Kommentar

Ved utnevnelsen av Jøran Kallmyr til justisminister etter Tor Mikkel Wara. Når en FrP-statsråd møter pressen er det like relevant å bemerke hvem som står bak som foran kamera. Dagsrevyens Lisbet Schei koster på seg et smil, mens TVs Løset venter på tur. Kallestad vil gjerne være imøtekommende. 29. mars. Foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix

Nyhetsvarslene kimte i kor: Justisminister Jøran Kallmyr var tatt i au pair-juks. Kilden var UDI, så her luktet det statsrådsblod. Men et blikk på Aftenpostens sak viste at den ikke hadde den sprengkraft avisen la opp til. Likevel dundret avisen løs. Kan det ha noe å gjøre med hvilket parti Kallmyr representerer?

Mediene har hovert: Syv justisministre på rad (de tar også med fungerende). Går det an? Aftenposten skulle i det minste gi den sittende en solid bulk.

Men saken reiser heller spørsmål om at medier og byråkrati er sammen om fiendskapet mot FrP’ere.

Justisminister Jøran Kallmyrs au pair måtte forlate landet 10. mai. UDI mener at hun har jobbet ulovlig for familien siden august i fjor

Leser man saken som ligger ute nå, er det flere åpenbare problemstillinger som springer en i øynene:

Aftenposten bruker UDI som kilde, men siterer ikke fra selve vedtaket selv om et slikt åpenbart foreligger. Kan det være fordi den filippinske jentas advokat torpederer UDIs begrunnelse?

Enda mer delikat blir saken når det nevnes – i forbifarten – at Kallmyr som statssekretær hadde ansvar for kontakten med UDI. Kan noen i UDI ha hatt et ønske å avlegge den nye justisminister en visitt?

Disse opplagte journalistiske spørsmålene overser Aftenposten og velger å bruke UDI-vedtaket for hva det er verdt.

Men da må grunnlaget være i orden.

Halvannen måned som gjest

Jenta flyttet fra en annen familie til Kallmyrs i Drøbak 22. august. Hun hadde arbeidstillatelse i to år som ikke var utløpt. Men skifter man vertsfamilie kan man ikke begynne å arbeide før forholdet er behørig registrert hos politiet. Det er en uklarhet i regelverket om hvorvidt man kan flytte inn for forholdet er registrert hos politiet. Det kan skje online, men er først gyldig ved personlig oppmøte hos politiet. Det skjedde først 12. oktober.

Kallmyr sier at jenta bodde hos dem som gjest i drøyt halvannen måned. Hun hadde ingen plikter. Aftenposten insinuerer at de ikke tror på ham:

Kallmyr svarer benektende på alle spørsmål om mulige gjøremål hun kan ha utført i perioden fra hun flyttet til dem og til hun oppsøkte politiet. Han avviser at hun har ryddet av bordet, inn og ut av oppvaskmaskinen, at hun har vasket klær eller hus og passet barn.

– Hun har ikke hatt plikter i hjemmet. Hun har vært der som gjest i påvente av politiintervjuet, og vi var fullstendig klar over at hun ikke kunne jobbe før politiintervjuet.

– Hva gjorde hun da?

– Det er det vanskelig for meg å svare på, for vi var på arbeid. Det er jeg og min kone som har hentet og levert i barnehage og skole. Vi sitter ikke og kontrollerer au pairen vår.

– Er det ikke belastende å ha en gjest boende så lenge, fra 22. august til 12. oktober, når man har fire små barn og begge er i full jobb?

– Det er ikke belastende å ha en gjest hos oss. Det vil jeg ikke si, for hun er en meget trivelig person. Men så skal det sies at vi har gitt henne litt penger til hygieneting, busspenger, og hun fikk selvsagt mat og spiste middag med oss.

Aftenposten senker seg ned på et nivå hvor den insinuerer at hvis jenta satte inn i oppvaskmaskinen har justisministeren begått et lovbrudd. Er dette på et nivå som en justisminister i Ap ville bli utsatt for?

Byråkratisk feilgrep

Aftenposten klarer å lage en stor sak uten å heise det helt vesentlige poeng som jentas advokat, Ingvild Boe Hornburg, understreker er kjernen: UDI legger til grunn at jenta begynte å arbeide hos Kallmyr fra den dagen hun flyttet inn. Det finnes det ikke grunnlag for å mene. Saken er derfor basert på en misforståelse.

– I vedtaket står det at hun har jobbet som au pair siden 22. august 2018, og at oppholdet var ulovlig etter dette. Det er helt uforståelig. Hun har ikke oppholdt seg én dag ulovlig i Norge, sier hun.

Hornburg mener UDI feilaktig har lagt til grunn at hennes klient har jobbet for den nye familien før hun leverte søknad om fornyelse av oppholdstillatelse og kritiserer UDI for ikke å ha foretatt noen undersøkelser for å kartlegge om hun faktisk har utført oppgaver i denne perioden.

