Ordruken hos den politiske eliten i Norge har forandret seg brått. Stadig flere snakker nå åpent om masseinnvandringen som et nasjonalt problem, noe det har akutt hast med å begrense og bringe under kontroll. Tonen er en helt annen enn for bare kort tid siden, da kampanjen for å ta i mot 10 000 Syria-flyktninger gikk som en farsott over landet. På det ene partilandsmøtet etter det andre gikk tilslutning til denne saken gjennom ved akklamasjon. Utenfor landsmøtesalen overgikk politikerne hverandre i retoriske glansnumre, gjerne på de få, hjerterå skeptikernes bekostning. NRK kjørte sammenhengende TV-sendinger kort før valget, over en hel dag, om Flukten til Europa. Det var umulig å slå på radioen uten å høre en eller annen ”intellektuell” som, med stadig nye vinklinger, skulle gjøre oss velvillige overfor flyktningene. Nesten ingen fagfolk fremmet på det tidspunkt noe i nærheten av edruelige analyser av situasjonen og hva som kunne ventes å skje.

Under denne nasjonale godhetsrusen gikk nordmenn til stemmeurnene. Triumferende kunne de humanitære konstatere at FrP gjorde et dårlig valg, hvilket ble tolket som uttrykk for at solidaritetstenkning og hjertevarme vant over egoismen og fremmedfrykt, og alle hjerter gledet seg. Så har det snudd. Alle unntatt de på ytterfløyen (SV, MDG, Rødt) innser omsider at dette går i en retning som er uten bærekraft. Og at det går farlig fort. Men er det noen av hurra-partienes ledere som viser den minste erkjennelse av at de selv i høyeste grad bidro til den utviklingen de nå synes å oppvise slik bekymring over? In your dreams.

”Refugees welcome” – steroider for menneskesmuglere
Realiteten er at da Norge proklamerte for all verden at man skulle ta inn 8.000 syrere, ble dette oppfattet som en oppfordring til å pakke koffertene og reise. Det var et statement som sa ”refugees welcome”, både fra offisielt hold og fra sivilsamfunnet. Sammen med de enda mer ytterliggående proklamasjonene fra svensk og tysk side ga dette en kraftig stimulans til markedsføringen av ”Nord-Europa som ditt nye hjem” fra organisatorene av mennesketrafikken overfor deres potensielle kundegrunnlag. Det ser vi nå.

Dette ville naturligvis ikke kunne fungert så vellykket hvis det ikke allerede forelå en situasjon av juridisk og politisk svinebinding av de samme mottagerlandene, i form av en selvpålagt hjelpeløshet hva gjelder å beskytte egne grenser parret med et rettighetsregime av de sjeldne for de som klarer å komme inn. Menneskesmuglere vet bedre enn å la seg dupere av våre politikeres forsikringer, myntet på sitt hjemmepublikum, om at norsk asylpolitikk er ”streng, men rettferdig”.

Flyktningstatus en masse – delt ut av Stortinget uten diskusjon
Utlendingsloven § 28 b) har, siden den enstemmige vedtagelsen i 2008, fastsatt at Norge skal gi asylrett i form av flyktningstatus ikke bare for de som faller inn under flyktningkonvensjonens definisjon, slik den tidligere utlendingsloven gjorde, men også for de som «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet”. Tatt på ordet gir den slik beskyttelse uansett om vedkommende kommer fra et trygt tredjeland. Og i alle fall uavhengig av om årsaken er forfølgelse (som flyktningekonvensjonen forutsetter) eller noe annet. Ideen skal ha blitt lansert av en kontorsjef i UDI og ble øyensynlig oppfattet som så glitrende god at den ikke behøvde å utredes nærmere. Dette ga imidlertid store grupper asylsøkere som før hadde fått opphold på humanitært grunnlag, rett til alle de privilegier som konvensjons-flyktningene er gitt etter norsk lov, slik som ubetinget rett til familieforening, særskilt flykningestipend fra Lånekassen, helt særegne trygdeprivilegier og så videre. Kort sagt gjorde den nye loven med et slag gulroten betraktelig større for eksempel for somaliere, eritreere og afghanere som klarer å komme seg til Norge. Eller med andre ord: her gir man en kraftig stimulans for å få flere til å satse alt for å komme seg nettopp hit, til Norge.

