Kommentar

Etter to år med FrP i regjering, hvor partiet har hatt statsrådene i både Justisdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, har vi en situasjon der innvandringen fra ikke-vestlige, i overveiende grad muslimske land, har eksplodert og nå ligger på et langt, langt høyere nivå enn noen gang før. Det forteller oss at hva enn partiet måtte ha grunnlag for å skryte av å ha utrettet i regjeringsposisjon, har det ikke evnet å gjøre noe av merkbar betydning for å begrense en innvandring av en type og omfang som – etter hva erfaringer og realistiske fremtidsvurderinger forteller oss – vil innebære enorme økonomiske belastninger i tillegg til en sosial, kulturell og demografisk omforming av samfunnet i en retning som få i Norge ønsker.

Et spørsmål om troverdighet

Folk har stemt på FrP nettopp fordi de har hatt tro på at dette partiet var det eneste som var villig til å gjøre det som trengtes for å forhindre en slik utvikling. Fordi dette handler om spørsmål av uendelig mye større viktighet enn bompengestasjoner, tax-free-kvoter og påhengsmotoravgifter, reiser dette med ubønnhørlig styrke spørsmål om partiets troverdighet. I alle fall om partiet kan fortsette å ha troverdighet om det blir værende i en regjering som jobber på høygir for å ta i mot og legge til rette for alle de som trenger seg på. Og for øvrig forklarer oss andre at vi bare må belage oss på å ta regningen og ellers på alle måter gjøre for vårt beste for å ønske velkommen og ”integrere” de tusener på tusener som velter innover grensene hver eneste uke.

Etter fremleggelsen av en tilleggsproposisjon til statsbudsjettet som mest av alt handlet om hvordan vi skal finansiere den nye menneskestrømmen, men også noe om hvordan man skal kunne begrense den, møter partiet en forventning fra de andre partiene, og mediene, om å inngå i et ”bredt forlik” om asylpolitikken. Det vil si at Arbeiderpartiet i alle fall må være med, foruten regjeringens egne såkalte ”støttepartier”, og helst også SP og SV. Hvordan kommer FrP til å stille seg? Svaret på dette vil være avgjørende for om partiet fortjener tillit videre.

Hva gjelder ”støttepartiene” er det klart at i dette sentrale spørsmålet står disse partier i praksis omtrent like fjernt fra en noenlunde fornuftig tilnærming som SV og MDG gjør. Det må bare erkjennes at med den linjen disse over lang tid og med stor pågåenhet har kjørt, er det helt umulig å tenke seg noe som helst fornuftig innvandrings-kompromiss med disse partiene. Virkeligheten har innhentet det borgerlige samarbeid. En samarbeidsavtale der FrP skal sitte i regjeringen på Hareides og Skei Grandes nåde i innvandringspolitikken kan ikke opprettholdes.

Forhandlinger må selvsagt ta sitt utgangspunkt i standpunkter og saker, men det er ikke grunn til å bruke mye tid på å prøve å komme til enighet med partier som har bevist til gangs sitt fravær av forståelse av hva dette handler om.

Til sammen har SV, KrF og V bare ca 13 % av velgerne, selv om deres allierte i mediene blåser dem opp så man skulle tro de var mange ganger så store. Og deres oppslutning er fallende i takt med at godhetsrusen begynner å vike for en større grad av realisme i folket. I en fersk spørreundersøkelse svarer 67 prosent at de tror flyktningstrømmen vil sette velferdsordningene i Norge under press. Og det er neppe noe de fleste synes er greit.

Ren budsjettmessig fornuft forteller at omprioriteringer av midlene til det forvokste bistandsbudsjettet, relativt sett det største i hele OECD, slik regjeringen har foreslått, er en nødvendighet for å hanskes med de kjempeutgiftene som rent faktisk allerede er pådyttet oss gjennom den siste tidens innvandring. Sutringen fra Knut Arild, Trine og Audun i denne sammenheng må bare overhøres. Allerede her faller grunnlaget for videre samtaler om et kompromiss.

