Generalsekretær Sylo Taraku i LIM-nettverket (likestilling – integrering – mangfold) skrev nylig et innlegg i Aftenposten hvor han forsøkte å sette et og annet skap på plass i innvandrings- og integreringsdebatten. Av en eller annen grunn er det eksterne skribenter – som regel de mest interessante i Norges største avis – som av og til sniker noen kvantitative fakta og grunnleggende betraktninger inn i denne betente debatten.

Som George Orwell sa, er vi nå sunket så dypt at intelligente menneskers første plikt er å gjenta det åpenbare. Taraku gjør da også allmennheten den tjeneste å minne om at asylpolitikk faktisk dreier seg om politikk, selv om de internasjonale konvensjonene og rettsliggjøringen av feltet kan etterlate inntrykk av at befolkningen ikke har noe den skulle ha sagt om hvem skal bo i landet.

Artikkelforfatteren gjør også noe så uvanlig som å opplyse om hvor mange mennesker det faktisk dreier seg om: rundt 10.000 personer i året.

Sammenligner vi det med antallet som kommer til fattige land i konfliktområder er det ikke et høyt tall, men i forhold til mottakskapasiteten i Norge er det for høyt. I dag venter allerede rundt 4 500 asylsøkere med innvilget opphold på asylmottak rundt om i landet fordi kommunene blant annet har problemer med å skaffe boliger. Over 5 000 har fått endelige avslag og er pliktige til å reise ut av Norge.

I Europa, er Norge blant landene som mottar flest asylsøkere, også i faktiske tall. I 2012 kom det langt flere asylsøkere til Norge enn for eksempel til Spania (2 565) og Irland (955), omtrent like mange som i Hellas (9 575) og Polen (10 750) og litt mindre enn i Italia (15 715).

Det som særlig skiller Norge fra resten av Europa er innvilgelsesprosenten. Mens bare én av fire asylsøkere får opphold i EU, får nesten to av tre asylsøkere opphold i Norge (sammensetning av asylsøkere har betydning for dette tallet).

Uten å spesifisere at Norge ligger himmelhøyt over de nevnte landene i antall mottatte asylsøkere pr. innbygger, trekker Taraku den uomtvistelige konklusjon at «Norge er blant de mest liberale asyllandene i verden».

I den andre halvdelen av innlegget skriver LIMs generalsekretær at Norges befolkning er delt i synet på asylpolitikken, som om det var nødvendig å rettferdiggjøre at det finnes et parti som ønsker en mer restriktiv politikk (kanskje det er nødvendig?).

Den norske befolkningen er omtrent delt i to i sitt syn på asylpolitikken. Ifølge SSB ønsker 44 prosent å opprettholde dagens linje, mens 43 prosent ønsker å stramme inn. Bare syv prosent ønsker en mer liberal linje.

Likevel er det som om han ikke vil slippe Frp helt inn i mainstream av norsk politikk:

I det politiske landskapet representerer Frp, og Venstre og Miljøpartiet De Grønne (MDG) ytterpunktene.

Men hvor rimelig er det egentlig å fremstille partiet som i denne saken representerer nesten halvparten av velgerne, som et ytterpunkt på linje med to partier som ligger rundt sperregrensen på meningsmålingene? Hvis halvparten av velgerne har beveget seg i retning det som var et ytterpunkt, er tyngdepunktet flyttet.

Stilltiende erkjenner nok også Taraku det når han, forbehold og advarsler til tross, forsiktig hinter om at de andre muligens gjør klokt i å rappe noen flere av Frps klær:

Frp ønsker å holde asylsøkere som ikke dokumenterer sin identitet på lukkede mottak. Videre går partiet inn for en tøffere linje overfor kriminelle asylsøkere. Også de som får opphold skal kunne returneres når de ikke lenger trenger beskyttelse. Og retur skal kunne skje også til andre trygge land i regionen når retur til hjemlandet er umulig. Dette skal sikres gjennom å knytte bistand til returavtaler. Frps Bærekraftutvalg har foreslått flere andre tiltak som har vakt oppsikt, men her forholder jeg meg til det som er partiets offisielle politikk.

Det bør bekymre flere enn Frp at norske myndigheter i de aller fleste tilfeller ikke kan vite med sikkerhet hvem asylsøkeren er og følgelig om søkerens asylhistorie er sann. Men om det ikke direkte strider med våre internasjonale forpliktelser, vil det stride mot folks rettferdighetsfølelse og Norges humanitære tradisjoner å sperre tusenvis av mennesker inne fordi vi ikke helt vet hvem de er. Det vil også kunne ødelegge Norges internasjonale anseelse.

I egenskap av en som har gått veien fra sekulær til praktiserende muslim, og siden sekulær humanist, er Taraku formodentlig representativ for et betydelig antall innvandrere i Norge – paradoksalt nok kanskje også på innvandringsfeltet. Desto hyggeligere at nettopp han bringer edruelighet inn i debatten.

 

Ikke bare juss

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