Det er betegnende for mangelen på både innsikt og handlekraft hos den sittende regjering at denne lovbestemmelsen ikke bare har fått bli stående uten kritisk vurdering gjennom de over to år som er gått siden den tiltrådte, men at det heller ikke i dagens situasjon, så langt det hittil er kjent, fremmes et konkret forslag om å oppheve den. Det er antagelig, i bunn og grunn, fordi dette vil vekke godhetstyranniets mishag. Et tyranni man nok kan klage over i ord, men som man i handling likevel lar seg dirigere av.

Erna Solberg låner gjerne øre til jurister som forteller henne at både flyktningekonvensjonen, EMK og Verdenserklæringen om menneskerettigheter forplikter oss til å ta i mot og behandle alle asylsøknader, uansett. At man kanskje også burde se litt hen til grunnloven § 1, som sier at Norge er et fritt og selvstendig rike, og § 26 som sier at regjeringen kan si opp folkerettslige avtaler, er vel så radikalt tankegods at det ikke kan forventes påpekt av den norske juriststand. Men de vil visst heller ikke nevne for henne at den utvidelse av flyktningebegrepet som er nedfelt i utlendingsloven § 28 b, og de privilegiene som følger med, utvilsomt ligger langt utenfor våre internasjonale ”forpliktelser”, og antagelig savner sidestykke noe sted. Reform av denne regelen må inn i det lovarbeidet som er varslet som ett av regjeringens 15 punkter (punkt 8).

En annen sentral bestemmelse er utlendingsloven § 38 om rett til opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn. Dette er godhetstyranniet writ large og den viktigste juridiske brekkstangen for at innvandrere som ved hjelp av alskens taktikker klarer å hale ut tiden de er ulovlig eller uberettiget i Norge, til slutt klarer å legalisere sin tilværelse her. Bestemmelsen går utvilsomt langt utover både flyktningekonvensjonen og EMK. Hvorfor sier ikke regjeringen klart fra at den må oppheves?

The softest spot – from Russia with love
Spesielt sårbar har vår nasjon vist seg å være for migrasjonstrykket i et område hvor man var helt uforberedt på at det skulle melde seg: ved den russiske grensen. Det er veldig langt fra Syria til Russlands nordvestlige hjørne. Likevel er det den veien nå rundt halvparten av det eksplosivt stigende antallet asylsøkere til Norge (rundt 2500 i uke 45) kommer. Men flertallet av dem er ikke syrere, den største gruppen er nå afghanere. Russland har lenge hatt nære forbindelser med Syria og Afghanistan. Ikke så overraskende at det fra fronten meldes om afghanske asylsøkere som foretrekker å snakke russisk, ikke afghanske språk som pashto eller dari. Det er åpenbart at disse har bodd i Russland fra tidlige år; kanskje er de født der. De har så å si alle lovlig opphold i Russland – for Russland er et land som har kontroll på sitt territorium og sin befolkning – men Norge virker som et bedre tilbud. Mange av nykommerne har ikke en gang tenkt på å søke asyl, de har bare oppfattet at Norge har åpnet armene. I praksis trenger de ikke å vite om asylreglene, for det er det jo det norske politiets oppgave å informere dem om, forvaltningens opplysningsplikt må vite. Det kommer folk fra afrikanske land med lovlig opphold som studenter i Russland. Plutselig får de høre om mulighetene som har åpnet seg i nord. Summen av alt dette er det rene gullrushet. At det her også opererer kreative ”reiselivsagenter” med sterke kommersielle interesser, kan knapt være tvilsomt. Et talende bevis på dette er den massive bruken av billige likeartede ”engangssykler” som et trick (må være klekket ut av Menneskesmuglernes juridiske avdeling), for å omgå lovens forbud mot kryssing av grensen til fots.

Foto: Sykkelberget som migrantene etterlater seg ved Storskog.

Russiske myndigheter har også en rolle å spille i dette, og tydeligvis sin egen agenda. Russland har åpenlyst brutt gjeldende avtale med Norge fra 2007 ved å la alle som ønsker det komme frem til norsk grense uten å ha visum. Man skal vite at det er et bra stykke vei på russisk side for å komme til grensen, en distanse som er undergitt fullstendig kontroll av russiske grensevakter. Geografien og overvåkingen er slik at ingen har en sjanse til å komme seg frem til den norske grensekontrollen uten russiske militæres aksept, en aksept man plutselig har funnet det for godt å gi alle som ber om det. Som om ikke det var nok, er det meldt om at Russland har satt i verk utvisningsvedtak av de utlendinger som forlater landet ved norskegrensen, slik at de ikke kan returneres til Russland igjen.