-Grove overtramp

Vi forstår hvor Aftenposten har hentet grunnlaget for å slå saken stort opp, kom fra. Advokaten tilbakeviser at hennes klient har begått noe «grovt», «gjentatte ganger», «gitt uriktige opplysninger», «gitt villedende opplysninger» og «unndratt seg gjennomføringen av vedtak». Alt dette er velkjente begrep fra offentlig forvaltning. Svart på hvitt gjør de et sterkt inntrykk. Men Aftenpostens rutinerte journalister, Solveig Ruud og Thomas Spence, vet godt at byråkratiet kan ta feil, og at de noen ganger tolker ting i verste mening for å kunne få rett. Derfor sjekker man alltid: Er det grunnlag for så alvorlige anklager? Men i stedet for å sitere fra vedtaket, presenterer Aftenposten saken sett fra UDIs side. Det er kun advokat Hornburgs sitat som gjør det mulig å forstå sammenhengen.

– Min klient stiller seg svært spørrende til hva hun egentlig har gjort galt. Min klient har hverken grovt eller gjentatte ganger overtrådt utlendingsloven. Hun har heller ikke forsettlig eller grovt uaktsomt gitt uriktige eller villedende opplysninger eller unndratt seg gjennomføringen av et vedtak. Jeg kan derfor ikke forstå hvordan UDI kan mene at det er hjemmel for utvisning, sier Hornburg, som mener en utvisning fremstår som en uforholdsmessig og grovt urimelig reaksjon.

Hvis byråkratiet kan gjøre dette med en statsråd, hva da med den vanlige kvinne og mann? Eller har det noe å gjøre med hvilket parti justisministeren kommer fra? Rent journalistisk er dette et relevant spørsmål .

Rettssikkerhet

Men da er vi over på grunnlaget for demokratisk praksis. Saken – eller sakene – for nå har det vært mange – reiser spørsmål om justisministerens rettssikkerhet, så paradoksalt det enn høres ut. Normalt nærmer man seg den politiske ledelsen for lov og rett med en viss respekt. Men med FrP-statsråder virker det snarere å være omvendt. Det kan være at det gikk rundt for kona til Tor Mikkel Wara. Men vi må ikke glemme at mediene og kulturministeren forsvarte Black Box-teatergruppens rett til å invadere andre menneskers private sfære. Begrunnelsen for å gjøre det var at de var del av et hat-nettverk som truer innvandrere i hele Europa. -Du blir ikke valgt idag, hvis du ikke er rasist og islamofob, som regissøren sa.

Det kan gå en sikring hos noen og enhver hvis man går på teater og ser familiens bolig identifisert som del av et hatnettverk. Vi snakker om landets justisminister.

Lå lavt – det hjalp ikke

Tor Mikkel Wara ville gjerne stå på bedre fot med medier og opposisjonen enn Sylvi Listhaug. Det hjalp ikke når en ultraradikal, infantil-dogmatisk teatergruppe innlemmet ham og familien i deres prosjekt.

Mediene tok teatergruppens parti: FrP sto for et angrep på ytringsfrihet og kunstnerisk frihet når de ville droppe bevillingen til Black Box. Underforstått: Typisk FrP. De bekreftet bare hvorfor kritikken i stykket var berettiget.

Denne sirkelargumentasjonen blir ikke avslørt av en presse som selv målbærer den hver dag.

Svakt FrP

Den blir heller ikke konfrontert av et parti som tror at det er mulig for FrP å gå i ett med terrenget og unngå angrep, slik dyr forsøker med kamuflasjefarge.

Men mediene sørger for at FrP’ere alltid blir avslørt for det de er: Usle mennesker.

Sylvi Listhaug satte en standard de sent glemmer. Hun satte seg opp. Hun tok igjen. Mediene og de andre politikerne merket at det var en bevegelse i folket som likte Sylvi. De ble skremt. De stemplet derfor selv blomstene hun fikk som nazistiske. Selvavslørende, ikke sant?

Wara var ikke der. Kallmyr var ikke der. Men de blir ikke skånet av den grunn.

Siv i kamuflasjedrakt

Siv Jensen har satt denne standarden: Hun tror hun kan unngå å bli hengt i lebestiftkjolen og «Morna Jens» hvis hun tar avstand fra Donald Trump og de andre stygge og fæle ytre høyrepartiene. FrP er ikke sånn..

Det hjelper ikke hvis de andre mener noe annet.

Mediene og de andre partiene har behov for å se FrP-blod.

Hvor mange ganger har FrPs koalisjonspartnere stått frem og forsvart FrP på prinsipielt grunnlag, dvs vi kan ikke ha et demokrati hvor en part bestemmer spillereglene.

Dette handler ikke om trynefaktor. Det handler om at en side skal kunne definere hva som går og ikke går. Om hvem som er venn og fiende.

Siv Jensen blir hengt av den samme mobben som hver eneste dag jakter på Donald Trump. Men hun forstår det ikke. Hun vil være venn med pressen.

Kampsonen

Hvis FrP skal bli et parti igjen, må ledelsen forstå kampsonen og frontene.

Man kan ikke definere en krig etter eget hode.

FrP’ere har aldri helt forstått hvordan de skal kontre fiendskapen mot dem. De tror fortsatt de skal bli venner med pressen. FrP har ikke forstått at mediene er del av en ideologisk krig hvor FrP er fienden. FrP tror at fordi de ikke er begeistret for Donald Trump så skal de slippe unna.

De slipper ikke unna.

 

Kjøp T-skjorten «for en bilfri & varmere by» her