Og så strammer vi på asylpolitikken igjen

Regjeringen har fått et samlet Storting minus SV og MDG med på en innstrammingspakke mot asylinnvandringen, og det avstedkommer tilfredse uttalelser fra Frp, som ikke er snauere enn å proklamere at Norge nå har innført Europa strengeste asylpolitikk. Og ellers:

“FrP har fått vedtatt endringer vi tidligere bare kunne drømme om. Nå starter kampen for en full reform av asylinstituttet, sier Fremskrittspartiets Harald Tom Nesvik.”

Partiet opplever samtidig et byks på meningsmålingene.

Ikke mer enn at det bare ville gitt to flere mandater enn i dag, men den store fremgangen fra kommunevalget gir selvsagt partiet medvind. Det skal man glede seg over, for partiet representerer i denne avgjørende saken det nærmeste man kommer sunn fornuft blant stortingspartiene.

ANNONSE

Men det er ingen grunn til å la gleden ta av, hvis det er landets fremtid man tenker på.

For inntil videre fortsetter tilstrømningen. Den har gått noe ned den siste uken, melder UDI ,

Vi er nå nede på et ukentlig nivå på i overkant av 2000. Prosentvis en betydelig reduksjon fra oktober, men himmelhøyt over det som var normalen inntil for bare et halvt år siden. Samlet antall søkere i første halvår i 2015 var langt under enn det som nå kommer på bare tre uker. Det er usikkert om ”den nye trenden” vil fortsette, sier UDI. Og varsler at det trengs 100 000 nye mottaksplasser neste år. Det er et vanvittig høyt tall når man tenker på at det ved regjeringskiftet i 2013 var et sterkt kritikkpunkt mot den avgåtte regjering at det var 5000 som ventet på bosetting. Fra regjeringen utgår budskapet om at hele landet må la seg innrullere til en ”dugnad”. Et ord som har blitt til de grader overforbrukt og misbrukt av statsministeren at man skulle tro noen spin-doktorer snart fortalte henne at nå er det nok. I klartekst betyr det at folket skal få regningen, jobben og belastningen med konsekvensene av politikernes udugelighet og unnfallenhet.

Gitt at det som har inntruffet er en uønsket og uplanlagt utvikling med omfattende, langsiktige og irreversible konsekvenser for samfunnet, må det fastslås at myndighetene, med regjeringen som den fremste ansvarlige, har gjort en meget dårlig jobb – for ikke å bruke sterkere ord – med å holde kontroll over Norges grenser og kontroll på tilstrømningen av mennesker til landet.

Om å anvende ”Føre var” eller ”Stikke hodet i sanden”-prinsippet

For dette skulle vært forebygget. Det skulle ikke ha kunnet oppstå en slik situasjon. Det er ikke mulig å unnskylde seg med at det hele var uventet. Myndighetene har et kjempemessig apparat som skal holde dem kontinuerlig oppdatert, den har tilgang til EUs data, og det brukes store midler på forskning som skal gi kunnskapsgrunnlag for kloke og langsiktige politiske beslutninger.

I miljøpolitikken har man lenge lagt til grunn det såkalte ”føre var-prinsippet”: Der det er trusler om uopprettelig skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke stå i veien for forebyggende tiltak. Både myndigheter, medier og akademia har vært sterkt orientert mot mulige fremtidige miljøskadevirkninger av menneskelige aktiviteter. Og spesielt sistnevnte gruppe har hatt tilbøyelighet til snarere å blåse opp enn å tone ned skremmende scenarier.

I innvandringspolitikken har den stikk motsatte rettesnor har vært gjeldende.