Slik omgår man den returavtalen som også er en del av avtaleverket mellom Norge og Russland, og som Norge er redd for at Russland skal si opp i sin helhet dersom man på norsk side stenger grensen. Det er kun Norge som utsettes for denne nye russiske politikken, ikke Finland. Tilfeldig er det neppe. Hva er Russlands motiv? Neppe en plutselig erkjennelse av noen opphøyde ”rettigheter” eller ”humanitære hensyn”. Utvilsomt er det at denne praksisen rent faktisk skaper problemer for Norge, og da er man jo i posisjon til, i en eller annen form, å kreve betalt for å opphøre med den. Russland kan ellers ha mange grunner til å være misfornøyd med norske myndigheters agering i den senere tid.

Én ting har Russland felles med de andre aktørene i feltet, dvs alle unntatt den norske staten: Man er meget bevisst sine egne interesser og man handler ut fra dem, uten å skjele for mye til begrensende plikter og avtaler.

Law in books and law in action
Nå meldes det at regjeringen vil endre utlendingsloven, slik at personer med lovlig opphold i Russland ”vil bli snudd”, ifølge VG.

Hva som ligger i dette, vet vi foreløpig ikke. I og for seg kunne regjeringen klare seg med å gi instruks om å ta i bruk den gjeldende utlendingsloven § 32d.

Hvis lovendringen skal gå ut på mer omfattende ”inngrep i asylretten” enn det denne bestemmelsen sier, nemlig at en søknad om asyl kan nektes realitetsbehandlet hvis søkeren kommer fra et trygt tredjeland, må det vel gå ut på å gjøre det klart at slike personer ikke får noen forvaltningsmessig behandling av søknaden overhodet, dvs at det bare foretas en summarisk sjekk fra grensevaktens side hvoretter vedkommende nektes å passere. I dagens system inngår det nemlig at det foretas en saksbehandling og fattes vedtak i spørsmålet om søknaden skal realitetsbehandles. Det er gratis advokathjelp (3 ganger 970 kr for bistand i åpenbart grunnløse asylsaker, se hele menyen over hva skattebetalerne sponser utlendingsadvokater med her.

Disse prosedyrene, rettssikkerhet kalt, er tid- og personellkrevende, og for tiden er ikke myndighetene i nærheten av å makte å ta unna inn-bunken. De har sin fulle hyre med å klappe asylsøkerne inn over målstreken og prøve å finne et sted å innlosjere dem, mens papirhaugene (og sykkelhaugene) hoper seg opp.

Summarisk saksbehandling, å stoppe de som stoppes bør allerede ved grensen, er i alle fall helt nødvendig for å reetablere noe i nærheten av nasjonal hevdelse av territoriell kontroll. Det vil være et stort fremskritt hvis regjeringen nå faktisk viser tegn til å ta konsekvensene av en slik innsikt.

Det er nemlig et nøkkelpunkt i hele problematikken at når først migrantene er kommet inn i landet, er det i praksis uhyre vanskelig å få dem ut. På dette området er en grunnleggende lærdom, neppe dosert på noen juridiske læreanstalter, at det har ikke betydning hva loven og lovlige fattede vedtak sier, det er hva som tvinges gjennom med makt som teller. Afghanere har vist seg særlig seige i denne øvelsen. Så å si ingen reiser frivillig. Mindreårige og familier med barn har en formidabel støtte i det norske lovverket, det har de funnet ut for lengst. Det er ellers utallige måter å bite seg fast på. Når Afghanistan varsler at de ikke vil ta i mot folk som returneres fra Norge, er det bare enda en faktor som bidrar til at trusselen om retur – den ”strenge men rettferdige ordningen som skal verne om asylsinstituttet og sikre beskyttelse for de som virkelig trenger det”, som det brekes fra politikerhold – ikke er en potent trussel; den vil ikke effektivt hindre fortsatt og forsterket tilstrømning.

Rikelig belønning for å reise hjem igjen
Hvis Norge fortsetter med praksisen med å gi folk økonomisk belønning for hjemreise etter avslag, er dette i seg selv et insentiv som oppmuntrer noen til å komme. Det gis 10 000, 15 000 eller 20 000 kroner for frivillig retur, avhengig av hvor mye man oversitter utreisefristen med. Dette formidles gjennom IOM, International Organization for Migration, som opererer i en rekke land og har en serie gode tilbud for de som finner det for vanskelig å satse på opphold i Norge, eller bare vil ha en tur hjem. Les og lær på IOMs sider.

Jeg anbefaler at man leser for eksempel detaljene om hvilken servicepakke som tilbys hjemreisende afghanere. Det er ikke småtterier. Intensjonen er jo å få dem til å returnere, men det må være opplagt at dette også oppmuntrer til å komme hit. Og komme tilbake igjen. Ordningen inviterer til misbruk, og det er klart at den misbrukes.

