Innenriks

Professor i rettsvitenskap ved UIT, Peter Ørebech, har i dagens Klassekampen en interessant kronikk om retten til å komme inn i landet for å få vurdert asylsøknaden.

Han skriver at vi har stilt oss slik at norske myndigheter slipper inn alle utlendinger som kommer til grensen og som utpeker seg selv som «flyktning» uten nærmere prøving der og da, at vi i dag muligens slipper inn både lykkejegere og terrorister. Ørebech mener imidlertid at det er mulig å ha prosedyrer som sørger for at de som slippes inn i landet også er identisk med de som har beskyttelsesbehov, det vil si de som kan klassifiseres som flyktninger.

Professor Ørebech tar utgangspunkt i et svar justisminister Anundsen ga til Sps Liv Signe Navarsete den 13. november, etter at hun ønsket å få rede på hvilke muligheter Norge har til å regulere strømmen av flyktninger over grensen til Russland.

Anundsen svarte da at «personer som på norsk grense anfører et beskyttelsesbehov, har etter utlendingsloven §§ 9 og 28, og etter internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, rett til å reise inn i Norge og få sin søknad vurdert her».

Professor Ørebech mener at justisministeren tar feil, at det ikke er grunnlag for å akseptere fri innreise, selv på ovennevnte vilkår. Han peker på følgende:

§ 9 lyder som følger: «En utlending som er på norsk grense og som søker asyl etter reglene i kapittel 4…har likevel rett til innreise uten visum.»

Dvs rett til innreise på de vilkår som fremgår av kapittel 4. En viktig bestemmelse her er § 28. Utlendingsloven § 9 gir ingen person som pretenderer å være asylant rettskrav på innreise i Norge, uten først å ha oppfylt vilkårene om asyl i henhold til § 28:

«En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen…. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse.»

Det Ørebech er opptatt av, er kravet «etter søknad», og han kommenterer dette slik:

Det står ikke noe sted at en utlending som kommer til grensen pliktes umiddelbart å slippe inn i riket. Snarere tvert imot, jf uttrykket «i riket eller på grensen». Asylantenes geografiske plassering bestemmer behandlingsstedet for de håndhevende myndigheter.

Han skriver videre at ingen har til å slippe inn uten at vedtak treffes:

Ingen har rett til å slippe inn i riket uten at personens eventuelle flyktningstatus er undersøkt/behandlet og vedtak truffet. Det er ikke slik justisministeren synes å mene, kun en rett til å treffe et vedtak, det er en plikt. Plikten er der for å verne norske borgere mot forbrytere, terrorister, fremmede soldater eller andre som kan forstyrre den alminnelige orden og trygghet.

Det står ikke noe sted at det er asylanten selv som avgjør om han er i en situasjon som betinger flyktningstatus: Snarere tvert imot: «skal etter søknad».

Det gjelder vilkår for innvilgelse av asyl: henholdsvis listet opp i § 28 pkt a og b. Uten her å få inn på vilkår, ser vi at adgang til riket krever skjønnsutøvelse. Ingen har krav på tilgang til riket uten at dette skjønn er foretatt.

Det er etter slike innspill, at man mistenker våre myndigheter for med vilje å ha åpnet grensene, at årsaken til handlingslammelsen ligger i en mangel på politisk mot vi ikke har sett på svært lang tid. Ved å bosette store mengder asylsøkere i åpne mottak rundt om i landet, tar myndighetene en stor risiko på befolkningens vegne, vi vet ikke hvem man har med å gjøre.

Det er i slike situasjoner man bør vurdere å anvende Riksretten. Den gir oss mulighet til å straffeforfølge statsråder som gjennomfører tiltak man mener er i strid med Stortingets beslutninger, i dette tilfellet kravene i utlendingsloven. Man kan vanskelig se at det foreligger en viktigere konstitusjonell plikt enn å forsvare riket, noe regjeringen ikke gjør ved dagens praksis.

Svinesund (1)

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten