Kommentar

Hvorfor havner man i en slik situasjon?,spør en 17 år gammel ”barneasylant” fra Afghanistan i Margreth Olins halvannen times dokumentarfilm,”De andre” fra 2012 som var en gjenganger i NRK forrige uke (uke 34). Men den prisbelønte ”dokumentaren” gir ikke noe svar på spørsmålet fra 17-åringen som sammen med broren sin i filmen er i ferd med å bli sendt ut av Norge. Å gi forklaring på fenomenet barneasylanter ser heller ikke ut til å være  hensikten med Olins film. Den er et rent partsinnlegg på vegne av gruppen ”barneasylanter” som har fått midlertidig opphold i Norge og som etter nye regler i 2009 skal reise til hjemlandet når de fyller 18 år. Filmens budskap er at norske myndigheter må endre reglene slik at de samsvarer med kravene fra Olin og andre norske asylaktivister. At den ble sendt midt i valgkampen etter uker med forhåndsannonsering i NRK-kanalene, var neppe tilfeldig. Filmen kroner en kampanje som har vært ført i mediene av siden begynnelsen av juni i år, da asylaktivistene gikk på et av sine få nederlag ved at mediekjendisen Neda sammen med sin familie ble sendt tilbake til sitt hjemland Jordan.

Olins problemstillinger i ”dokumentaren” går blant annet på det hun mener er mangelen på omsorg som gis hennes ”asylgutter” på norske mottak og på hvorfor de ikke får samme behandling som innfødte ungdommer. For barn er jo barn uansett, som det stod på plakatene i en SV-demonstrasjon for ”asylbarna” utenfor Stortinget i juni i år. At barn er barn, er jo en innsikt på linje med andre ”fundamentale” SV-innsikter som: ”Vi er jo alle mennesker”, en banal innsikt, men som i rettferdighetens navn må sies å være viktig i for eksempel menneskerettssammenheng. Men at denne ved første øyekast uangripelige abstraksjonen skal danne grunnlaget for asylpolitikken i Norge, sier en del om den virkelighetsoppfatningen som råder i den norske meningseliten der man lever i troen på en naturgitt universell virkelighet og naturgitte universelle verdier.

 

En av filmens hovedpersoner, Goli fra Irak, som Olin har fulgt før og etter at han ble utvist fra Norge etter 2009-reglene, sier at han ble kastet ut av heimen av sin stefar. Den samme stefaren sier at han vil drepe Goli om norske myndigheter sender ham tilbake. Ifølge Olins og norsk asylaktivisters syn er Goli norske myndigheters ansvar, mens vanlig juridisk fornuft tilsier at det er myndighetene i Irak, landets politi og rettsapparat som må ta ansvar for sine borgere. De bør ta seg av både stefarens drapstrusler og Golis sikkerhet. Av filmen går det fram at Olin har engasjert seg rettslig for å få ham tilbake til Norge etter at han strandet i Hellas i et forsøk på å ta seg tilbake.

 

-Det er umulig å dokumentere disse ungdommene uten å gripe inn, sier hun i filmen, som framstår som halvannens time propaganda formidlet av den avgiftsfinansierte statskanalen, NRK, for å få omgjort 2009-reglene.

 

