Foto: Mødre med handikappede barn venter på å få rullestoler av amerikanerne i Bagdad i 2009. Mødrene er dekket i heldekkende abaya, liksom moren til de tre gutten som kom over Storskog. Et så konservativt plagg sier noe om innstillingen og tilknytningen. Det var frigjøringen fra negative bånd som søskenekteskap som gjorde at Norge kunne bli et moderne samfunn. Hvilke holdninger har familien fra Irak med seg? Det er et ubehagelig, men nødvendig spørsmål. I Debatten i NRK torsdag var søskenekteskap tema. Der kom det frem at noen par ikke slutter å få barn selv om de har fått ett handikappet barn og sammenhengen synes åpenbar. De får både to og tre. Er det da lov å snakke om innstilling? Hvis det hadde vært nordmenn ville ikke storsamfunnet vært like hensynsfulle. Hvis det hadde vært nordmenn fra en kristen sekt ville kritikken vært nådeløs, men overfor islamsk-preget kultur er det motsatt. Man later som man ikke ser. Men vi ser det jo. Skal vi slutte å bruke forstanden? Bare hjertet? Foto: Atef Hassan/Reuters/Scanpix
Stadig graver pressen frem enkeltsaker som skal bevise hvor nådeløs og iskald den borgerlige regjeringen er mot asylsøkere, som like konsekvent som feilaktig blir omtalt som «flyktninger». Vi husker alle den famøse saken om bioingeniøren Mahad Adib Mahamud som ble hausset frem som hele Norges yndlingsinnvandrer av et samlet pressekorps. (Hvor er støttegruppen hans nå, og har de lært noe?) Nå plasker VG uti hengemyra igjen, og viser hvordan journalistikk ikke skal utføres, så da får heller vi stille de vanskelige spørsmålene denne gang også.

Det var ikke et fnugg av kritisk eller undersøkende journalistikk å spore i Bioingeniør-Mahad saken. I stedet fungerte PK-media som mikrofonstativ og propagadaorgan for å lære massene de rette holdningene, og rette sinnet mot den slemme, blå regjeringen. Denne gang har VG plukket opp nok en asyl-symbolsak, og med bred pensel maler man et bilde av kurdiske Majeed Hasan Abdullah og kona Khalida Ismael Abdulqader som kom til Norge over Storskog fra Dohuk i Nord-Irak høsten 2015 og søkte asyl for seg selv og sine tre funksjonshemmede sønner.

En familie alle vil synes synd på

Familien er bosatt i Lenvik i Troms, (enn så lenge) og alle de tre søsknene Diyar (19), Zhiyar (18) og Banav (15)  har alle omfattende hjelpebehov med gradvis dårligere funksjonsnivå, og har behov for tilsyn hele døgnet. Faren sier rett ut at hovedårsaken til at de ville søke asyl var at de ville redde barnas liv, men nå risikerer de alle å bli sendt tilbake til Irak. UNE mener nemlig at det ikke foreligger så sterke menneskelige hensyn at det tilsier at familien skal få bli i Norge, ifølge Folkebladet som først meldte om saken.

En vond sak å grave i, men…

Her er det neppe tvil om behovet for hjelp, og hjelp har de fått i massevis. Det er heller ingen tvil om at de fleste foreldre av syke barn i fattige land ville ønsket seg til søkkrike Norge og vårt ressurssterke helsevesen og omfattende økonomiske rettigheter. Ingen med hjerte i kroppen ønsker at funksjonshemmede skal dø i Irak heller – men det er ikke det saken gjelder: Her går nemlig VG til angrep på UNE og myndighetene på vegne av familien uten fnugg av betenkeligheter, balanse eller kritiske spørsmål. VG gjør seg til advokat, og familien har allerede en advokat.

Spørsmålene som mangler. 

Denne saken gjelder regler og lovverk som UNE er pålagt å følge – og den gjelder ikke minst VGs ansvar overfor journalistikken. Riktignok er VG tabloid, men det er måte på. Journalistene Hege Wallenius, Hibba Sarmadawy, og Morten Dokka fra Folkebladet svikter faget sitt fullstendig nå de håper på å skape nok en sak som skal skremme politikere til å bøye unna og overkjøre UNE, slik de gjorde med Mahad-saken. Problemet er at man plumper uti en hengemyr av ubesvarte spørsmål, og lesere er ikke så dumme at de ikke undrer seg. Så la oss stille disse spørsmålene:

• Familien kom til Storskog høsten 2015, men artikkelen never ikke når forlot familien Irak. Dro de direkte til Norges grense, eller har de oppholdt seg i andre land først?

• Hvilken rute fulgte de til Russland?

• Hvordan klarte familien å komme seg fra Irak til Russland med tre så sterkt funksjonshemmede og pleietrengende ungdom?

• Hvor lenge har familien oppholdt seg i Russland?

• Fikk de noen som helst helsehjelp på vei til Russland, eller i Russland, og hva besto den av?

• Hvorfor valgte de akkurat Norge som destinasjon, av alle land?

• Hvilke ressurser inngikk for å komme seg til Norges grense, og hva kostet den?

• Hvordan finansierte familien denne kompliserte flyttingen til norsk velferd?

• Hvilken nasjonalitet hadde menneskene som hjalp familien frem til den norske grensa?

