Sakset/Fra hofta

Aftenposten slår i dag stort opp at UDI har trukket tilbake det norske statsborgerskapet til en familie på tolv personer, fordi familien – som i 1990 bestod av fem medlemmer – i følge etaten gav uriktige opplysninger om sitt opphav da de kom til Norge.

UDI mener et ektepar i 1990 løy om at de var statsløse palestinere da de søkte asyl.

Tilbakekallingen rammer nå også parets tre barn, som i dag er voksne og har egne familier.

Vi får ikke vite så mye mer om familien enn at staten mener den bestod av personer fra Jordan, men siden vedtaket rammer alle tolv, må vi anta at også ektefellene til de tre som var barn i 1990, har utenlandsk bakgrunn. Norges største avis har formodentlig fått klarhet i dette i forbindelse med reportasjen, men finner det av en eller annen grunn ikke passende å opplyse om saken. Det tar seg kanskje dårlig ut å skrive at personer som har fått opphold på løgnaktige premisser, også har benyttet seg av familiegjenforening?

Vinklingen av saken er naturligvis en annen, at det egentlig er Norge som gjør en urett:

– Vi kom som fem, nå er vi 12. Hvorfor må alle vi svi for dette etter 27 år, spør 35-åringen. Han var et barn da han og to søsken kom til Norge.

Når man ser hvert enkelt tilfelle isolert, er det naturligvis ikke vanskelig å tenke på den norske staten som den store stygge ulven, og familien som det uskyldige lammet. Men dette handler ikke bare om enkelttilfellene som hver for seg ikke veier så tungt; det handler også om at et samfunn har lover og regler til å beskytte seg selv.

Om man ser litt mer overordnet på saken, kan mannens spørsmål derfor snus på hodet: Hvorfor er det det norske samfunnet som skal svi for utlendingers juks og bedrag – gang etter gang etter gang?

Argumentasjonen går på flere plan. Et annet er tilgivelse for gamle synder:

– Hvorfor er det foreldelsesfrist for kriminelle handlinger, men ikke når det gjelder statsborgerskap? spør han.

Det uuttalte premisset for problemstillingen gjør den til et lurespørsmål: Det er da ikke kriminelt å lyve for den norske staten, jukse seg til medlemskap i det norske samfunnet, og nyte godt av dets fordeler. Men det er ingen grunn til å akseptere det premisset. For om man ser på det som en bedragerisak, er det overveiende sannsynlig at beløpene det norske samfunnet er blitt snytt for, ville ha resultert i fengselsstraff.

Den samfunnsmoralske siden ved saken er dertil helt utelatt: Landet, med sine plikter og rettigheter, sine problemer, muligheter og frukter, tilhører dets borgere. En mulighet som er gitt til en person som ikke hadde retten til den, er en mulighet fratatt en som hadde den retten. Det kan være en barnehageplass som gikk til en utenlandsk familie i stedet for en norsk, fordi deres behov veide tyngst. Eksemplene er mange. Det er ikke ubegrenset plass i et land, hverken økonomisk, kulturelt eller politisk. Offisielt later man som om plassen er ubegrenset.

Aftenposten ignorerer ikke den politiske siden helt: Hele poenget med oppslaget, som fyller nesten hele forsiden, er å kjempe mot den storstilte inndragningen av statsborgerskap som regjeringen har planlagt. Så langt er kampen kronet med stans i tilbakekallingssakene.

Avisen tar i praksis parti for familien, som åpenbart ikke er tapt bak en vogn:

35-åringen møtte i forrige uke politikere fra flere partier på Stortinget. Både i opposisjonen og hos Regjeringens støttepartier er man bekymret for rettssikkerheten til dem som rammes av UDI-vedtakene.

KrF krever en forklaring på hvorfor det ikke er foreldelsesfrist på å frata norske statsborgerskap.

Forklaringen er at et norsk statsborgerskap er et i planetarisk sammenheng kjempestort privilegium som ikke kan utdeles til for mange, og derfor skal henge høyt, dåsemikler. Skjønner dere ikke engang hva slags land dere administrerer?

Hva med en ny lov som sletter gammel bankgjeld med det samme?

I denne kampen er det formålstjenlig å rette blikket mot sakene som er lettest å vinkle i et «snill utlending, slem stat»-perspektiv. Diger familie? Kjør på. Dokumenter eller uttalelser fra noen av verdens mest korrupte land som motsier den norske forvaltningen? Gi gass.

I praksis vil mange som mister statsborgerskapet, ikke bli sendt ut, forklarer UDI.

Dette vil typisk være i saker som dreier seg om familier der barna har fått sterk tilknytning til Norge.

Utlendingen må da starte på nytt med å opparbeide seg rettigheter i Norge.

Det betyr i praksis at nåde til syvende og sist går for rett.

Det betyr imidlertid ikke at det er uten betydning at rett går forut for nåde. Den rekkefølgen er på et vis vår sivilisasjon i et nøtteskall. Det skal tas et oppgjør med jukset. Norge er blitt bedratt i et halvt århundre, og historien om det bedraget må fortelles.

Det opposisjonen – hvori opptatt pressen, som Trump korrekt påpeker – krever, er altså at nåde skal gis automatisk til utlendinger som har jukset, og historien skal det settes en strek over.

Nådeløse er man bare mot egne borgere med nasjonal hukommelse som ikke vil gi bort landet sitt.

Mest lest

Meyer på jordet