Kommentar

Regjeringen bebudet i går at den lenge varslede stortingsmeldingen om barn på flukt, i seg selv en diskutabel tittel, snart er klar.

Meldingen tar for seg de problemene — av regjeringen omtalt med den forslitte eufemismen «utfordringer» — som oppstår når barn bor lenge i Norge uten at de eller foreldrene har lovlig opphold. Selv om innholdet ennå ikke er kjent, forespeiler regjeringen noe av det ved å kunngjøre følgende:

Regjeringen innførte i 2007 en bestemmelse om at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av når oppholdstillatelse bør gis på grunnlag av sterke menneskelige hensyn.

Senere tids praksis i UNE tyder på at det i en del saker legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, samtidig som praksis fremstår som lite entydig.

Dette signalet, som trolig er resultat av en dragkamp mellom regjeringspartiene, kan vanskelig oppfattes som annet enn mild korreks av Utlendingsnemnda (UNE), instansen som behandler anker av beslutninger fattet av Utlendingsdirektoratet (UDI).

Når man også tar i betraktning at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg i 2009 underkjente en dom i norsk Høyesterett, hvor en kvinne med to barn i Norge ble utvist til Den dominikanske republikk, kan dette bære bud om en mer ettergivende praksis overfor personer som ikke har rett til opphold når det er barn involvert.

Det er lett å tenke seg at potensielle «lykkejegere» med dette vil se på Norge — et av de få landene i Vesten som knapt merker den internasjonale økonomiske krisen — som et enda mer attraktivt mål heretter, siden det er en indirekte invitasjon til å sette egne barn til verden i den hensikt å bruke dem som brekkstang, og en slik tendens vil bli selvforsterkende dersom forvaltningen i praksis viser seg å bli mindre streng.

Dette er ikke bare i utakt med andre land i den vestlige verden, f.eks. USA, hvor man har utvist tusenvis av foreldre uten rett til opphold, men som har satt barn til verden i landet og med det gitt dem amerikanske statsborgerskap i fødselsgave, eller Italia, hvor en kjennelse i kassasjonsdomstolen fra i fjor fastslo at foreldre med ulovlig opphold kan utvises selv om de har barn som går på skolen.

Etter alt å dømme er det også i utakt med den norske opinionen, som — til tross for at den nok blir beveget av velregisserte individuelle historier — neppe har noe ønske om at Norge skal gjenerobre den suverene førsteplassen fra 2010 på listen over landene som innvilger flest asylsøknader pr. innbygger, et år det ble innvilget flere søknader i Norge enn i Frankrike og Italia. Og det gjelder nok særlig nå som det f.eks. er kommet frem at Oslo vil få et flertall av innvandrere innen en generasjon, hvorav tre fjerdedeler i lys av en nylig SSB-rapport kan forventes å representere en stor utgiftspost, samtidig som vår egen eldrebølge vil kreve en betydelig reallønnsnedgang.

En forskjell mellom Norge og USA eller Italia er naturligvis at de to sistnevnte ikke kan koste på seg den luksus det er ikke å ha en troverdig utlendingepolitikk, mens den norske pengebingen stadig kan skyve problemene som akkumuleres et stykke frem i tid. Den norske konfliktskyheten kombinert med ønsket om å fremstå som godhjertet, hjelper jo ikke akkurat heller. Hvem har egentlig lyst til å fortelle folk at de må innstille seg på en mer kummerlig tilværelse utenfor det norske Gosen de hadde vent seg til?

Tilhengerne av en mildere praksis fremholder gjerne at barnets beste må veie tyngre enn hensynet til utlendingepolitikken, hvilket i praksis betyr at det skal gis individuelle fritak fra loven.

Rent bortsett fra at noen av landets egne borgere kanskje også skulle ønske seg et slikt privilegium fra tid til annen — kanskje noen kunne tenke seg å trenere innbetalingen av skatt noen år? — må det være lov å stille spørsmålet: Er det nå så sikkert bestandig at det er til barnas beste ikke å bli adskilt fra foreldre som har gjort noe såpass uansvarlig som å sette dem til verden på et tidspunkt da deres livssituasjon var høyst usikker? Er det til barns beste å bli hos foreldre som instrumentaliserer dem og utsetter dem for risiko? Gjør gode foreldre denslags?

Det er vanskelig å svare generelt, men i noen tilfeller er svaret helt klart nei. Det er dessverre ikke et helt ukjent fenomen i Italia at foreldre som har mislyktes i å bruke barna som levende visum, siden har forsøkt å selge dem på det illegale adopsjonsmarkedet. Det er altså ikke bare fravær av politisk forfølgelse som kjennetegner mange asylsøkere: noen er også personer uten nevneverdig moral, som av denne grunn kanskje også er havnet selvforskyldt i problemer på hjemstedet de helst vil stikke av fra.

Det er naturligvis bare de færreste asylsøkere som instrumentaliserer egne barn, som vil synke så dypt som antydet. Men det forhindrer ikke at grunnholdningen er uansvarlig, og det er neppe akkurat noe folkekrav at den skal være konsekvensfri. En politisk kurs som ivaretar både hensynet til utlendingepolitikken og barnets tilknytning til Norge, ville således være å gi barna opphold og utvise foreldrene, slik amerikanerne gjør.