• Hvordan tok familien seg over Storskog, hvor asylsøkere normalt måtte bruke sykkel pga russisk regelverk?

• Fikk familien et unntak fra reglene om å sykle over grensa? Og i tilfelle, hvordan gikk det til?

• Hadde familien med seg pass og andre ID papirer?

• Hvor mange slektninger i Irak kan familien søke om familiegjenforening med her i Norge, og har de også funksjonshemmede barn?

Bør sykdom og funksjonshemming gi varig opphold i Norge?

Det er som sagt ikke vanskelig å synes synd på familien, eller forstå deres reise mot norsk velferd. Hvem ville ikke forsøkt det samme hvis muligheten bød seg? Men nå har det seg altså sånn at Norge ikke er et emokrati, dvs et land styrt av følelser. Her gjelder regler og lover som ALLE må forholde seg til, og ingen kan tilsidesette bare fordi man har en vond historikk, eller riksmedia får leserne til å gråte en skvett. Det er ikke sånn Norge fungerer.

Dette enkle og åpenbare prinsippet ser ikke dagens journalister eller riksmedia ut til å forstå. Eller vil de ikke forstå det? De ser i stedet ut til å nære et aktivt ønske om å undergrave dette prinsippet. Det letes med lys og lykte etter historier som kan presse myndigheter og embedsverk til å følge følelsene i stedet for loven. Men ikke minst: Det må jo være mulig for VG å informere leserne om signaleffekten det vil få om denne familien får varig opphold i Norge av menneskelige hensyn?

Faren sier rett ut at målet med reisen var bedre liv og helsehjelp i vesten for barna deres. Denne saken kan dermed sette en håpløs presedens for helsevesenet i Norge: Bare du klarer å få dine syke barn inn i Norge, så premierer vi deg med livsvarig opphold og helsehjelp i tillegg til gratis bolig, penger, utdannelse og trygder og offentlige stønader. Det vil være en gylden invitasjon til menneskesmuglere over hele verden, og de kan lukte business på lang avstand.

Dødelig syke, men dratt med på en lang og farlig reise.

Det er mangelen på journalistisk håndverk som vi ønsker å gripe fatt i.  Dessverre har ikke Document.no ressurser til å finne svarene, men vi skulle gjerne sett at VG gjør det, siden de faktisk har det, og trenger å rette opp skjevheten artikkelen har skapt. Det foreligger nemlig en fare for at noen kan finne på å bruke pleietrengende barn som rambukk for å oppnå varig opphold. Det kan til og med tenkes at klaner og storfamilier er så kyniske at de spekulerer i dette, og sender sine sykeste til landet med NAV og omfattende  helseressurser, i håp om å komme etter på familiegjeforening. Kan det ha skjedd her? VG blåser i sånt. Det passer ikke agendaen.

Overlege og spesialist i genetikk og barnesykdommer ved medisinsk genetisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) Marie Falkenberg Smeland, som har utredet søsknene, sier til VG:

Jeg er veldig skeptisk til å sende så syke og multifunksjonshemmede barn tilbake til hjemlandet. De var i elendig forfatning da de kom hit, og jeg har vanskelig for å forestille meg at det plutselig skal være et omfattende helsetilbud klart i hjemlandet. Hun forteller også at at de tre søsknene er rammet av en sjelden, medfødt, genetisk tilstand: Det ligner mest på gruppen med arvelige spastiske paraplegier av komplisert type. Vi har ikke klart å påvise hvilken genfeil de har.

Spørsmålet er om denne familien dro direkte fra Irak, eller om de har oppholdt seg i andre land med bedre helsehjelp? Det får vi ingen svar på. Vi får heller ingen svar på hvorfor foreldrene dro med seg tre så sterkt funskjonshemmede og syke på en så lang, strabasiøs og dermed livstruende reise, uten noen som helst garanti for at de ville nå frem til landet aller lengst mot nord – av alle steder. Hvis sønnene har levd i Irak helt frem til 2015, er det åpenbart at de har hatt helsehjelp der. Men hvorfor begikk foreldrene en slik gambling med alle tre sønnenes liv? Det er godt mulig de har gode forklaringer på det – problemet er igjen at VG ikke spør. De spør heller ikke om hvorfor mannen og kona ikke har samme etternavn, eller om de er søskenbarn, eller søskenbarn av søskenbarn som igjen har fått barn sammen. De fleste leger har nok fått med seg at funksjonshemminger florerer blant klaner og kulturer som driver med inngifte, så der kan det også ligge en forklaring. Men VG vil ikke stille spørsmål. De vil heller dirigere følelser. VG tar ikke noe ansvar for samfunnet det lever i. Det gjør mediene ikke når det gjelder migrasjon heller. De ser saken utelukkende fra de nødstedtes synsvinkel. Denne systematiske lobbyvirksomheten vil over tid gjøre hjertene harde hos de som utsettes for «påvirkningen». Hvis VG virkelig brydde seg om familien fra Irak ville den stilt de ubehagelige spørsmålene. Det er også familien tjent med i det lange løp.

 

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/integrering-og-innvandring/familie-med-tre-multihandikappede-barn-kan-bli-utvist-til-irak-vil-aldri-klare-aa-redde-dem-der/a/24164823/

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