I denne saken behøver en ikke etterlyse ”vitenskapelig sikkerhet”. Migrasjonstrykket mot de velfungerende land i Vest-Europa har vært massivt lenge. Da Paul Collier rapporterte i boka Exodus fra 2013 at 40 % av befolkningen i den fattige del av verden ønsker å flytte til Europa, om de kunne, var ikke det noen vitenskapelig sensasjon. Migrasjonstrykket genereres fundamentalt sett av en vedvarende økonomisk ubalanse mellom den rike og fattige del av verden, sammen med de økte mulighetene til å reise. Så fluktuerer det med kriger, kriser og diktaturer, men slike vil det til enhver tid være i noen av de fattigere landene. I flere tiår har det vært åpenbart at asylinstituttet har vært brukt som kanal for å komme seg til et vesteuropeisk land, i særdeleshet for unge menn med magre fremtidsutsikter i eget land.

miganter-europa
Unge menn på jakt etter et mer komfortabelt liv, under dekke av politisk forfølgelse.
 

Det har også i lang tid vært klare holdepunkter for at utviklingen medfører store problemer for de landene som mottar de største volumer av asylinnvandrere. For Norges del har det vært spesielt lett å konstatere dette ved å se hen til det nærmeste naboland.

Analogien til miljøtematikken kan dras videre: En viss grad av innvandring kan et samfunn ikke bare tåle, men ha fordel av. Men det er en tålegrense. Det vil selvsagt avhenge av mange forhold hvor denne går, men den er der. Ved overskridelse av samfunnets tålegrense, øker problemene meget raskt, og de kan fort komme til et nivå der de ikke lenger er reversible. En føre var-politikk går ut på å sikre at man ikke kommer til det punktet, og ikke gamble med å bevege seg på grensen. Begrepet bærekraftig utvikling betegner mye av det samme.

Advarslene mot en for åpen innvandringspolitikkk har vært mange, og de har vært forbundet med den politiske høyresiden. Men ikke bare. En tidlig ”whistleblower” med politisk tilhørighet på den andre siden var advokat Leidulv Digernes. Med bakgrunn i erfaring blant annet som leder av FN-sambandets Østlands-avdeling, advokat for Flyktningerådet og bistand til mange asylsøkere, uttalte han følgende i et intervju med NTB den 9. juli 1989:

“De fleste som søker asyl i Norge er økonomiske flyktninger som aldri burde ha kommet… Disse «blindgjengerne» bør ut igjen så raskt som mulig… Han har en klar oppfatning av at de fleste – men ikke alle – som søker asyl i Norge primært ønsker en bedre økonomisk framtid… De satser alt de eier fordi de har hørt at Norge er flyktningevennlig, og det er en tragedie for dem når de så blir sendt tilbake, sier Digernes.”

“Han nøler heller ikke med et kraftig spark mot norsk venstreside, som han mener er unnvikende og feig i denne sammenhengen. – De gjør flyktningene en bjørnetjeneste med sin klokkertro på at alle utlendinger er ærlige, uansett… Han mener Norge må ta imot langt flere av FNs kvoteflyktninger i stedet for å bruke ressurser på å sile asylsøkere… Vi kan ikke gi politisk asyl til alle som utsettes for fare fordi de kommer fra et land i krig eller konflikt, enten det gjelder Libanon eller Afghanistan.”

I steden for å høre på disse rådene, lånte myndighetene heller øre til grupperinger som NOAS, ved den senere nærmest kanoniserte Annette Thommessen, og en flora av andre stadig mer innflytelsesrike ”NGO”-er. Nevnes bør også Advokatforeningen, som med grunnlag i den offentlige rettshjelpsordningen for utlendinger har fått en armé av talspersoner for asylsøkerne. I andre vest-europeiske land, særlig de som har vært opptatt av å gjøre seg populære i ”verdenssamfunnet”, dvs FN-systemet, har en sett samme tendens. Ikke minst har UNHCR spilt en viktig rolle. I praksis har norsk politikk – tross visse innstrammingsforsøk under masse støy – siden den gang i det store og hele gått i en stadig mer asylsøkervennlig retning.

I kortform:

  • Flyktningbegrepet etter konvensjonen har blitt tøyd
  • Visse kategorier som klart faller utenfor flyktningekonvensjonen, har fått rett til flyktningstatus, se om utlendingsloven § 28 her.

Slik har mange av de som før ville fått opphold på humanitært grunnlag, fått flyktningestatus,  En side ved dette er svekkelse av effekten av innstramminger i retten til familieforening, siden de som har flyktningestatus, har ubetinget rett til familieforening uavhengig av forsørgelseskravet.

