Gjesteskribent

Den europeiske migrasjonskrisen er ikke over. Den sprer seg.

Mer enn én million innvandrere og flyktninger krysset grensen til Europa i 2015. Migrantene har skapt uoverensstemmelser blant europeiske stater, og splid innenfor EU. EU-kommisjonen regner med at det vil komme 1,3 millioner migranter i løpet av 2016. Denne utflatende prognosen er et lavt estimat, gitt at antall asylsøkere fordoblet seg fra 2013 til 2014, for igjen å fordobles fra 2014 til 2015. I følge nye data fra International Organization for Migration, har antallet innvandrere og flyktninger til Europa hittil i år allerede passert 100.000. I 2015 nådde antall ankomster til sammenligning 100.000 i juni.

I 2015 dreide den europeiske migrasjonsdebatten seg mest om to problemstillinger: grensekontroller og fordeling av asylsøkere. EU konsentrerte seg nesten utelukkende om fordeling. Brussel prøvde å påtvinge en økt vilje til å akseptere asylinnvandring, særlig blant de 17 av 28 medlemsland som fører en restriktiv asylpolitikk. EU-embedsmenn fordelte således 160.000 asylsøkere til tross for intens motstand. Men antallet migranter avtok ikke, det økte derimot kraftig. Hvor merkelig det enn høres ut, streifet det ikke Europas politiske elite at et økende tilbud av asyl kan øke etterspørselen etter det samme.

the_maelstrom_by_silentillusion-d50ac1n
Hvor vil det hele ende?

Dette gjorde slutt på følelsen av at alle var i samme båt. Idet høsten ble til vinter, veltet Europa seg i bitterhet. Oppmerksomheten ble rettet i retning av bedre grensekontroll, men med liten merkbar virkning. I motsetning til de foregående årene, har strømmen av migranter fortsatt med uforminsket styrke gjennom vintermånedene. Hvor vil det hele ende? Det politisk korrekte svaret er «med en europeisk løsning». Men EUs respons på migrasjonskrisen har minnet om en fyllik som prøver å åpne hermetikk med en skje. Troen på at manglende overtalelseskunst er det eneste hinderet på veien til suksess, er nesten rørende. Hverken toppmøter til langt på natt, innviklede kompromisser eller megafondiplomati har lyktes i å bringe situasjonen under kontroll. EUs foretrukne midler har ikke virket.

I Brussel er stemningen blitt forsuret. Den siste tiden har toppmøtene vært skjemmet av beskyldninger og fiendtlighet. Nasjonalkonservative «orbanitter» står imot sosialliberale «merkelianere». EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker oppsummerte utfordringen med sin mest kjente vittighet: «Vi vet alle hva som må gjøres, vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etterpå.» EU-ledernes kompromissvilje er svekket av vissheten om at de før eller senere må stå ansikt til ansikt med velgere som er sinte fordi de tilsynelatende ikke klarer å hindre den arabiske verden i å tømme befolkningsoverskuddet sitt på Europa. I sin iver etter å finne en rask løsning, har EU gitt seg hen til noe i retning av diplomatisk alkymi, idet de håper å bestikke tyrkerne til å stanse migrantene på vei ut fra deres kyst. Den slu planen avhenger av at tyrkerne er villige til å gi avkall på gratispengene EU har tenkt å øse over dem, hvis de ikke klarer det.

Skal man føle noen tilfredshet ved EUs håndtering av migrantkrisen, er eneste utvei å sammenligne den med de europeiske nasjonalstatenes. Hvem kan glemme pressekonferansen hvor Sveriges hulkende ledere kunngjorde at de hadde gjeninnført grensekontroll? Eller da Daily Mail offentliggjorde karikaturer som satte likhetstegn mellom flyktninger og rotter? Eller tyske myndigheters råd til kvinner om hvordan de kunne unngå å bli forulempet som følge av «velkomstkulturen»? Verken fremmedfrykt, idealisme eller det å sammenligne hverandre med nazister har brakt situasjonen under kontroll.

