Nytt

EU-parlamentet i Strasbourg. Foto: Vincent Kessler / Reuters / Scanpix.

 

EU-parlamentet gav for noen uker siden grønt lys til å innlede samtaler med EU-kommisjonen om mulig reform av den såkalte Dublin-regelen, som tilsier at en asylsøknad skal behandles i det første EU-landet en asylsøker kommer til.

Denne bærebjelken i EUs asylpolitikk har lenge vært morken. Asylsøkere har omgått regelverket ved å gjøre det de kan for ikke å bli registrert i noen andre land på veien til sin foretrukne destinasjon, EU har dels omgått det ved å vedta kvoteordninger for fordeling og dels lappet på det ved å love administrativ hjelp til frontstatene, og Tyskland gjorde alle tiders suspensjon av reglene da Angela Merkel utløste exodus i 2015.

Utfallet av EUs drøftelser gjenstår å se, men ifølge undersøkelser foretatt av Der Spiegel, kan reformen langt på vei handle om en opphevelse av Dublin-regelen.

Ifølge Der Spiegels opplysninger skal ikke det første EU-landet en flyktning kommer til, automatisk være ansvarlig for asylprosedyren, under visse omstendigheter kan det snarere bli landet hvor asylsøkeren allerede har slektninger.

Noe skurrer voldsomt med dette forslaget.

Blant verdens forfulgte mennesker skulle man tro det bare var en nokså neglisjerbar andel som har familie i Europa. Dersom asylsøkere i det store og hele var reelle, burde forslaget således ikke bety noe særlig fra eller til i praksis. Hvis forslaget innebærer betydelige konsekvenser, er det som om EU sier: Jada, vi vet at det ofte er familiemedlemmene til fortroppen i Europa som søker asyl.

Unionen erkjenner altså nærmest at hele asylsystemet bygger på en løgn.

Det er neppe noen større kamel å svelge i så korrupte omgivelser som Brussel. Verre er det for landene som plutselig risikerer å merke langt større konsekvenser av fortroppenes brohodeeffekt:

«Tyskland ville bli nødt til å ta imot betydelig flere asylsøkere», heter det i et notat fra innenriksdepartementet. Enhver øvre grense ville bli «tilintetgjort».

Departementets eksperter frykter ikke bare at ankerpersoner vil utløse enda mer familieinnvandring, men også at en ren påstand om familieforbindelser i Tyskland skal være nok til å bli sendt dit.

Statssekretær i innenriksdepartementet Ole Schröder (CDU) sier i en kommentar at familieinnvandringen vil anta helt andre proporsjoner dersom de mer enn en million asylsøkerne som er kommet til Tyskland de siste årene, blir ankerpersoner. Samtidig har tyske politikere vært på det rene med at dette kan bli resultatet av EU-parlamentets behandling.

For unionspolitikerne risikerer dette å bli en alvorlig hodepine: På den ene siden ønsker de ikke en konflikt med EU, på den andre siden vil de ikke sette alle innvandringssluser på vidt gap. Ikke bare vil man ha mislyktes i å lempe større byrder over på Øst-Europa, man risikerer også å få en enda større byrde selv.

Det siste vil man for all del unngå:

Tyskland setter nå sin lit til at EU-rådet vil blokkere parlamentets forslag. Det er for tiden uklart når forhandlingene med Rådet vil begynne, ettersom EUs medlemsstater også er enige med hverandre om reformen av asylretten.

Nok en gang blir man slått av unionens manglende evne til å hanskes med sine viktigste problemer. Saksfeltet er omgitt av hykleri, dumme forslag, blokkeringsforsøk og ansvarsfraskrivelse Heller enn å forsøke å stanse invasjonen, fortsetter man med et svarteperspill som i lengden går utover alle.

 
 

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.