Gjesteskribent

Innvandring er det mest splittende tema i Europa i dag. Konfrontert med hundretusener av mennesker på flukt fra krig eller i søken etter et bedre liv i Europa, står europeiske ledere handlingslammede foran en selvmotsigende opinion. Hvis vi et øyeblikk legger de mest hyperventilerende scenariene til side, ser vi at brikkene er stilt opp for en strid det integrerte Europa ikke har sett maken til.

De fleste vil være enige i Bo Lidegaards devise: «Intet samfunn kan bære ubegrenset innvandring». Men hvor går grensen? Dette er stridens kjerne. Siden europeiske land innførte innvandringsstopp på 1970-tallet, har asyl blitt en av få måter lavskolerte ikke-europeere kan bosette seg i Europa. Behovet for asyl reguleres av forhold i opprinnelseslandene, ikke av mottagerlandets behov.

Tyskland ventes ta imot 800.000 asylsøknader i 2015. Om de slo seg ned på ett sted, ville de utgjøre landets femte største by, foran Frankfurt.

Ifølge Paul Collier, Oxford-professoren bak boken «Exodus», hevder om lag 40 prosent av befolkningen i fattige land at de ville emigrere om utviklede land bare ville ta dem imot. De som etterspør høyere gjerder, skal huske at millioner av mennesker virkelig har rett på asyl i Europa, dersom de klarer å komme seg forbi grensesperringene som er satt opp for å holde dem ute. Det finnes om lag 60 millioner flykninger i verden, pluss et ukjent antall millioner mennesker som på andre måter kvalifiserer for asyl, slik EU-domstolen fortolker det.

Europa utgjør sju prosent av verdens befolkning, tjuefem prosent av verdens verdiskapning, står for femti prosent av verdens velferds-utgifter og mottar åtti prosent av verdens asylsøknader. Man har søkt å dempe denne ubalansen gjennom å hindre tilgang til steder hvor asyl kan søkes. Dette har skapt en pervers situasjon hvor folk kaster loss i synkeferdige farkoster i håp om å bli reddet av europeisk kystvakt. Til nå har anslagsvis 23.000 mennesker druknet.

Dette systemet har nå brutt sammen. La oss så se på partene som skal finne en løsning, først kløften mellom medlemsstatene og institusjonene. EU-institusjonene har så langt syntes mer opptatt av å utvide sine fullmakter enn å begrense strømmen av migranter. Onde tunger mener dette er fordi masseinnvandring kan bidra til å vanne ut borgernes tilknytning til sine kjære nasjonalstater og slik berede grunnen for det føderale og post-nasjonale Europa man ønsker seg i Brussel. Inntil slike påstander blir underbygd med kilder, er de å anse som konspirasjonsteorier.

Institusjonenes respons på flyktningkrisen har vært «for lite, for sent». EU er preget av hva jeg i min forskning kaller et «consensus-expectations gap», altså et gap mellom hva medlemslandene forventes å enes om og hva de faktisk er i stand til å beslutte. Kommisjonens leder, Jean Claude Juncker, investerte mye av sin prestisje i forslaget om at Brussel skal fordele asylsøkere blant unionens medlemsland etter en fordelingsnøkkel. Forslaget havarerte i juni. Etter syv år med euro-krise er «mer EU» en mindretallsmening i Europa.

Institusjonene kjemper nå en defensiv strid for å bevare inngåtte avtaler. Schengen-samarbeidet, som gir passfri reise mellom 22 av EUs 28 land pluss Island, Norge og Sveits, er under press. Schengen ble innført under løfte om at de indre grensene ville avvikles, mot at de ytre grensene ble bevoktet. Løftet ble ikke holdt. Frontex, EUs organ for overvåkning av Schengens yttergrense, har et mini-budsjett, kun 55,3 millioner euro for 2014, noe som kan tyde på at dette ikke er en prioritert oppgave. Passfriheten gjør at en migrant som har lyktes med å få fotfeste i et Schengen-land, har tilgang til alle. Ikke i teorien, naturligvis, men i praksis.

Kravene om å suspendere Schengen vokser nå i styrke. Grunnen til at Schengen er under press, peker hen imot forholdet mellom medlemsstatene i EU. Den såkalte Dublin II-avtalen var ment å garantere at asylsøkere registreres med fingeravtrykk i den EU-stat de først ankommer og at asylsøkere kan returneres dit de først ble registrert. Gitt det innvandringsskeptiske klimaet i mange europeiske land har dette vært vanlig. Byrdene ved asylinnvandring fordeles således ujevnt, i den kriserammede sørblokkens disfavør.

