Sakset/Fra hofta

En dokumentar om ”barneasylanter” som kun retter oppmerksomheten mot bedre omsorg for ”barn” som ofte har reist ”halve Jorda rundt” for å slippe unna dårlige kår, kan lett ende med det som går under navnet sosialpornografi. Og Olins dokumentar ender opp akkurat der. Avgjørende spørsmål om hvorfor unge mennesker, ofte langt under myndighetsalderen, gir seg ut på kostbare, lange, strabasiøse og til sine tider farefulle reiser, blir knapt berørt i filmen. For et brødrepar fra Afghanistan, for eksempel, er forklaringen at familien deres ble drept, en påstand som kan være sann, men som ut fra fortellingen i filmen heller virker å være oppkonstruert. Påstandene fra brødrene blir overhodet ikke problematisert, men blir brukt som premiss i filmen av Olin, som inntar rollen som mor til forsømte barn. Å drive med sosial omsorg for kjekke ungdommer som har satt seg i en vanskelig situasjon, er et sympatisk trekk, men det har lite å gjøre med hvordan man skal lage en dokumentar om hva ”barneasylant-trafikken” til Europa er for noe. At situasjonen har noe med de norske reglene på området å gjøre, er nokså klart. Men å legge skylden for guttenes misære på det norske regelverket, er en form for mystifisering og bortforklaring av saken som ikke fremmer forståelse av barneasylfenomenet. Filmen legger opp til svevende moraliseringer der den norske politikken på området gjøres til sakens kjerne på en måte som ikke er en vederheftig dokumentar verdig. Til tross for all elendighetsrealismen i filmen opererer Olin i en eventyrverden, og det er eventyr hun forteller den norske opinion og som hun har fått priser for.

Den 17-årige asylanten, Hassan, den ene av brødreparet, forteller om hvordan den yngre broren hans, Husein, ble lam i beina slik at han ikke kunne gå, da brødrene fikk avslag på sine asylsøknader og fikk vite at de måtte ut av landet ved fylte 18 år. Brorens lammelser førte ham til Haukelands lukkede avdeling for mentalt syke. På spørsmål om hvorfor broren ble syk og ikke han, svarer 17-åringen at han har en bror som han er glad i og som han vil ta vare på, et god-dag-man-økseskaft- svar som Olin fornøyd med. Olin formidler ikke mulige samtaler med leger, psykologer eller psykiatere om en forklaring på lammelsen. Den ligner jo på klassiske tilfeller av hysteri hos Freud, men spørsmålet om det er tilfelle, blir ikke engang stilt.

Den ”mentalt syke” broren forteller også hvordan familien hans ble utryddet, mor, far og søster og en bror, mens han var på do. Han selv ble slått og stukket med bajonett slik at han svimte av og havnet på sykehus, og han var 12 år da det skjedde. Hvor broren hans, Hassan, var, slik at han slapp unna massakren, får vi ikke vite noe om. Olin stiller selvsagt ikke noe spørsmål om det, og følger på den måten veletablert praksis i norsk journalistikk om å la være og stille kritiske spørsmål til ”de svake” . I løpet av filmen er det ikke fnugg av et forsøk på å stille kontrollspørsmål eller kritiske spørsmål til de uttalelsene som de medvirkende kommer med. Og det gjøres overhodet ikke noe forsøk på finne ut av sannhetsgehalten i noen av de ”historiene” de medvirkende forteller. I det ene øyeblikket sier for eksempel Husein at han ikke så at familien ble drept, fordi han svimte av og våknet på sjukehuset. I neste øyeblikk sier han at han så hva som skjedde med familien sin. For en seer fortoner denne inkonsistente fortellingen seg som et oppkok, og man kan begynne å lure på om lammelsen og sjukdommen er et spill som er satt i verk for å få opphold i Norge, eller om paralysen er et resultat av det avslaget brødrene fikk på sin søknad om opphold. Da brødrene i filmen får telefon fra UDI om at de kan få oppholde seg i landet, sier Husein at han har bestemt seg for å gå igjen.

