Sakset/Fra hofta

Bondeviks opptreden i asylsøkerdebatten på Litteraturhuset var bare trist. Av flere grunner. Hans innhopp i debatten var imøtesett med spenning. Hva nytt hadde han å formidle?
Hans budskap var kort, men angivelig klart: Ved vurderingen i barneasylsaker «skal» det tas hensyn til barnets interesser, ikke bare «kan», med andre ord at ved vurderingen skal ikke bare «skal» tillegges vekt, men være avgjørende, fordi «skal» er sterkere enn «kan», slik Bondevik presiserte flere ganger. Derfor mente han at avgjørelsene i barneasylsakene stort sett var feil.
Dette var et oppsiktsvekkende budskap, men for øvrig i tråd med det en annen av debattdeltagerne, flyktningeekspert Vigdis Vevstad, allerede hadde hevdet. Budskapet til begge var så oppsiktsvekkende galt at man nesten begynte å lure. Men selvsagt var det feil.
Man trenger ikke være jurist, som undertegnede, for å forstå forskjellen mellom kan og skal. «Skal» betyr i denne sammenheng at etter vanlig tolkningspraksis skal barnets interesser alltid tillegges vekt, ikke bare kan. Dette er i samsvar med ordlyden både i Utlendingslovens § 38 og artikkel 3 i FN’s barnekonvensjon, og slik har vi ved vårt kontor allltid fortolket regelen.
Om den nærmere forståelse av prinsippene skriver Kristin Johnsen på Verdidebatt:

«Utlendingslovens paragraf 38 (som er den aktuelle i saken om disse barna) er basert på FNs Barnekonvensjons artikkel 3, som sier at hensynet til barnets beste, sammen med ikke-diskrimineringsprinsippet, prinsippet om barns rett til liv og utvikling og prinsippet om at barn skal høres er grunnleggende.
Barnets beste-prinsippet fremstår både som en angivelse av et sentralt formål med barnekonvensjonen, og som angivelse av et tungtveiende vurderingstema og tolkningselement. Når det gjelder dette prinsippet har teksten formuleringen «a primary consideration», ikke «the primary consideration». Forarbeidene til konvensjonen sier at formuleringen «a» ble valgt fremfor «the» nettopp for å åpne for at også andre hensyn kan veie like tungt, om ikke tyngre. Det faktum at barnets hensyn skal veie tungt, hindrer altså ikke at andre hensyn kan veie like tungt, eller faktisk tyngre.»

Dette prinsippet er fastslått i den nye utlendingslovens § 38, som bl.a. sier:

«I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.
Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder
a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag,
b) de samfunnsmessige konsekvensene,
c) hensynet til kontroll, og
d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler.»

Kristin Johnsen skriver videre:


«Etter lovteksten, Barnekonvensjonen og dens forarbeider, samt rettspraksis (se kjennelse i Høyesteretts Kjæremålsutvalg 1993: ”klart at lagmannsretten ikke har feiltolket barnekonvensjonen artikkel 3 når den har lagt til grunn at myndighetene ikke er avskåret fra å legge vekt på andre momenter enn hensynet til barnets beste”) og en rekke høyesterettsdommer i ettertid har altså UDI sitt på det rene når de står fast på utvisningsvedtakene.»

Spørsmålet er derfor ikke tvilsomt.

Det som derimot er tvilsomt, er hvilke typer rådgivere Bondevik benyttet i saken før han med bravur fremsto på TV. Dette kan ikke betegnes som annet enn en særdeles dårlig og tilfeldig saksforberedelse fra Bondeviks side. Man skulle tro at hans fredsinstitutt rådde over nok personellressurser til å forhindre Bondeviks flaue opptreden.
Men så kommer vi til et mer mystisk spørsmål: hvorfor valgte Bondevik for åpen kanal å gå midt imot Stoltenberg og Støre som jo er hans viktigste samarbeidspartnere? Biter man den hånden som gir en mat? Bondevik måtte vite hvor mye denne saken betyr for regjeringen?

Dette kan bli en trist sorti for Bondevik!