Sakset/Fra hofta

Saken om Mahad Mahamud er nå ved veis ende i norsk rettsvesen. Borgarting lagmannsrett konkluderte nylig med at Mahad Mahamud har gitt uriktige opplysninger om alder (han trolig var mellom 18 og 20 år da han ankom Norge, og ikke 14 som han selv oppga), om hvem han egentlig er og hvor han kommer fra, for å få innvilget oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap.

Retten mener Mahamuds forklaringer om reisen til Norge og familiebakgrunn ikke er troverdige. Videre slår retten fast med stor grad av sikkerhet at han er fra Djibouti, og ikke Somalia slik han selv har hevdet.

Mahamud har dermed en rettslig kjennelse for at han er en svindler. Med sin uriktige historie har han grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter i stor grad må basere sine vedtak på. Det ville vært mer rettferdig om oppholdstillatelsen, statsborgerskapet han har fått i Norge og alle ressursene norske skattebetalere gjennom mange år har tilbudt ham, i stedet hadde gått til en reell flyktning.

Utlendingsnemda (UNE) anser seg nå ferdig med saken, og viser til at Mahad har plikt til å forlate Norge. Tiden får vise om han reiser frivillig, eller om dette utvikler seg til en ny «Krekar-sak» som vil surre å gå i systemet i årevis for skattebetalernes regning.

Saken eksploderte i media da UNE konkluderte med at den da 29 (eller 33-35?) år gamle bioingeniøren ikke kommer fra Somalia, men fra Djibouti. Tanken om at en som hadde vært i Norge i 17 år skulle miste statsborgerskapet og bli sendt hjem, var nesten ikke til å holde ut for mange:

– Dette skjer i en situasjon der Norge og Europa er i ferd med å endre seg. Politikere i land etter land er blitt kyniske og setter menneskerettighetene på spill. Vi risikerer å gjøre folk statsløse. Skal det skje må det være en meget, meget, alvorlig grunn som utgjør en fare for Norge, sa SVs Karin Andersen, som holdt appell for Mahamud under en demonstrasjon i Brummunddal.

I samme sak kunne man lese at:

I mai i fjor [2016] ble det kjent at flere etniske somaliere, som kom til Norge på slutten av 1990-tallet og begynnelse av 2000-tallet mister statsborgerskapene sine etter mistanke om ID-juks. Siden 2012 har 135 personer blitt fratatt statsborgerskap. Snaut halvparten av vedtakene ble gjort i fjor, har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) tidligere opplyst om i et brev til Stortinget.

Ikke et ord i media om disse 135 personene.

Et annet eksempel er TV2s kampanje for Mahad Mahamud, som ved å misbruke Sylvi Listhaug var uriktig og usann. TV2 innledet sin nyhetssending januar 2017 med overskriften: «Offer for Listhaugs knallharde linje». Realitetene var at Sylvi Listhaug ikke hadde flyttet et eneste komma i Statsborgerskapsloven, eller foretatt seg noe som helst annet for å gripe inn i Mahmud-saken. Statsborgerskapsloven ble fremmet av Bondevik-regjeringen i 2005, og ble vedtatt av et enstemmig storting. UDI bekreftet selv 15. januar 2017 at vedtaket om tilbakekallelse av Mahamuds statsborgerskap var fattet før Listhaug ble statsråd.

Une Aina Bastholm, talsperson for Miljøpartiet De Grønne, gikk i Dagbladet i mars 2017 ut med et knallhardt forsvar for Mahamud. Ordbruken  – også kalt «retorikken» – er frisk:

Mens jeg tilhører A-laget, er flere av mine venner og familie på B-laget. De er født i Norge, og de er norske statsborgere, som meg, men det er en viktig forskjell: De kan når som helst bli gjort statsløse og fratatt sitt norske statsborgerskap – og det uten å ha gjort noe som helst galt annet enn å kanskje ha foreldre som har løyet til staten.

Slik blir det når Høyre og Frp sitter med makten og setter i gang klappjakt etter personer som skal fratas sitt norske statsborgerskap. De vil «sende et signal». 2016 var rekordår, med over dobbelt så mange frarøvelser av statsborgerskap som året før.

Hvis man kanskje har løyet til staten og sitt nye fellesskap, så risikerer man å bli frarøvet statsborgerskapet. Men Bastholm har mer på lager:

«Det er ingen menneskerettighet å ha norsk statsborgerskap», sier Frps Jan Arild Ellingsen når Miljøpartiet De Grønne konfronterer regjeringen.

Jo, det er det.

Dagbladets lederartikkel 15. mars 2017 har overskriften: «Annenrangs nordmenn. Et lovverk som ikke tåler møtet med enkeltmennesker.» Lederen konstaterer at vedtakene fra Oslo tingrett, UDI og UNE, forutsatt at enkeltsakene er riktig vurdert, er helt i tråd med norske lover og regler. Imidlertid virker det som om Dagbladets lederskribenter får problemer straks et lovverk anvendes individuelt:

Men sakene viser et lovverk som ikke tåler møtet med enkeltmennesker. Det er bredt flertall på Stortinget for en restriktiv asylpolitikk. Frykten for liberale signaler har imidlertid blitt så stor at politikken er blitt grovt illiberal.

Marie Simonsen fra samme avis, skuffer aldri. Under overskriften «Gjør Norge grei igjen» spiller hun på Trump’s «Make America Great Again» og proklamerer med Trump som innledende Prügelknabe:

Trumps innvandringspolitikk har vakt internasjonal avsky. Er vår egentlig så mye bedre? […] Asylsøkere og innvandreres rettssikkerhet er ikke mindre vilkårlig i den norske utlendingsforvaltningen. Denne uka i Oslo tingrett har det handlet om statsborgerskap, men til sjuende og sist handler det om synet på innvandring.

Mahad Abib Mahamud (30) [eller 34-36, min anm.] kom til Norge som 14-åring [eller 18-20-åring], er bosatt på Lillestrøm, utdannet bioingeniør og en ressurs i jobben sin. For to år siden ombestemte Utlendingsdirektoratet seg og vedtok å tilbakekalle statsborgerskapet hans. UDI trodde ikke lenger på at han var fra Somalia.

Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess.

UDI har altså plutselig ombestemt seg fordi de, basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger, ikke lenger trodde på Mahamud. Og som en bunnplanke ligger «synet på innvandring» som gjør det hele til et lotteri for den som kommer til Norge. Så mye for rettsoppfatningen til Marie Simonsen. Et under at hun ikke for lengst har emigrert til et land med et pålitelig rettsvesen.

Oppramsingen kunne fortsatt, men poenget bør være opplagt: Det som gjør Mahamud-saken interessant, er at den avkler asyllobbyen fullstendig. En rekke politikere og medlemmer av kommentariatet bør få flau smak i munnen. Saken viser med all tydelighet hvordan det gjennomkorrupte føleriet til de «anstendige» og alle dem med «riktige» verdier, knuses til pinneved i møtet med et faktastyrt, ikke-korrupt norsk rettsvesen.

Hvorvidt lovverket i slike saker er for strengt, er selvsagt en sak man kan diskutere. Kan hende skal man ha en slags foreldelsesfrist eller åpne for å bruke skjønn dersom barn er uskyldig involverte. Men debatten forsøples når realitetene sauses inn i en emosjonell tåke, og slik som i Mahamud-saken er det sannsynligvis en reell flyktning som har tapt mest på at Mahamud snek i køen.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!