  • Opphold på humanitært grunnlag er en vei inn med allehånde begrunnelser, for eksempel at man allerede har vært lenge i landet, fått barn osv.
  • Økt ressursinnsats til fordel for nyankomne, f eks gjennom introduksjonsloven fra september 2003.
  • Generelt høyt nivå på offentlige ytelser og allmenn velstandsutvikling i Norge
  • Velvillig holdning overfor religiøse minoriteter, som f eks betyr hundrevis av millioner årlig til foreninger basert på en populær religion i asylproduserende land.
  • Utdratt saksbehandling og mangelfull effektuering av avslag, hvilket i praksis har ført til at en stor del av de som har kommet forblir i landet, selv om de aldri har hatt noe legitimt oppholdsgrunnlag.

Dette var rikets tilstand da Høyre-Frp-regjeringen tiltrådte. Bare på det siste strekpunktet hadde regjeringen gjennomført tiltak av betydning før den siste krisen meldte seg. Ikke akkurat en ”føre var”-politikk.

En varslet katastrofe

Den eksplosjonsartede økningen i tilstrømningen som har skjedd den senere tid, var en varslet katastrofe.

For det første har det i lang tid vært åpenbart at landene på Schengens yttergrenser, Italia og Hellas, verken har hatt evne eller vilje til å håndtere asyltilstrømningen, og at disse landene kun har vært transportetapper for en videre ferd mot land i Nord-Europa. Krig og krise i Syria og sammenbruddet av den libyske staten etter Gadhaffis fall, førte til en kraftig økning av båttrafikken over Middelhavet.

EUs organ for arbeid med kontroll av yttergrensene, Frontex, utgir jevnlig rapporter med risikoanalyse. I årsanalysene våren 2014 og 2015 rapporteres om stort sett alt det som for norske myndigheter angivelig skal ha kommet som julekvelden på kjerringa de siste ukene:

I 2014-rapporten opplyses det om at antallet asylsøkere til EU i 2013 var 354 000, opp 28 % fra 2012. Antallet avdekkete ulovlige Schengen-grensepasseringer økte med 48% fra året før. Det var en økning i 20 % i antallet avdekkete tilfeller av dokumentsvindel, et problem som selvsagt innebærer ”significant risks”. Varslene om et overarbeidet grensekontrollapparat uten mulighet til å gjøre den jobben de er forutsatt å gjøre, er gjennomgående i rapporten.

Det heter derfor, logisk nok:

”Looking ahead, everything points to a heightened likelihood of large numbers of illegal border-crossings into the EU…”

I den siste årsanalysen, fra april 2015, er toneleiet enda et hakk mer desperat.

Det meldes om enda en ny rekord i antall illegale grensekryssinger, at menneskesmuglere tar i bruk lasteskip for bulktransport av ”migrants” (Frontex´eget uttrykk) fra Tyrkia til Italia, at det store antallet nyankomne gjør at myndighetene ikke klarer annet enn å gi umiddelbar hjelp på bekostning av screening og kontroll, med den fare det betyr for den interne sikkerhet i EU. Slik avslutter rapportens Executive summary:

”Overall, there is an underlying threat of terrorism-related travel movements especially due to the appeal of the Syrian conflict to both idealist and radicalised youths.”

En artikkel i Daily Telegraph nylig setter søkelyset på Frontex´ advarsler og den manglende reaksjon i EU-systemet.

Det er ikke bare EUs plikt, men en primær plikt for ethvert EU- eller EØS-lands myndigheter å sette seg inn i, og forholde seg til, så vesentlig informasjon av akutt betydning for landets primære sikkerhetsinteresser. Norske myndigheter har naturligvis også sine egne kilder. Man må formode at Politets Utlendingsenhet har oppdatert departementet om de bekymringsfulle utviklingstrekk de har følt på pulsen, utover det som fremgår av deres tynne offentlige publikasjoner. PST meldte for et år siden om “Frykt for terrorangrep mot Norge i løpet av 12 måneder”.