Moderate forslag, som man vil utvanne ytterligere
Viktigere er likevel tiltakene for å begrense tilstrømningen. Det kan ikke komme på tale å la de moderate forslag som foreligger, og som i mange tilfeller bare handler om at man vil utrede eventuelle fremtidige tiltak, være gjenstand for ytterligere utvanning:

– heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år
– en instruks om en fornyet vurdering av beskyttelsesbehovet før det gis permanent oppholdstillatelse
– vurdere behovet for nye midlertidige beskyttelsesformer
– vurdere bruk av integreringskriterier for innvilgelse av permanent opphold
– suspensjon av 15-måneders-regelen
– igangsetting av et arbeid med sikte på å stramme inn retten til familieinnvandring
– nedsette et utvalg for å vurdere sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og praksis sammenlignet med regelverk og praksis i andre land og Norges internasjonale forpliktelser.
– nedsette et ekspertutvalg for å skissere langsiktige konsekvenser for det norske samfunnet i en situasjon med høy tilstrømming av flyktninger, asylsøkere og innvandrere.
– redusere ytelsene til beboere i mottak
– prioritere arbeidet med rask retur, blant annet ved bedre ID-etterforskning i tidlig fase av saksbehandlingen og styrket samarbeid med opprinnelsesland.
– utredning av endring av trygderegler som gir særfordeler til personer medf flyktningstatus
– innføring av botidskrav for kontantstøtten og ev. andre kontantytelser

Dette minner, i hvert fall hva gjelder styrkegraden i virkemidlene, om de 13 innstrammings-punktene Ap-regjeringen, under mye støy fra SV og asyllobbyen, innførte i 2008 , og det er liten grunn til å forvente at dette skal gi noe mer vesentlig utslag på innvandringstrykket enn hva som skjedde den gang. Vi får igjen en lekediskusjon i andedammen, der små justeringer uten potensiale til å endre noe vesentlig, gjøres til symboler på henholdsvis ”hjerteråhet” og ”handlekraft”.

Selvfølgelig kan detaljer i de enkelte forslagene diskuteres. Kanskje kan man justere på noe og finne andre tiltak som er bedre. Men det som nå synes å være utgangspunktet for prosessen i Stortinget, at forslagene representerer et slags maksimumskrav som så skal forhandles nedover, betyr at slike diskusjoner ikke blir annet enn en avsporing.

Hva som trengs: en helt annen forståelse – og umiddelbar handling
Det som trengs, er en forståelse av følgende: Så lenge Norge holder seg med en modell basert på, på den ene siden, en forpliktelse på internasjonale avtaler som man fortolker slik at enhver som, oftest takket være menneskesmuglere, klarer å komme seg til våre grenser og uttale ordet ”asyl” er berettiget til å få sin søknad behandlet, og, på den andre siden, at asylsøkere skal gis en materiell, medisinsk, rettssikkerhetsmessig osv osv standard i tråd med norske normer, som i praksis betyr langt større ytelser til hver og en av dem enn hva nordmenn flest mottar, er det uunngåelig at asylinnvandringen vil forbli på et høyt nivå. Det er ingen realistiske holdepunkter for at dagens trykk i overskuelig fremtid vil ”gå over” som følge av positive endringer i situasjonen i de emigrantproduserende deler av verden.

Umidelbart må de mest åpenbare tiltak ved grensene settes i verk. Regjeringens utilgivelige tafatthet i møte med den, flyktningepolitisk sett, helt absurde masseinnvandringen over den russiske grensen settes i relieff når det er en stortingsmann fra den tidligere rødgrønne regjeringskoalisjonen, Per Olav Lundteigen, som først fremmer krav om at grensen stenges. Men dette viser også potensialet for helt nye allianser i dagens situasjon. Det er ikke overraskende at det er Senterpartiet som nå viser tegn til realisme og vilje til hevdelse av nasjonal suverenitet. FrP bør innse at det er her, samt i deler av Arbeiderpartiet, at mulighetene for en fornuftig diskusjon om et asylpolitisk forlik ligger, om ikke på kort sikt så i hvert fall som en strategisk mulighet.

Også grensen mot Schengen-land må underlegges en langt strengere kontroll, der hjemlene i utlendingsloven § 17 må tas i bruk fullt ut, slik at bortvisning f.eks av personer uten visum eller gyldige ID-dokumenter, effektueres på grensen, uten at personen slippes inn i landet. Hjemlene for bruk av tvang (pågripelse) i denne forbindelse, som allerede er på plass, må brukes fullt ut i nødvendig grad, og det må tilrettelegges rent faktisk for at så kan skje også overfor et langt større antall personer enn i dag. Forutsetningene for Schengen-avtalens prinsipp om fri passering av interne grenser er brutt, og i alle tilfelle gir overordnede nasjonale hensyn grunnlag, også etter denne avtalen, for midlertidig innføring av grensekontroll.

