Kommentar

Bildet: Disse kvinnene tilhører ikke regimet, de har iført seg den shia-regulerte kleskoden for kvinner for å vise verden hvordan regimet behandler kvinner. Kvinnene demonstrerte utenfor FN-bygningen 20 september da president Rouhani holdt sin tale til Hovedforsamlingen. Bildene i bakgrunnen trenger ingen nærmere forklaring. Det er påfallende hvor liten oppmerksomhet norske medier har gitt undertrykkelsen i Iran, spør Mahmood Amiry-Moghaddam hvor lett det har vært å nå gjennom. Foto: Amr Alfiky/Reuters/Scanpix

Den iranske asylsøkeren Leila Bayat ble pisket 80 ganger etter å ha blitt deportert fra Norge til Iran. Søndag hadde hun et møte med den norske ambassaden i Teheran for å dokumentere torturen, og nå ruller hele venstresiden seg i saken som bevis på at UNE ikke har kontroll, Listhaug er satan selv, og norsk asylpolitikk er ren ondskap. Men hva er de viktigste leksjonene ingen vil snakke om?

Leila Bayat kom til Norge i 2009, og brukte dommen på 80 piskeslag som bevis for at hun trengte asyl. Likevel fikk hun avslag på asylsøknaden fordi UNE mente hun hadde fabrikkert dommen. Det ble derfor vurdert som trygt for 36-åringen å bli sendt tilbake til Iran, og hun ble utvist i mars 2017. Den lenge utsatte straffen ble tilsynelatende eksekvert på tirsdag 19. September 2017. Når frykter både hennes egen advokat og flere menneskerettighetsadvokater at offentliggjøringen av bildene kan føre til fengselsstraff og flere piskeslag for propaganda mot regimet.

Innvandringsminister Listhaug var raskt på ballen i denne saken. Men i stedet for å hudflette UNE på kommando som andre politikere ville gjort, har Listhaug holdt en profesjonell linje og avstand til saken – hvilket bare bekrefter at hun er politiker av et slag som har blitt altfor sjelden i Europa. I  flommen av subjektive følelser og hets uten hemninger tenker hun klart, ansvarlig og systematisk. Kudos.

Slik som saken er framstilt i media, bør den være ganske enkel: UNE har rett og slett gjort en feilvurdering, slik embedsverket i alle seksjoner av og til gjør. Det er naturligvis uønsket og sterkt beklagelig, og fordrer gjennomgang av rutiner og instrukser, samt sjekke at alle har gjort jobben sin etter beste evne. Men ut over det beviser ikke saken noe som helst om hverken norsk asylbehandling, Frp eller Listhaug. Feil skjer i alle sektorer, og det er jo tragisk, men vanskelig å eliminere totalt. Vi er bare mennesker. Flere feil vil skje.

Mainstream media har imidlertid ensidig valgt å bruke saken som ammunisjon mot norsk asylpolitikk, samt for å propagandere mot Frp og  Listhaugs kjempesuksess. Vi skal ikke følge opp «konspirasjonslinjen» i mer uryddige media, som hevder at Leyla Bayat har arrangert dette selv for å få asyl, at merkene på ryggen på ingen måte ligner piskeslag, eller at disse er selvpåført. Vi funderer heller på noen ubesvarte spørsmål som melder seg i denne saken, som vi dessverre ikke får avklart av mangel på ressurser:

  • Hva gjorde Leila Bayat i Norge mellom 2009 og 2017?
  • Hvorfor tok det 8 år å avgjøre saken hennes før hun ble utvist?
  • Er dette en normal behandlingstid for en asylsøknad før den blir avslått?
  • Hva skjedde med Bayat i Iran mellom mars og oktober i år?

Det vi kan formidle, er imidlertid hva denne saken tydeliggjør, For hvem er egentlig skurken i denne historien?

For det første viser denne saken at den systematiske misbruken av asylinstituttet som lotteri til velferd, skaper et embedsverk som kanskje blir litt for mistenksomt og strengt, men som må være på vakt fordi så mange forsøker å lure systemet. Derfor er det betryggende at embedsverket ikke velter over på ryggen og flyr Bayat rett «hjem» til Norge, men faktisk fortsetter å stille kritiske spørsmål til saken hennes. Har hun god dokumentasjon vil nok dette ordne seg til alles beste, men litt sunn skepsis kan være på sin plass: Noen av oss husker nemlig  den famøse bioingeniør-saken:

I januar 2017 fyrte flerkulturens store propagandamaskin på alle pluggene, og fikk støttegrupper, politikere, media og fakkeltog til å gå amok i godhet for stakkars Mahad Abib Mahamud som ble fratatt statsborgerskapet. Han ble rikskjendis over natten fordi han var så snill, god, integrert og ærlig, og Frp var så forferdelig slem. Men så viste det seg altså at bioingeniøren løy så det rant, og nå er det ingen fra godhetstyranniet som vil snakke om ham lenger. Media burde ha lært noe av den saken. Nå er det full fart igjen, uten å tenke seg om.

For det andre viser saken hvordan norske media systematisk unnlater å nevne den virkelige skurken i denne historien: Presteskapet i Iran, og deres barbariske sharialover. De aksepteres på en passiv måte som en del av flora og fauna. UNE har gjort en feil. Listhaug har aldri vært borti saken. Presteskapet torturerer kvinner. Er det ikke noe som skurrer når det er Listhaug som plastres ut over helsider som ondskapsfull, kald og umenneskelig?

For det tredje lærer denne saken oss hva sharialov faktisk er og innebærer: Et voldelig barbari, som faktisk har noe med islam å gjøre, og ikke har  noe i det moderne Europa å gjøre. Er det her vi er ved det ømme punkt? For faktum er at dette synet på kvinner og behandlingen det innebærer for lengst har fått innpass i Europa og faktisk blir respektert av rettsvesenet i flere land vi liker å sammenligne oss med. Storbritannia har akseptert at shariadomstoler dømmer i familierettssaker. Tyske domstoler har avsagt flere kjennelser hvor islams verdier og normer legges til grunn. Både barneekteskap og flerkoneri aksepteres hvis det er inngått utenfor landets grenser. Det er altså ikke slik at sharia er noe som etablere i parallellsamfunn, men ikke berører samfunnet utenfor. Reven er allerede inne i hønsegården.

Da blir det selvsagt ubehagelig å snakke om avstraffelsene i Iran. Noen kan finne på å se paralleller mellom hva som foregår i Iran og Vest-Europa.

Vi merker også regimets nidkjærhet. Det glemmer ikke. Etter åtte år blir straffen eksekvert. Det skal statueres eksempler, kanskje særlig mot en som har levd i Vesten. En iransk kvinne skal ikke tror hun er beskyttet av vestlige verdier.

Norske medier «glemmer» av de også har et nytt publikum: Mennesker som har flyktet fra islams herredømme. De observerer hele tiden hvordan medier og politikere håndterer truslene fra den islamske verden. Mange av dem føler at ikke bare er nissen blitt med på lasset, men norske myndigheter later som de ikke ser den, og inviterer den inn.

Til tross for avdekking gjennom mange år av hva dette innebærer, har medier og politikere ennå ikke kommet til noen konklusjon på om islam er integrerbar i et vestlig samfunn. De har utsatt så lenge at man ser at virkeligheten velger for dem.

Da er det kjekt å ha noen kjente ansikter å legge skylden på.

Hvor mye får Leila Bayat med seg hva som skjer?

Jeg håper hun forstår situasjonen og tilgir hvis feil er begått. Det er islam som har merket ryggen hennes, ikke norsk asylpolitikk.

vg.no