttergrenser er gått i oppløsning. Migranter fra Midt-Østen, Afghanistan, Afrika strømmer nærmest fritt gjennom de europeiske land og velger sin foretrukne asyl-destinasjon mer eller mindre uavhengig av det regelverk som skulle styre dette.

Norge må ta sin del av det felleseuropeiske ansvaret for flyktningeproblemene, får vi stadig høre. Det er en serie innvendinger mot dette tilsynelatende vektige moralske argument. For det første har det fortsatt full gyldighet at hjelp ytes mest effektivt i nærområdene. En millard kroner anvendt der bidrar humanitært sett langt mer enn en milliard til mottak av asylsøkere i Norge.

Og hvorfor kan ikke Norge kreve at Europa legger et helt annet press på de rike arabiske statene om å ta i mot flyktninger fra egen kultur og nærområde? Et land som Saudi-Arabia har en enorm teltleir stående ubrukt, men tar ikke i mot noen syriske flyktninger. Et særlig grotesk og illevarslende misforhold er det da at de er svært generøse med å finansiere bygging av moskeer i Europa.

Videre: En betydelig andel av migrantene er folk som ikke flykter fra krig og undertrykkelse, men søker en bedre økonomisk fremtid enn der de er. Det gjelder selvsagt de som kommer fra opprinnelsesland hvor de ikke opplever slike forhold, men i virkeligheten er det tilfellet for alle som, uansett opprinnelig årsak til utreise, har vært innom et trygt land på sin vei til Norge, og det gjelder de aller, aller fleste av dem. Norge har forholdsmessig tatt i mot langt fler enn de aller fleste andre europeiske land, og slik ligger det an til å fortsette. Migrantene søker seg til de landene hvor de får tildelt boliger, gratis utdannelse og helsetjenester, generøse velferdsytelser, tilgang til familieforening, som gir dem gratis advokathjelp og så videre. Ikke minst: De søker et land hvor de kan regne med varig opphold. Norge er blant de land som er mest attraktivt for innvandrerne, og derfor er trykket så stort.

Og uansett: Det primære ansvaret for myndighetene er å ivareta nasjonale interesser. Det er intet moralsk høyverdig i å ofre sin egen befolkning og egen kultur. Det tjener heller ikke verdens befolkning om de få noenlunde vellykte land i verden synker ned til den dysfunksjonelle sosiale modell som preger migrantenes hjemland.

Dagens masseinnvandring er ikke utløst av forfølgelse av enkeltindivider, men av strukturelle regionale og globale forhold. Migrasjonspresset mot verdens mest velfungerende og generøse land vil ikke avta, det vil øke i styrke desto mer vi på vår side gjør for å tilrettelegge for det.

Less is more

Av dette følger at det viktigste vi kan gjøre, ikke går ut på å bruke mer penger, men mindre. Norge må kraftig redusere ytelser, standard og rettigheter for asylsøkere. Det betyr at en må kaste over bord en god del av våre forestillinger og våre ordninger som er tilpasset en situasjon hvor vi hadde et begrenset antall individuelt forfulgte politiske flyktninger år om annet. Det er mye en kan gjøre uten at det går på bekostning av prinsipper om likebehandling som vi vil holde på i det lengste, realiteten er jo at det går betraktelige ytelser til asylinnvandrere som ikke har noen motsvarighet i ytelser til den nasjonale befolkning. Hvorfor ikke bruke kontrollen over de enorme byråkratiske ressursene FrP-statsråder rår over til å få utredet slike spørsmål, for så å la dette danne grunnlag for en debatt som kunne engasjere opinionen? Isteden for som nå, å la media og statlig finansierte hjelpeorganisasjoner, som synes samstemt om å ha som program at det eneste moralsk høyverdige er å få flest mulig innvandrere fra den tredje verden til landet, få styre showet.

Det store problemet fra et demokratisk synspunkt er at man er i ferd med å miste det som var et tydelig politisk alternativ for oppfatninger som en stor del av befolkningen i virkeligheten støtter, men som ikke er stuerene i mediene eller i andre partier. FrP står i fare for å bli inkorporert i det multikulturelle kompleks, det betyr at de ikke lenger er en del av løsningen, men en del av problemet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629