Kommentar

 

Ingenting virker mer samlende i asylaktivistleiren enn at et menneske mister «retten» til å bli norsk. Det gjelder nesten uansett hva årsaken måtte være. Selv det faktum at mulla Krekar stadig befinner seg i Norge, til tross for at Høyesterett har konkludert med at han utgjør en trussel mot rikets sikkerhet, kan fremkalle stolthet blant de beste og mest anstendige av oss.

Det siste eksempelet i rekken av hylekor på godhetens vegne gjelder saken om Mahad Adib Mahamud. Han har bodd i Norge i 17 år, men UDI har nå omgjort sitt eget vedtak om å tildele ham norsk statsborgerskap. Ikke fordi han fremstår som en på alle måter sympatisk bioingeniør som kan bidra til fellesskapet, men fordi han antakelig har vært uærlig om sin egen identitet.

Nyhetsoppslagene etterlater inntrykket av at det kun handler om et urimelig enkelttilfelle. Men saken handler ikke bare om Mahad Adib Mahamud, som samtlige medier er blitt på fornavn med. Den handler om flere tusen migranter som hvert år kommer til Norge, herunder det faktum at man i mange tilfeller ikke vet hvem som kommer, blant annet fordi mange av de nyankomne ikke har noen interesse av at deres identitet blir kjent. Mahamuds sak handler derfor ikke bare om en tilsynelatende veltilpasset bioingeniør, men også om et sikkerhetsproblem som myndighetene må følge opp.

Fra regelverk til propaganda

Som det fremgår av UDIs egne nettsider, av lov, av konvensjon og av sunn fornuft, for den saks skyld, kan vedtaket om å gi Mahamud norsk statsborgerskap bli ugyldig hvis han har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger eller bevisst har holdt tilbake viktig informasjon i søknadsprosessen.

Til tross for at UDI ikke har gjort noe annet enn å følge et helt sentralt, alminnelig og rimelig forvaltnings- og avtalerettslig prinsipp – at overføring av en rettighet kan trekkes tilbake dersom den er gitt i strid med forutsetningene – har aktivistene stått i kø for å overbevise oss om hvor hjerterått, umenneskelig, urettferdig, fremmedfiendtlig, rasistisk, osv. det aktuelle omgjøringsvedtaket egentlig er. Plutselig er det som om spillereglene våre er helt uinteressante.

Ballet begynte med et innslag i TV2-nyhetene fredag. Det står muligens til laud som et stykke agitprop, men stryker når det gjelder behandlingen av fakta. Selv om det er sannsynlig at Mahamud har løyet for å oppnå fordeler han ikke har krav på – og det aktuelle forvaltningsorganet ikke har gjort annet enn å følge norsk lov – gjør TV2 det kunststykket å fremstille Mahamud som et «offer» for statens «knallharde linje». Som kjent er det vrient å opparbeide «den nødvendige fiendtlighet» til abstrakte strukturer. Helt i tråd med oppskriften i Saul Alinskys bok «Rules for radicals» er derfor sentralforvaltningen personifisert ved statsråd Sylvi Listhaug (FrP).

Hvis TV2s innslag minner om noe, er det fake news, eller det som på norsk kalles desinformasjon. For det første er det ikke arbeids- eller oppholdstillatelse denne saken gjelder, men et statsborgerskap. Det kan godt hende at Mahamud får fortsette å jobbe i Norge, selv om han mister retten til å stemme på Arbeiderpartiet, SV eller MDG ved neste stortingsvalg. Mahamud våknet heller ikke opp som utlending en morgen, slik han selv påstår. Når et statsborgerskap er tilbakekalt på grunn av ugyldighet, skal den det gjelder anses for aldri å ha vært norsk. Dessuten er det langt fra sikkert at Mahamud faktisk er statsløs, slik han selv påstår, og som mediene og aktivistene forbeholdsløst har lagt til grunn. Vi vet kort og godt ikke hvilke opplysninger norske myndigheter sitter på i den forbindelse.