Tyskland befinner seg i en spesielt vanskelig situasjon, etter å ha mottatt mer enn én million asylsøknader i 2015, og med en stadig mer panisk opinion som maser om hvem som skal beskytte dem mot resultatene av dette sosiologiske eksperimentet. Tyskland suspenderte ensidig Dublin-avtalen, som kunne ha gjort det mulig å sende migrantene tilbake til det første ankomstlandet for å få søknaden behandlet der. De fleste østeuropeiske landene har avvist prosedyren som Tyskland har foreslått for å omfordele disse migrantene, og foretrekker i stedet å bygge grensegjerder. Siden migrantstrømmen vedvarer, ser Angela Merkel ut til å være fanget i oppmerksomhetens lys. Ordet «Merkeln» ble kåret til «årets ungdomsord» i Tyskland i 2015. Ordet er ikke smigrende, men betyr å være ubesluttsom eller ikke å ha noen mening – egenskaper som tyskerne ofte tilskriver statsministeren.

Når historien om Europas migrantkrise skal skrives, vil verdensdelens største medier få et kapittel for seg. I dette kapitlet vil liberalistenes husorgan The Economist bli viet stor plass. Den London-baserte publikasjonen er på mange måter den eneste virkelig paneuropeiske nyhetskilden. Magasinet øver fortsatt stor innflytelse blant Europas eliter. «Merkel hører på Economists audio-app i bilen,» i følge den forrige redaktøren. Under sin nye redaktør Zanny Minton Beddoes har nyhetsmagasinet dreid sterkt til venstre, og fremmet en utopisk innvandringspolitikk som det eneste alternativet. Av og til pleide lederartiklene nesten å se ut som personlige henstillinger rettet til den tyske kansleren, hvor man bønnfalt henne om å la «fryktens» politikk vike for «verdighetens». Det må ha vært en brutal oppvåkning da The Economist, konfrontert med det forutsigbare utfallet av politikken de hadde tatt til orde for, i 2016 gjorde helomvending. Etter å ha rost Merkels åpne, liberale politikk som politisk, moralsk og økonomisk kløktig, har nyhetsmagasinet nå kommet til at det motsatte ubetinget er tilfelle.

Så er det noen løsninger i sikte? Selv moderate ambisjoner om å bringe antallet migranter ned til de allerede høye nivåene fra før 2015, ser ut til å være utenfor rekkevidde for Europas politiske eliter. Det er få i Brussel som tror at maskineriet som er i ferd med å settes i drift, vil være nok til å redusere antallet migranter. Det er lite sannsynlig at EUs nye «grensestyrke» vil få de ressurser, det personellet, eller det solide mandatet som trengs for å skape reell forandring, i den grad tidligere erfaringer er noe å gå etter. Truslene om å suspendere Hellas fra Schengen-sonen og i praksis gjøre om landet til Europas flyktningleir, ser heller ikke ut til å kunne gjennomføres. Selv EU-lederne erkjenner nå at EUs Schengen-system med grensefrie reiser er i ferd med å bli uholdbart. Flere stater har innført «midlertidig» grensekontroll. De nye grensegjerdene på kryss og tvers i Europa tyder på at Schengen er kommet inn i den samme «permanente unntakstilstanden» som den europeiske fellesvalutaen, hvor det er få som rent faktisk følger reglene.

De europeiske landene deltar nå i et uverdig kappløp om å gjøre seg til mindre attraktive asyldestinasjoner. Det danske Folketinget stemte for en omstridt lov som gir myndighetene adgang til å ta kontanter og verdisaker fra asylsøkere for å dekke utgiftene. I sin streben etter ikke å føre den mest liberale politikken, vurderer det tyske parlamentet nå forslag om å utsette det meste av familiegjenforening i to år, samt å fjerne Marokko, Algerie og Tunisia fra listen. Men hittil har mindre sjenerøs behandling av asylsøkere vist seg å være overraskende ineffektivt. Grunnen er delvis at alle vet at mange av dem som får avslag, i virkeligheten får bli boende i Europa. Den økende andelen av asylsøkerne som kommer fra fredelige land, forteller den samme historien: For mange er livet som illegal migrant i Europa bedre enn å være hjemme. Paradoksalt nok er migrantkrisen i mindre grad et resultat av fattigdom enn en bivirkning av økonomisk vekst: Det er stadig flere mennesker i Afrika og Asia som har penger og lyst til å ta fatt på den farefulle ferden.