Svindel og bedrag
Hva gjelder misbruk, er det mer å si. Situasjonen på utlendingsfeltet er gjennomsyret av misbruk. En del av dette er etter hvert blitt alment kjent, om enn uten at konsekvenser trekkes av det, slik som at alle asylsøkere ødelegger eller gjemmer sine ID-dokumenter, at folk i stor skala forsøker å utgi seg for “mindreårige” uten å være det, at det lyves om hvilket land man kommer fra for lettere å få opphold (hvor mange “syrere” er egentlig ikke fra Syria? 30% antar tyske myndigheter), at det er vanlig å dikte opp asylhistorier, at folk som har fått eller venter å få avslag i ett europeisk land, reiser videre til det neste og søker asyl der osv.

Mindre kjent er det kanskje at folk som kommer inn i landet og oppholder seg ulovlig, og ofte livnærer seg på kriminell virksomhet, først “søker asyl” når de blir tatt i utlendingskontroll eller for kriminalitet.

Et annet fenomen er det utstrakte misbruket av identiteter. Det har vist seg at det ikke er så vanskelig for en foretaksom innvandrer å skaffe seg flere identiteter. Dette har vært omtalt, som her i VG 12.7.1999, hvor Kripos nevner som eksempel en iraker med 9 ulike identiter fordelt på flere land.

Ved hjelp av flere identiteter åpner det seg selvsagt en hel serie muligheter for aktiviteter med stort skadepotensiale for det norske samfunnet, men i denne sammenheng er det undergraving av innvandringskontrollen vi fester oss ved. Med flere identiteter kan man få oppholdstillatelse flere ganger, og med det kan man også få hele pakken med velkomstytelser i reprise. Enda bedre: Man kan få flere familier hit, noe som er særlig nyttig for folk fra land der polygami er vanlig. Man kan med ID2 få inn kone nr 2 med hennes barn, med ID3 kone nr 3 osv. Regjeringen er orientert om at dette anses som et meget stort problem i politiet. Hva gjør den med det?

I dagens situasjon, hvor migranter skal gis tilgang til asylprosedyrene i et antall som går langt utover det apparatet er dimensjonert for, og hvor politiets arbeid med å sjekke den enkeltes bakgrunn derfor også ligger på et minimumsnivå, er selvsagt mulighetene for å komme seg gjennom med falsk identitet (og på andre måter uriktige opplysninger for den saks skyld) kraftig økt.

Et viktig polisiært virkemiddel i denne sammenheng er fingeravtrykkskontroll. Eurodac-databasen er et EU-hjemlet register over fingeravtrykk til bruk primært i utlendingskontrollen. Forordning 603/2013 inneholder, av personvernhensyn, betydelige begrensninger på adgangen til å lagre opplysninger om fingeravtrykk, eksempelvis etter at en person har fått oppholdstillatelse i et medlemsland. Det fører til at det er lett for en utlending for eksempel fra et land i Midt-Østen som har fått oppholdstillatelse i Italia, å reise nordover og søke asyl på nytt i Norge med en ny identitet og uten at fingeravtrykkene finnes i Eurodac-systemet. Hvor mange slike finnes blant dagens asylsøkere?

Hva ligger foran oss?
Noen vil fortsatt prøve å innbille seg selv og andre at dette er en tidsbegrenset “krise”, som vi alle skal delta i en “dugnad” for å komme gjennom. Så hva når den midlertidige beskyttelsen på ett år som nylig er innført i Tyskland, går ut for hundretusener av nyankomne? Hvor vil de søke til? Hva når systemet i Sverige offisielt kollapser og grensene stenges også der, slik Moderaterna nå – sensasjonelt – tar til orde for? Befolkningen bare i Somalia, Syria, Afghanistan, Eritrea og Irak er på 100 millioner mennesker. Vil det bli fred og fordragelighet der i løpet av de kommende årene? I Bangladesh bor det 170 millioner mennesker i et land med BNP per kapita på 3500 dollar, hvor mange av disse ønsker seg ikke til et rikt land i Nord-Europa. De har meldt seg på det store trekket til Storskog.

Og så videre. Når skal norske politikere viser at de ser lenger frem enn til neste nyhetssending, eller til neste valg, og begynne å utforme en politikk basert på seriøs forståelse av virkeligheten rundt oss. Og på at landet Norge faktisk er deres primære oppgave å ta vare på.