Disse landene har gjennomgående streng asylpraksis. Etter hvert som vi beveger oss mot nordvest, blir asylklimaet mildere. Det finnes vitterlig «internasjonale forpliktelser», men stater avgjør selv hva disse innebærer. Derfor innvilget Sverige, med sine 9 millioner innbyggere, 33.025 asylsøknader i 2014, mens tallet for Polen, et land med 38 millioner innbyggere, var 740. Det betyr at den samme søknaden vil gi asyl i ett land, mens den avslås i et annet. Alle land prioriterer asylsøkere som fysisk befinner seg i landet.

Italia, Bulgaria, Hellas og Ungarn har således sterke incentiver til å sende migranter videre mot nord uten å registrere deres fingeravtrykk. I 2015 er Dublin-avtalen i filler, noe som forklarer at landene i nord opplever en lignende tilstrømning som landene i sør. Slik har det grenseløse Europa degenerert til et gigantisk svarteperspill der land skyfler asylsøkere videre til neste grense.

Dette tærer på den gjensidige tilliten som er EUs styrkebrønn. Gjensidig mistro florerer og gjør konsensus, om mulig, enda vanskeligere å oppnå enn under euro-krisen.

EUs justis- og innenriksministre vil møtes den 14. september for å drøfte krisen. Forslagene på bordet inkluderer å åpne mottakssentre på sørsiden av Middelhavet hvor folk kan søke asyl og således unngå den dødelige seilasen. Kansler Angela Merkel har krevd at man nå enes om en felles asylpraksis. Det er liten grunn til å tro at dette vil føre frem. Mottakssentre i sør vil trolig medføre et stort antall legitime asylsøkere, uten at det finnes noen korresponderende vilje blant medlemsstatene til å adoptere dem. Et felles asylregime er nærmest utenkelig, gitt avgrunnen mellom Sveriges og Tysklands åpne armer og de 17 medlemsstatene som ugjerne gir asyl.

2015 vil bli et nytt toppår hvor de mer enn 626.000 asylantene fra 2014 ligger an til å fordobles. I fravær av lederskap vil dette bli den nye normalitet. Dette fører oss til forholdet mellom de styrende og de styrte. Demokratiet er forankret i tanken om at folkeviljen, slik den uttrykkes i valg, teller. Opinionen i europeiske land er dypt innvandringsskeptisk. PEWs Europamåling av 2014 viste at kun 7 prosent av de spurte i Europas seks største land ønsker økt innvandring. De 7 prosentene fikk sine bønner hørt.

Hvor mange er for mange? Her skiller velgerne og befolkningene lag. Innvandringsskepsis var, inntil relativt nylig, ansett som kjetteri blant Europas koksgrå eliter. Dette har endret seg, men primært på et retorisk plan. Politikere lover «å ta på alvor» noe som, litt forvirrende, ikke innebærer færre innvandrere. Britenes statsminister David Cameron kan her tjene som eksempel.

I 2010 lovet han å redusere netto innvandring «fra hundretusener til titusener». Tallene for 2014 var de høyeste noensinne, 330.000.

Dette kommer dels av at velgerne vil ha «stekt snø». De vil ha en restriktiv innvandringspolitikk, men de ønsker også å hjelpe de fortvilte menneskene på tv-skjermene. Masseinnvandring til velferdsstater er kostbart. I Norge beregner SSB at hver ikke-vestlige innvandrer innebærer en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner 2012-kroner. Det er også et demokratisk problem siden redusert innvandring er et spørsmål som velgerne hevder å prioritere høyt, ifølge Eurobarometerets vårmåling for 2015. De må tilgis for å konkludere med at de statsbærende partiene ikke kan, eller vil, representere dem på dette punkt. Resultatet er en utbredt følelse av maktesløshet, noe som igjen bidrar til å forklare oppblomstringen av radikale partier og politisk agitasjon utenfor valgkanalen.

Europa sliter altså med å forene sine idealer om humanitet og åpenhet med at antallet innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot. At Europa nå opplever en stor og tilsynelatende endeløs tilstrømning av asylsøkere kommer dels av hendelser ute i verden, men også av liberal asylpraksis i Europa. De rike Gulf-statene opplever ingen flyktningkrise, for de tilbyr ikke asyl slik Europa gjør det. Dette er ikke beundringsverdig eller verdig, men det er et faktum.

I gapet mellom institusjoner som meler sin egen kake, statsledere som dels ikke vil og dels ikke kan, og schizofrene velgere, synes det trolig at de høye migranttallene vil vedvare til noe brister. Ingen kan vite hva som vil vinnes og hva som vil tapes i striden vi har fremfor oss. Kan hende vil institusjonene bruke krisen som springbrett til et postnasjonalt Europa; mer trolig synes det at medlemsstatene splintres i gjensidig mistro. Eller kan hende vil velgerne tvinge frem et nytt politisk paradigme som erstatter det som skapte en krise Europa ikke klarte å løse.

 
Asle Toje (PhD, Cantab) er norsk utenrikspolitisk forsker. Han er aktuell med boken Jernburet – Liberalismens krise.