Flyktningekonvensjonen må kasseres
For å gi en helhetlig begrunnelse til slike akutte tiltak, må det formidles et klart og tydelig budskap om at flyktningekonvensjonen er overmoden for å kasseres som styringsinstrument for asylpolitikken. I virkeligheten er det mange rettslige argumenter for at konvensjonen ikke behøver tillempes slik man i dag gjør, men konvensjonen synes likevel å ha en slik makt over sinnene, og ikke minst de juridiske institusjonene, at det fornuftige vil være å fratre den i sin helhet. Dette vil også være et meget sterkt signal til andre land om å gjøre det samme, og slik kan en bidra til en dynamikk der de rike landene diskuterer på et rasjonelt grunnlag hvordan håndteringen av innvandringstrykket skal organiseres. Schengen- og Dublinreglene skulle forhindre den asylshoppingen som preger Europa i dag, men disse regelsettene har langt på vei sluttet å fungere. Ikke at de var særlig godt utformet til å begynne med.

Dagens europeiske asylpolitikk innebærer et enormt ressursforbruk til byråkratiske og juridiske prosedyrer, returer og tilbakesendinger, og nye returer og tilbakesendinger mellom europeiske land (jeg har sett tilfeller der en person har søkt asyl 19 ganger i ulike europeiske land). Den skaper en humanitær katastrofe gjennom å legge opp til et dødslotteri, der migranter satser livet på å reise over Middelhavet under forhold som – tillegg til å koste dem deres sparepenger – innebærer en statistisk dødsrisiko på 2%, hvilket de legger ut på ikke fordi det er eneste mulighet for å berge livet men fordi det gir et håp for en enorm forbedring av deres materielle levekår. Den skaper et kjempemarked for kyniske kriminelle bander, dvs menneskesmuglere. Den belønner først og fremst de som er best på svindel, pågåenhet og kreativ systemutnyttelse snarere enn å hjelpe de som trenger det mest.

Norsk asylpolitikk, så vel som andre europeiske lands, må omlegges til kun å dreie seg om å motta kvoteflyktninger utpekt gjennom FN, med åpning for å gjøre unntak for enkeltindivider utsatt for politisk forfølgelse, og da uavhengig av hvorvidt de har kommet seg til norsk grense eller ikke.

Parallelt med dette er det nødvendig å gjøre en radikalt ny vurdering av hvilke betingelser asylinnvandrere tilbys i Norge. De foreslåtte tiltak er å betrakte som en forsiktig begynnelse. De som søker opphold her under påberopelse av at de flykter fra forfølgelse og krig, kan for det første ikke vente materielle betingelser på nivå med landet borgere. De kan for det andre ikke forvente annet enn midlertidig beskyttelse under en akutt situasjon. De kan ikke forespeiles permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Familieforening må skje etter strenge kriterier, og det må være utelukket hvis det er mulighet for at dette kan skje i et annet land.

Løfte om rask integrering er å love en premie for å komme seg hit
Å love migrantene raskest mulig integrering, med den begrunnelse at vi alle er best tjent med at de fortest mulig kommer i arbeid og kan ”bidra til verdiskapingen i samfunnet” (som Hadia Tajik formulerte det), er bare et hakk mindre sinnssvakt enn Merkels og Lövfens løfte om å ta i mot og gi rettigheter til alle som kommer. Asylinnvandringen er ikke noen kanal for å skaffe tilgang på arbeidskraft som det norske samfunnet har behov for. Den er aldri ment å være det, og erfaringene har til gangs vist at den heller ikke er det, uansett hvor enorme ressurser som har vært pøst inn i tiltak fra myndighetenes side. Forsøk på å fremstille det det som at vi nå bare trenger å bli enda litt flinkere til å integrere og få folk i jobb for at alt skal gå så bra så, er ikke annet enn krampaktig virkelighetsfornektelse basert på den selvoppgivende forestillingen at vi har ikke annet valg enn å ta imot innvandrerne.

Virkningen av en slik tilnærming er som å love ut en enorm premie til alle som på en eller annen måte klarer å lure seg hit via asylinstituttet. Det er – og dette er ikke noen spådom, men en realitet – en oppskrift på å friste millioner og atter millioner til å satse alt de har på å forlate sitt land, eller det land de faktisk oppholder seg i, for å kunne bli en del av de europeiske velferdsstater. En oppskrift som verken tjener oss som mottagerland eller de landene de reiser fra.

Historisk utfordring
Frp står overfor en utfordring av historiske dimensjoner. Dagens situasjon viser at de har hatt mer rett enn noen andre partier på Stortinget i sin bedømmelse av innvandringsspørsmålene. Likevel, virkeligheten overgår nå langt hva partiet har forestilt seg, og den stiller krav om handlekraft, mot og politiske visjoner i et helt annet format enn hva som tidligere har vært krevet. Partiet kan ikke ta ansvar for de andre partiene. Det som er partiets ansvar, er hva det selv sier, og hva det selv gjør.

Mest lest

Meyer på jordet