Ved å påpeke at norske myndigheter er ansvarlig for Golis liv og levnet, følger Olin vanlige argumenter fra rettighetsaktivistene for hvem menneskerettene er en grunnplanke i rettighetsargumentasjonen. At Jordas mennesker har visse grunnleggende rettigheter uavhengig av tid og sted og nasjonal og kulturell bakgrunn, både forutsetter og impliserer at man fjerner individenes forskjellige nasjonale, kulturelle og økonomisk markører helt til individene framstår som et abstrakt menneske, bortsett fra i biologisk forstand. Resultatet er ”mennesket” eller ”det rene mennesket”, ribbet for alt som hefter ved nasjonal, politisk, historisk, kulturell, etnisk, sosial og økonomisk bakgrunn og identitet. Vi kan derfor si at menneskerettsmennesket er et ”menneske” der den sosiokulturelle abstraksjonen øker proporsjonalt med mengden av ”universelle” rettigheter det utstyres med. Mens den sosiokulturelle abstraksjonen på den ene siden forsterkes, fylles den på den andre siden opp med universelle menneskeretter. Dermed skjer det en standardisering av det individuelle mennesket slik at det kan stå fram som selve menneskerettsmennesket med sine universelle og transnasjonale krav uavhengig av bakgrunn og statsborgerskap. På den ene siden skjer det altså en abstrahering som tømmer enkeltindividet for rettighetsmessige og kulturelle særegenheter. På den andre siden må ”tomrommet” fylles opp en med rettighets- og kulturstandardisering. Eller for å si det på en annen måte: Dette impliserer en politisk, økonomisk og sosial konformisering av individene med hensyn til rettigheter og identitet. Men en slik konformisering og standardisering av rettigheter krever at man må ha ETT rettighetsregime og ikke flere forskjellige rettighetsregimer, slik situasjonen er i dag med mange forskjellige stater og kulturer. Menneskerettene impliserer altså én verden der den politiske makten er samlet i et globalt regjerende organ som styrer hele klodens folk og som rettighetskravene kan rettes mot. I en slik verden har man forlatt enkeltnasjonene med deres politiske, juridiske, økonomiske og kulturelle særegenheter og tradisjoner og individenes tilknytning til den tradisjonelle nasjonalstaten.

 

Menneskerettighetene forutsetter og impliserer altså en standardisering og universalisering som gjør at individet er rettighetsmessig er renset for det som finnes av spesifikke rettigheter og tradisjoner, og som er i strid med de universelle rettighetene. På denne måten står individet  fram som det abstrakte, rene rettighetsmennesket som så kan fylles med universelle rettigheter til erstatning for rettigheter som en gang var knyttet til enkeltstatene. I sitt universelle krav er menneskerettsideologien på denne måten i nær slekt med andre utopiske ideologier og forståelsesformer som for eksempel kommunismen og nazismen, som begge peker mot en lignende abstrahering og standardisering av menneskene og menneskelivet. De motsigelsene som menneskerettsfundamentalistene på denne måten vikler seg inn i, blir åpenbare når de blir paret med liberalismens krav til frihet for grupper og enkeltindivider, liberalismen der man sammen med de universelle rettighetene vektlegger menneskers rett til å kunne leve med og ut sine egne lokale tradisjoner.

 

De vanskene som menneskerettstankegangen leder til, er mange, og eksemplene på det er legio. Men her skal jeg bare vise til et ferskt eksempel fra Storbritannia der en rettssak mot en muslimsk kvinne ble innstilt av rettens dommer fordi tiltalte møtte i niqab og ikke ville ta den av seg fordi det i retten fantes representanter for det motsatte kjønn. En britisk rett kan ikke godta at en tiltalt nekter å vise ansiktet i retten, og tiltalte på sin side vil ikke godta rettens forbud mot niqab med henvisning til at religionsfriheten gir en rett til å følge islamske kleskoder. På et mer generelt plan kan man jo i samme åndedrag si at muslimsk sharia-lovgivning ikke kan forenes med europeisk sekulær rett. Ut fra begge posisjoner må det altså være det ene eller det andre. Man kan ikke la begge rettsoppfatninger og -systemer operere likestilt innenfor et moderne samfunn med rettferdighets- og likhetsbegreper utgått fra den europeiske, sekulære tradisjonen. Og det er politisk, økonomisk og kulturell makt som avgjør hvilken rett som skal gjelde, og ikke den menneskelige natur. Menneskerettenes globale og universelle pretensjoner i dag utgår følgelig fra det vestlige økonomiske, kulturelle og politiske hegemoni. Menneskerettene er altså et ektefødt barn av den politiske og intellektuelle tradisjonen i Vesten.