Nytt

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) fremmet nylig forslag om en nyordning for saker som omfatter trusler mot rikets sikkerhet. Forslaget innebærer adgang til raskere utvisning av personer som vurderes som trusler, og at utvisningen skal behandles i et lukket utvalg – ikke i domstolene slik tilfellet er i dag.

Forslaget har møtt motbør fra flere hold, særlig fra Aftenpostens Harald Stanghelle som tolker forslaget som et angrep på den enkeltes rettssikkerhet. I dag svarer Tor Langbach, seniorrådgiver i Domstoladministrasjonen, på Aftenpostens debattside at i dagens praksis finnes det ingen rettssikkerhet for formodede trusler mot rikets sikkerhet:

Det er all grunn til skarp beredskap overfor tiltak som er begrunnet i terrorbekjempelse. Tenk bare på galskapen som utspiller seg på Gardermoen, og på de helt meningsløse gjerdene man har montert i havneområdene. Og rettslige tiltak kan jo se ufarlige ut i dag, men de skal også tåle hardere tider.

Perspektivet blir likevel skjevt når Stanghelle ser forslaget som et angrep på den enkeltes rettssikkerhet. En slik logikk forutsetter at den som er part i en slik utvisningssak, har en rettssikkerhet som kan angripes. Men slik er det slett ikke.

Tor Langbach skriver at opplysningene i slike saker er hemmeligstemplet på alle mulige måter, fordi dersom noe vurderes hemmeligholdt så er det opplysninger som har betydning for rikets sikkerhet.

Hva skjer når en angivelig farlig person ønskes ut? Det hele starter med at PST kommer til at mullahen er farlig for rikets sikkerhet, og derfor vil ha mannen ut.
Dette gjør man Justisdepartementet oppmerksom på. Hvis departementet deler vurderingen, formidles dette til Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), som i denne sammenheng mer er et ekskluderingsdepartement. AID kan så instruere Utlendingsdirektoratet (UDI) om å treffe vedtak om å sette mannen på flyet.

Vedtakene som blir fattet av de respektive etater vil etter dagens håndtering ikke innholde opplysninger som omfatter rikets sikkerhet, hvilket tilsier at vedkommende person eller hans advokat ikke får noen begrunnelse for vedtaket.

De som avgjør saken i UDI eller UNE, vil ikke ha tilgang på hemmelige opplysninger. Heller ikke mannen eller hans advokat har tilgang. De som tar del i dette, handler følgelig i blinde. Å finne elementer av rettssikkerhet i denne behandlingen er ikke lett.
Han kan imidlertid reise sak for domstolene for å få overprøvd vedtaket. Men heller ikke retten har krav på de avgjørende bakgrunnsopplysningene, og det er klare grenser for hva retten kan overprøve. Forvaltningens skjønn om at denne mannen skal ut, har ikke domstolene rett til å gripe inn i.
Denne saksbehandlingen har grunnleggende svakheter.

For det første er det helt utilfredsstillende at ingen av de organer som fatter vedtak eller avsier dommer, har tilgang til bakgrunnsmaterialet. Avgjørelsene blir i dag rent skuebrød og ikke resultat av en reell prøving av saken. For det andre får advokaten ikke mulighet til å gjøre en brukbar jobb. Og det tar en uendelighet av tid å få kjørt saken gjennom to forvaltningsorganer og tre domstoler.

Seniorrådgiver Langbach konkluderer med at det er et klart behov for å endre dagens praksis, og at PST`s forslag ikke svekker den enkeltes rettssikkerhet, snarere tvert i mot:

Hva som er den beste løsning innenfor de hemmelige rammer som må gjelde for slike saker, kan man diskutere. At advokater som opptrer i slike saker, må sikkerhetsklareres for at de skal få tilgang til sensitiv informasjon, er etter min mening ikke vanskelig å forstå.
Forslaget innebærer om ikke annet en ny mulighet for en reell behandling og et reelt advokatarbeid, og er et lite skritt i retning av å åpne et lukket rom – ikke i å stenge et rom som i dag er åpent.

Aftenposten: Fattige folks rettssikkerhet