Hva gjorde myndighetene i Tyskland og Sverige? Det behøver ikke repeteres. Hva med norske myndigheter? Skjønte de ikke hvor det bar? Skjønte de ikke at den situasjon Frontex beskrev, sammen med appellene og løftene fra lederne for disse to store asylmottakerlandene, ville få konsekvenser? Tydeligvis ikke. Det største regjeringspartiet og dets støttepartier på Stortinget bidro i en godhetsposerende kampanje, sammen med opposisjonen, mediene og NGOer, som kringkastet det inntrykk at også Norge ubetinget ønsket syrere velkommen hit. Her skal FrP fritas. Og det kostet i form av mye motbør i medienes virtuelle virkelighet og et svakt kommunevalgresultat.

Så begynte ting å skje i den virkelige verden. Men ikke så i regjeringskontorene. Den langvarige handlingslammelse – med hensyn til stort sett alt annet enn å skaffe mottaksplasser – overfor masseinnrykket, særlig over Storskog, må stå som et monument over en regjering (og det er ikke mulig å frita FrP for ansvar her) som har lukket øynene for faresignalene. Man sto først og fremst ideologisk nedrustet når det gjaldt, og derfor satt, og sitter det, så langt inne å sette inn adekvate tiltak.

Ideologisk nedrusting av juridiske forsvarsverker

De faktiske forhold i utlendingsfeltet synes å være terra inkognita for de som stadig skriker opp om hvor ”streng” politikken er. De overser i alle fall det meste av det som preger asylinnvandringen, derunder at det at noen ikke får ”rett” til opphold, ikke betyr at de forsvinner fra landet. Den faktiske grensepasseringen og plasseringen i mottak mens asylprosedyrene gjennomføres er i seg selv av meget store konsekvenser både på kort og lang sikt. Derfor er det å ikke slippe utlendinger inn i landet før det er avklart om de faktisk har en rett til å være her, et avgjørende punkt.

I denne forbindelse er det høyst relevante poenger jus-professor Peter Ørebech fremsetter i sin kronikk i Klassekampen 26.11.15. Han tar utgangspunkt i justisministerens svar på et spørsmål i Stortinget, der Anundsen (13.11.15) gir til beste hva som går for å være god latin i de juridiske kretser han støtter seg på, derunder først og fremst naturligvis departementets egen ekspertise:

”Personer som på norsk grense anfører et beskyttelsesbehov, har etter utlendingsloven §§ 9 og 28, og etter internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, rett til å reise inn i Norge og få sin søknad om beskyttelse vurdert her.”

Ørebech leverer et juridisk angrep på denne forståelsen. Han påpeker at loven ikke sier at en asylsøker, eller noen annen utlending som kommer til norsk grense og ønsker innreise, uten videre har en rett til å reise inn. Beskyttelsesretten etter § 28 gjelder de som fyller kravene i denne bestemmelsen (dvs at de kan regnes som flyktning), og det må først stadfestes av den norske stat i form av et vedtak, at betingelsene er oppfylt. (Og for øvrig at ingen av unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse, spesielt Dublin og førsteasyllandsregelen). Det er en tolkning av loven at myndighetene lar enhver som uttaler ordet asyl slippe inn i riket og bli innkvartert på statens regning, få advokat og få bli her til søknadsprosessen er ferdig. Slik har forvaltningspraksis vært, men denne praksis er myndighetene selvsagt ikke bundet av. Verken lovens ordlyd eller internasjonale konvensjoner krever en slik tolkning.

De som søker opphold, kan derfor måtte finne seg i stå i kø på den andre siden av grensen til det er avklart om de skal få opphold. Eller Norge kunne tilby et lukket mottak ved grensen mens søknadene hurtigbehandles. Dette kunne være et frivillig alternativ til å ikke få passere.

Det er uttrykk for et juridisk-politisk søvngjengeri når departementets øverste leder, selv i en innvandringspolitisk krisesituasjon uten sidestykke, og hvor misbruket av asylinstituttet er flagrant, velger en lovtolkning som er maksimalt lite egnet til å ivareta Norges interesser.