– Nå er det faen meg nok

Den første som beit på agnet, var Sophie Elise. Hennes eget følelsesladde blogginnlegg hadde vært fullstendig uinteressant, hadde det ikke vært for at Dagbladet fant grunn til å gi oss et fyldig referat under overskriften «Nå er det faen meg nok». Hvis man skal være ærlig, og det bør man jo i disse postfaktuelle tider, kan det hevdes at venstresidens nye kjæledegge ikke har stort annet av politisk korrekte holdninger å tilby establishment enn sin egen innvandringsliberalisme, sine repeterende formaninger om å «bare være snille mot hverandre» og sitt hat mot Listhaug. Men dette er nok til å gjøre henne brukbar, som det heter i journalistikken, i saker som denne. Dagbladet gjentar selvsagt hennes løgn om at statsråden la seg i Middelhavet «for å føle på kroppen hvordan det er å være flyktning». Fake news her også.

Twitter-prosedyre

Så kom VG og Aftenposten, som hadde funnet fem et juridisk alibi. De kunne henvise leserne til advokat John Christian Elden, som hadde prosedert Mahamuds sak med 131 tegn på Twitter:

Her burde regjeringen ta en Helgesen, og skyve loven foran seg… Dumt å bryte den som utøvende makt. Ulovlig å gjøre noen statsløs.

Problemet til VG og Aftenposten var bare at det advokat Elden hadde skrevet på Twitter, ikke stemmer med virkeligheten. Det er opp til forvaltningens skjønn å vurdere om adgangen til å tilbakekalle skal benyttes dersom statsborgerskapet er gitt som følge av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta. Sannheten om jussen finnes blant annet i NOU 2015:4 «Tap av norsk statsborgerskap». I punkt 3.4.4 redegjøres det for gjeldende rett på området: Det er ikke til hinder for tilbakekall av et statsborgerskap at den det gjelder blir statsløs dersom søkeren har løyet eller underslått vesentlig informasjon om egen bakgrunn.

Det er heller ikke godtgjort at det foreligger noe konvensjonsbrudd, slik enkelte har påstått. Europeisk konvensjon om statsborgerskap tillater Norge å sette myndighetenes rett til å omgjøre vedtaket foran løgn og bedrag fra den som søker om statsborgerskap. Det fremgår klart av konvensjonens artikkel 7 nr. 1 bokstav b, sammenholdt med nr. 3. Jusprofessor Mads Andenæs, som har engasjert seg i saken, bør i det minste klare å hoste opp noen relevante rettskilder som forteller at norske myndigheters praksis er i strid med internasjonale forpliktelser. De glimrer stadig med sitt fravær.

Tut og kjør

Både TV2, VG og Aftenposten burde korrigere den desinformasjonen de har vært med på å spre. I stedet er det full gass i aktivistsporet. I Aftenposten kan vi for eksempel lese at politikere i SV, Ap, Sp, Venstre og MDG reagerer sterkt på saken. Selvsagt gjør de det, selv om sannheten er at deres egne partier har styrt etter det samme regelverket i årevis.

Aftenposten lar den uvitende leser tro at disse opposisjonspolitikerne er prinsipielle når de nå vil gjøre asyl- og innvandringsforvaltningen fullstendig impotent ved å legge en helt alminnelig forvaltningsoppgave til domstolen. Det skjer under merkelappen «sikre en rettssikker prosess», hvilket i seg selv er å anse som desinformasjon, ettersom et omgjøringsvedtak fra UDI allerede kan prøves av domstolen – slik også Mahamud får gjort med sitt vedtak om kort tid.

I stedet for å drive innvandringsaktivisme kunne den fjerde statsmakt ha opplyst det norske folk om at opposisjonspolitikernes forslag innebærer et brudd med det maktfordelingsprinsippet vi har i Norge, der man skiller mellom utøvende og dømmende myndigheter. De kunne ha tilføyd at dette forslaget i realiteten vil gjøre politikerne enda mer maktesløse når det gjelder arbeidet med å slå fast utlendingers identitet.

I stedet velger mediene å følge det følelsessporet der de stadig tror at humanismen befinner seg. Problemet er bare at de samtidig gir løgnen en håndsrekning.