Grunnløse asylsøkere utgjør 60 prosent av totalen, ifølge EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans. Mange av disse kommer fra land som ikke respekterer menneskerettighetene. Dette gjør det vanskelig å sende dem hjem igjen. Idet de henviser til FNs flyktningkonvensjon, forhindrer europeiske domstoler flere stater fra å sende noen tilbake til land hvor de løper risiko for grunnløs fengsling, tortur eller lignende. Anslagene varierer, men toneangivende sådanne tyder på at rundt førti prosent av de grunnløse asylsøkerne blir igjen i Europa. Dette skyldes at avviste asylsøkere vanligvis kan gå under jorden. Mange av dem vil slutte seg til fellesskap av ulovlige innvandrere. I Europa er det tilsammen fem til åtte millioner av dem, konsentrert på steder som Molenbeek i Belgia, hvor de utgjør en underklasse av marginaliserte personer uten statsborgerskap, og med et åpenbart potensial for radikalisering. [1]

Selve vekten av asylsøkerne setter Europas velferdsstater under press, eller rettere sagt: de legger enda mer press på allerede underfinansierte velferdsordninger. På grunn av lave fødselstall er det stadig færre europeere som betaler inn til de kollektive ordningene, og stadig flere som tar imot. Det sier seg selv at europeere er snarere til å klandre innvandrere for å ha stilt dette avviket til skue, enn til å gi seg selv skylden for å ha skapt det. Det betyr at konfliktfeltet i 2016 ligger an til å utvides fra fordeling og grenser til velferdsrettigheter og internasjonale lover. Dette aktualiserer temaer som overnasjonale institusjoner og den allmenne velferdsstaten. Mange land begynner nå å se på hvordan de kan begrense migranters adgang til velferdsgoder. Antagelsen om at Europa vil vise seg betydelig flinkere til å integrere flere lavt utdannede innvandrere med færre ressurser pr. person, er en historie om hvordan en rekke formodninger ble opphøyet til selvsagte sannheter, for siden å følges til et punkt hvor selvmotsigelsene ble skrikende åpenbare.

En måte å bryte ut av denne onde sirkelen på, poengterte Finlands president Sauli Niinistö i en tale til parlamentet den 3. februar, er «å oppheve retten til asyl». Debatten raser for tiden mellom dem som mener at «asylretten» er en europeisk kjerneverdi, og dem som hevder at asyl aldri var ment å være et instrument for migrasjon. Utfordringen er at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har avsagt dommer som oppfattes å være en videreføring av dagens asylregime. De europeiske statene er forpliktet til å rette seg etter disse dommene, men uviljen er økende.

Tvisten står mellom «rettsliggjøring» og «parlamentarisering». Den parlamentariske forrangen forutsetter at makten ligger hos folket gjennom dets folkevalgte. EU er tuftet på en annen idé: et politisk rom som voktes av dommere for å beskytte folket mot såvel skjønnsmessig maktutøvelse som dets egne illiberale tilbøyeligheter. Spenningene mellom nasjonale myndigheter på den ene siden, og Europarådet og FNs høykommissær for flyktninger på den andre siden, peker i retning av en hardere kamp mellom jurister og politikere om overherredømmet i asylspørsmålet. Den belgiske forfatningsdomstolens president Marc Bossuyt har kritisert EMD i harde ordelag:

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har overskredet sin domskompetanse i asylsaker. Domstolen tar beslutninger på vegne av nasjonale myndigheter og påtvinger dem provisoriske tiltak, til tross for at den ikke har kompetanse til å gjøre det, og krever dertil umiddelbar iverksettelse. Den har gitt eiendomsrett til arbeidsledighetstrygd, og har på den måten virkeliggjort noe som Karl Marx aldri klarte. Domstolen drukner i nye saker, delvis på grunn av det faktum at den snikende har utvidet sin egen kompetanse.

Hverken de europeiske statene eller institusjonene har vært i stand til å kontrollere sine egne grenser, ei heller er de kommet frem til noen rimelig fordeling av oppgavene. Mens antallet migranter ligger an til å nå nye rekorder i 2016, ser politikken ut til å dreie seg mer om statene som forsøker å gjøre seg mindre attraktive som asyldestinasjoner ved å innskrenke velferdsrettighetene og slå tilbake mot «rettsliggjøringen». Kort sagt har tilbøyeligheten til simpelthen å vakle videre brakt Europa til et punkt hvor samtlige alternativer virker ineffektive, drastiske eller uetiske – eller vekselvis en kombinasjon av alle tre.

 

[1] Molenbeek regnes som et arnested for europeisk jihadisme, hvor terrorangrepene i Paris terrorangrepene den 13. november 2015 ble planlagt.

 

Asle Toje er utenrikspolitisk forsker og kommentator. Artikkelen ble opprinnelig publisert i The American Interest den 26. februar, og gjengis i norsk oversettelse med vennlig tillatelse.