Med Ørebech kan dette betegnes som både ”rettsstridig”, ”ytterst uforsiktig” og ”klanderverdig”, gitt at vi er i en situasjon hvor det åpenbart er meget store sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til den aktuelle masseinnvandringen under dekke av søknad om asyl.

Her kan det passe å skyte inn hva PU forteller på sine nettsider (18.11.15):

 ”I forbindelse med vårt arbeid med asylregistreringen kan vi bekrefte at det er gjort en rekke funn av materiell som gir grunn til sikkerhetsbekymring.”

Det fundamentale juridiske argument for at Norge kan opptre slik opplyst egeninteresse tilsier, beror verken på utlendingsloven, flyktningekonvensjonen eller andre konvensjoner. Det hviler på enhver stats folkerettslige rett til å treffe de tiltak den vurderer nødvendig av hensyn til sin egen befolknings sikkerhet og kontrollen over sitt eget territorium. Dette er normer av høyere rang enn noen av de normer som forplikter staten overfor utenlandske borgere. Dette er ikke bare en folkerettslig rett, men også en plikt overfor landets egen befolkning og landets integritet. Det følger av folkesuverenitetsprinsippet, folkets selvbestemmelsesrett, som er grunnlaget for det moderne folkerettslige system og, som Johs Andenæs skriver i det sentrale verket Statsforfatningen i Norge, ”selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi.” (9.utg., side 39).

Det følger videre av folkeretten, for igjen å sitere Andenæs, at hver stat ”har rett til å bestemme hvem den vil gi opphold på sitt territorium” (side 63). Dette er som kjent modifisert gjennom internasjonale avtaler og nasjonale lovbestemmelser, men det forandrer ikke på at det er en fundamental del av suvereniteten at staten selv avgjør hvilke utlendinger den vil slippe inn i riket. Er utlendingen først sluppet inn, er begrensningene større, som saken om asylanten Mullah Krekar illustrerer på en tragi-komisk måte. Grunnlaget er det absolutte vernet i utlendingslovens § 73 mot utsendelse til et land der vedkommende risikerer dødsstraff eller tortur, en bestemmelse lovgiver kan endre, men det vil sitte langt inne pga EMK art 3. Flere Krekar-tilfeller kan ikke vårt samfunn ha. Desto mere viktig er det å ta forholdsregler før en person slippes inn.

I den norske debatten har slike synspunkter ikke blitt klart og tydelig fremmet av en eneste fremtredende jurist, så vidt jeg vet, derimot av en professor i statsvitenskap: Janne Haaland Matlary. Takk og pris for at vi i hvert fall har henne.

Juristene fremstår med en så nærsynt fokusering på individets rettigheter og med en slik forelskelse i de humanitære konvensjoner, at de har mistet av synet den elementære sannhet Matlary påpeker: Først av alt kommer statens rett til å beskytte sitt eget territorium og sine egne borgeres liv.

Er de iverksatte og varslede tiltakene nok?

Målet på om asyl- og innvandringspolitikken er ”stram” eller ”stram nok” kan ikke være hvor ”strenge” tiltakene er i og for seg. Den eneste meningsfulle målestokk er hva politikken faktisk fører til for innvandringens omfang og sammensetning. Et innvandringsregime med beskjedne formelle barrierer kan slik sett være helt greit i en situasjon med lite innvandringstrykk og hvor innvandringsbefolkningen er begrenset og av en karakter som ikke volder nevneverdige problemer for samfunnet. Istedenfor, med Nesviks uttrykk, å ”drømme om” innstrammingstiltak, burde politikernes visjonære ambisjoner handle om overordnete mål å styre innvandringspolitikken etter. Dette bør handle om hvilken innvandring landet er tjent med, hva vi bør gjøre av moralske grunner og – som en absolutt skranke – om hva samfunnet kan tåle. Det er stikk motsatt Merkels dypt ansvarsløse positur fra september: ”Det finnes ingen øvre grense for hvor mange Tyskland skal ta imot.”

Utgangspunktet må være, for det første, den faktiske situasjon Norge i dag befinner seg i. For det andre hvilke utfordringer ytre betingelser stiller oss overfor.