For mennesker som har reist halve kloden rundt med en forståelse av at alle som vil, kan få asylopphold i Norge, som har satset alt på ett kort og som er utstyrt, ikke bare med egne forhåpninger, men også håp og penger fra slekt og familie, er det en stor skam å bli sendt tilbake med uforrettet sak. Men det er ikke bare snakk om skam. Om man har lånt penger for å finansiere reisen, skal kreditorene ha penger og renter tilbake. Og kan man ikke betale, er det ikke bare skammen man møter, men også harde pengekrav, noe norske myndigheter etter hvert har forstått ved å gi penger til asylanter som reiser hjem frivillig. Disse aspektene ved asyltrafikken, berøres overhodet ikke i filmen til Olin, og de menneskeskjebnene hun skildrer forblir ”hengende i lufta”, de blir postulater og ikke lite av et mysterium. Filmen gir liten innsikt i bakgrunnen til de beskrevne personene, men den sier nok desto mer om Olins følelsliv og hennes ønske om å være ”mor” for guttene i filmen. I stedet for en forklarende filmdokumentar blir seerne forsynt med et stykke kampanjejournalistikk der alle premisser leveres av de ”medvirkende” og av Olins følelsesliv. Resultatet er en film som ligner på en søknad om sosialtrygd (opphold i Norge) med en anbefaling fra en sosionom eller psykolog som er godt forankret i den venstreradikale forståelsen om at asylsøkere er ofre for en urettferdig, norsk politikk og uten skyld i egen misære.

I stedet for forklaringer på hva som har ført fram til skjebnen for ”hovedrolleinnehaverne” i filmen, blir seerne sittende igjen med de mer eller mindre sørgelige fortellingene til 4-5 av de om lag 1.000 påstått mindreårige som i årlig gjennomsnitt har søkt asyl i Norge siden 2007. Det er ikke vanskelig å kjenne sympati med guttene, slik de blir presentert av Olin, og det er også formålet med filmen. Men er det en sympati på et falskt grunnlag som skal være utgangspunktet for den asylpolitikken som føres i Vesten i forhold til de hundretusener av barne- og andre asylanter som hvert år blir sendt ut på vandring til Europa, ofte av familie, slekt og andre omsorgspersoner? Dette har ført til at man her i landet har opprettet et stort byråkrati, pålagt politiet mye unødig arbeid og nedlagt et stort bruk av offentlige ressurser. På den andre siden har man ved denne ressursanvendelsen lagt forholdene til rette for internasjonale, kriminelle nettverk som uten særlig risiko håver inn enorme profitter på å transportere asylantene fra deres hjemland til det forlokkende Vest-Europa.

En kritisk seer vil sitte igjen med flere spørsmål på slutten av filmen enn ved begynnelsen, men vil derimot kunne ha tilegnet seg en ganske god innsikt i Olins følelsesliv og journalistiske og intellektuelle kortslutninger. Med sitt journalistiske makkverk glir Olin friksjonsløst inn i den journalistiske tradisjonen som hersker i Norge og i Europa på områder som asylpolitikk og innvandringspolitikk. Her råder en skakk-kjørt politisk korrekt moralisme alene grunnen. Kritisk holdning og alt som ikke belyser triste skjebner og Vestens ”moralske unnfallenhet” overfor asylsøkerne, blir bannlyst og forvist til en annen moralsk skakk-kjørt verden der personer som Anders Behring Breivik driver med sine ting. Og hos Olin er det høyre-ekstremismen til Anders Behring Breivik som er riset bak speilet. Det får hun fram med filmens bilder av høyblokka i regjeringskvartalet etter bomben 22.juli, og med sine referanser til Utøya-massakren.  Legger ikke Norge om asylpolitikken etter hennes ønsker, er det altså Behring Breiviks verden som legges åpen for det norske samfunnet. I den norske Ap-og SV-staten får man altså priser for å servere slikt sprøyt og intellektuelt søppel, og man får i tillegg vist ”verket” tre i ganger under i heteste valgkamptid i statskanalen NRK.

Kommentarer er stengt.