Sakset/Fra hofta

Denne sommeren har opinionen kunne vært vitne til en av de stadig tilbakevendende ”forestillingene” i norske medier, der hjelporganisasjonene svinger svepen og journalistene er lydige sirkuspudler som følger piskens nøye anlagte direktiver for hva som skal være norsk asypolitikk. ”Forestillingen” var en av gjengangerne i norske medier, ”mindreårige” asylsøkere som forsvinner fra mottak uten at noen vet sikkert hvor det blir av dem.

I løpet av det siste året forsvant 106 ”mindreårige” asylsøkere fra norske mottak kunne man lese i mange av landets aviser på forsommeren. Og aviser som blant annet Klassekampen og VG fulgte opp med reportasjer og kronikker skrevet av representanter for asyllobbyen om tuniseren Ghazi (17) som ble kastet ut av farsheimen i Tunis for noen år siden og som til slutt havnet i Norge for å søke asyl. Men etter regler innført i 2009, risikerer han å bli utvist etter fylte 18 år, hvis han ikke får varig asylopphold, noe som selvsagt har fått norske asylaktivister til å gå fra konseptene.

Midtsommers fyrte den statsstøttede hjelpeorganisasjonen, Redd Barna, løs, med Tahle Skybakk ”bak kanonen”. Og som vanlig, uten et eneste kritisk spørsmål fra mediene, kunne hun fortelle at det blir satt i verk store leteaksjoner når norske barn blir borte, men ikke når ”asylbarn” forsvinner. Det Skybakk unnlot å nevne og det mediene selvsagt ikke fortalte, er at ”barneasylantene” ikke er interessert å bli identifisert og oppsporet. De ønsker heller ikke å bli knyttet til omsorgspersoner i hjemlandet, fordi det betyr at muligheten for opphold i Norge da blir sterkt svekket. Er man mindreårig asylsøker ”uten omsorgspersoner”, er man bortimot garantert opphold her i landet om man er 15 år eller yngre. Og asylsøkere mellom 16 og 18 år får midlertidig opphold i landet dersom myndighetene ikke kan oppspore omsorgspersoner i hjemlandet. Men deretter risikerer de å bli utvist fra landet.

Oppsporing av barneasylanter var et viktig tema i Stortingsmelding 17 (2000-2001). UDI satte i 2005 i gang et prosjekt for å utvikle effektive metoder for oppsporing, men allerede neste år ble prosjektet lagt ned. I stedet fikk forskningsinstitusjonen NOVA i oppdrag å undersøke oppsporingspraksisen til andre europeiske asylmottakerland. Konklusjonen var like nedslående der som i Norge. Bare i svært liten utstrekning lot omsorgspersoner seg oppspore.  ”Det hersker stor usikkerhet i forhold til hvilke metoder en lykkes med og ikke minst til nivået på omkostningene som er forbundet med oppsporings-og gjenforeningsarbeidet”, hette det i rapporten fra NOVA.

Det var 7.424 ”mindreårige” som søkte asyl her i landet i perioden fra 2007 til og med inneværende halvår, og som påsto at de var mindreårige. Av dem var det 1.094 som påsto at de var 15 år eller yngre. Hvor mange av de 7.424  ”mindreårige” asylsøkerne som har omsorgspersoner i hjemlandet, kjenner ikke Utlendingsdirektoratet (UDI) til.

På grunn av 16-18-årsregelen har ”mindreårige” som søker asyl, sterke insentiver til å lyge å på alderen. For å hindre aldersjuks, har UDI trap­pet opp bru­ken av rønt­gen­un­der­sø­kel­ser av slike asyl­sø­kere. Det har ført til at flere nå tas for å jukse med alderen enn noen gang før. Mens røntgenundersøkelsene påviser at 80 % av ”barneasylantene” er over 18 år, synker denne andelen til 25 prosent etter at saksbehandlerne i UDI har intervjuet asylsøkerne og sett ”nærmere på sakene”. Hvilke kriterier som UDI bruker for å få andelen til å gå så mye ned, er ett av asyltrafikkens mange ”mysterier”.