Hvis vi begrenser oss til temaet asylinnvandring, er det ikke grunn til å bruke mye plass på å argumentere for at vi pr i dag er i en situasjon som med god margin og for lang tid fremover overgår det volum som samfunnet kan tåle uten risiko for store skadevirkninger. Om man ikke skulle mene at det var situasjon før Stortinget dro på sommerferie, er det i alle fall situasjonen nå. Tilstrekkelig argument alene er sikkerhetsrisikoen knyttet til terror, gitt hvor høy den er og hvor store politimessige ressurser som kreves for å holde kontroll på bare noen få individer. Argumentene er selvfølgelig mange flere.

Av dette følger at den eneste holdbare politikk i dag, er en politikk som tetter igjen grensene så effektivt som bare mulig. Alt annet bryter med en bærekraftig utvikling. Det betyr også at de kvoteflyktninger Stortinget har bestemt at vi skal ta inn, er det ikke lenger rom for. Deres plasser er fortrengt av de titusener vi uplanlagt har latt karre seg inn de siste månedene. Beklageligvis.

Hva innebærer Stortingsflertallets vedtak i forhold til å tette grensene så effektivt som mulig? Langt fra nok. Det viktigste bidraget er de lovendringene som handler om summarisk saksbehandling, ledsaget av en instruks til UNE om skjønnsutøvelsen i klagesaker, for å minimere den byråkratiske mølla i de åpenbare sakene. Det er også innført (tidsbegrenset til 2018) hjemmel for fengsling av søkere som faller inn under de nye hurtigbehandlingprosedyrene. Dette i erkjennelsen av at det er nødvendig med tvangstiltak for å sikre at denne gruppen, som vet de ikke vil få opphold, ikke unndrar seg. Men løsningen til Ørebech, ikke å slippe søkere inn i landet overhodet før det er tatt stilling til oppholdsgrunnlaget, ville vært langt bedre og gjort fengsling unødvendig. Dette tiltaket illustrerer for øvrig spesielt godt hvorfor innstramming i seg selv ikke er et mål: Det er selvsagt ikke ønskelig å fengsle folk.

Videre er fortsatt trykk på returarbeidet i tråd med Anundsens prioriteringer i hele hans tid som statsråd. Først skal de inn, og så skal de sendes hjem. Det er meget kostnadskrevende for den norske stat å påta seg ansvaret for å fly asylsøkere hjem (60 000 i snitt pr retur regner politiet). I tillegg loves det sannelig ytterligere ”økonomiske insentiver” til rask retur. Hvilket samtidig er insentiver til å komme, for deretter å innkassere returpremien. Ellers forutsetter alle forslagene at dagens asylinstitutt skal opprettholdes i hovedsak uendret, bare at en skal gjøre lovendringer (vil ta tid) som legger større vekt på midlertidighet i beskyttelsen, at retten til familieinnvandring for flyktninger skal strammes inn, at regjeringen ”i løpet av våren 2016 igangsetter et arbeid med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet.” And in the meantime?

Om det meste av dette kan man si at det ville vært bra – hvis det var innført for flere år siden. Da hadde vi vært mindre håpløst stilt enn vi er nå. Nå er det – too little, too late. Også selv om det følges opp av en rekke andre innstramminger i vilkårene for oppholdstillatelse og i den offentlige støtte som gis innvandrere.

Det mest positive og perspektivrike i pakken, er punkt 18 om å sette i gang en reform av asylinstituttet og de konvensjoner som vi i dag lar oss styre av. Dette er virkelig på høy tid. Det er nødvendig for Norge og Europa å anlegge en helt ny tilnærming til flyktningepolitikken. Dette er et arbeid som virkelig burde påkalle en nasjonal og europeisk intellektuell dugnad, som omskolerte asyljurister og -lobbyister burde engasjere seg i. Det første som må gjøres, er å avvikle flyktningkonvensjonen. Dernest må Schengen-avtalen erklæres død og begravet, for muligens å kunne erstattes av en langt mindre ambisiøs utgave, som man til gjengjeld sørget for at ble etterlevd. Men høyt opp på listen, er det deretter å gjøre en kritisk vurdering av hele EU og, for vår del, EØS-avtalen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629