Sammenlignet med vanlige asylsøknader er ”barneasylsaker” enda mer preget av løgner, forstillelse, lureri og svindel med opplysninger om identitet og familiestatus, noe som er en naturlig følge av hvordan reglene er utformet. Selv om ”mindreårige” asylsøkere opplyser at de ikke har omsorgspersoner i hjemlandet, tyder alle indikasjoner på at det er tilfelle for de aller fleste. Det koster en formue i aktuelle asylsøkerland å sende ”barn” rundt ”halve jordkloden” for å søke asyl i Norge. Dette er penger som må betales til dem som besørger transport og falske dokumenter, såkalte menneskesmuglere. I et foredrag for noen år siden sa daværende leder for Politiets utlendingsenhet, Ingrid Wirum, at det står profesjonelle smuglere bak de fleste som søker asyl i Norge. Og selv om det ikke sies, er nok norske myndigheter klar over at de aller fleste ”barneasylanter” blir sendt av gårde med håp om at Norge skal overta det økonomiske ansvaret for dem.

For noen år siden bekreftet Europarådets menneskerettskommissær, Thomas Hammarberg, at det er familier som i mange tilfeller sender de unge ut for å søke asyl. I 2008 lot Aftenposten barneasylanter fortelle hvordan foreldrene hadde betalt for at de skulle søke asyl i Norge. En av dem sa at han syntes det var absurd å bli sendt av gårde på denne måten. Retur av mindreårige asylsøkere til et omsorgssenter i Angola, som Nederland opprettet i 2003, viste at familie og slekt dukket opp og hentet dem etter at de var returnert til hjemlandet. Bare en av de tilbakesendte asylsøkerne ble boende på senteret. Slike opplysninger er svært gode indikasjoner på at asyltrafikken av ”barn” til Norge skyldes andre forhold enn at barn er forfulgt i sine hjemland.

I ”godhetens høyborg” Norge, er verken myndigheter, politikere og den svært sterke asyllobbyen og deres allierte i mediene interessert i opplysninger som bekrefter de ubehagelige og kritikkverdige sider av asyltrafikken. Og i dette asylkaoset krever altså asylaktivistene og deres lobby at norske myndigheter har ansvar å spore opp de som forsvinner og ansvar for å rydde opp i følgene av denne trafikken. Men kravet om ansvar rettes ikke til foreldre og slekt som sender «barn» ut på asylvandring i Europa. I sannhet et ganske absurd krav, som er et resultat blant annet av at Norge har bundet seg til internasjonale avtaler. I et samfunn preget av rasjonalitet, saklig informasjon og normale demokratiske prosesser, ville politikere og ansvarlige myndigheter for lengst ha sett nærmere på de internasjonale forpliktelsene som brukes som begrunnelse for å opprettholde dagens asylordning, en ordning som i et kritisk blikk framstår som den egentlig er, den reneste galematias.

Asylpolitikken er et av de områdene der myndighetene og politikerne føler seg mest presset, av asyllobbyen og den bigotte samfunnsmoralen som råder på saksfeltet, til å legge fram skuebrød i form av rapporter, utredninger og forskrifter. Dette er skuebrød som skal tilsløre i stedet for å belyse hva slags fenomen ”barneasylantene” egentlig er. Slike skuebrød er også med på å legitimere den selvsensuren som politikerne og mediene praktiserer på asylfeltet. Men til tross for massiv tåkelegging og utenomsnakk oppstår det en sjelden gang små gliper i tåketeppet rundt ”barneasylanttrafikken”, som da ansatte ved barnevernet i Asker i 2010 fortalte avisa Klassekampen at politiet har en håpløs jobb med å oppspore forsvunne ”barneasylanter”. Det er noe politiet selvsagt ikke kan si rett ut i det skinnhellige Norge. Den gangen kunne avisa også fortelle leserne at en av de 140 omsorgsplassene på Hvalstad i Asker kostet rundt to millioner kroner i året.

Ifølge UDIs egne opplysninger reiser de fleste ”asylbarn”, som forsvinner fra mottak, til andre europeiske land. Mange forlater også mottakene fordi de frykter at alderstester vil vise at de er over 18 år. Det er, ifølge UDI, et fåtall av forsvinningene som er mistenkelige med fare menneskehandel. Ut fra opplysninger jeg har fra folk i ”bransjen”, er det en del av dem som forsvinner, men også av dem som blir, som har familie eller slekt i andre land og drar dit for å søke lykken. Norge er i slike tilfeller en mellomstasjon på veien å skaffe seg en bedre økonomisk framtid i Europa, og i hjemlandene venter familie og kreditorer utålmodig på retur, ikke av ungdommer, men på forrentning av investert kapital.