Sakset/Fra hofta

To «enslige mindreårige asylsøkere» fra Afghanistan ble drept i Trondheim 17. september. Han som overlevde angrepet sitter på gaten utenfor leiligheten før han blir hentet av ambulansepersonell.

En enslig stemme på Facebook ga her om dagen uttrykk for forbauselse over medienes taushet om og manglende tematisering av at de to drepte, afghanske barneasylantene i Trondheim har familier. Barneasylanter blir jo i de etablerte mediene (MSM) alltid framstilt som enslige uten foreldre. Opplysningen om at begge har familier, skapte altså reaksjon på nettet, men bare en eneste en som undertegende kunne registrere. I en normal verden kunne man vente et ras av reaksjoner på en slik opplysning, for den viktigste grunnen til at myndighetene ikke sender barneasylanter tilbake til hjemlandet, er jo at de ikke har familie eller andre omsorgspersoner.

Forbauselsen på Facebook skyldes at politikere, forvaltningen, folk flest og skogen av NGO’er som engasjert i asylvirksomheten i Norge, i en mannsalder har framstilt barneasylantene som foreldreløse, enslige og stakkarslige barn som har gitt seg ut på flere tusen kilometers vandringer fra krig og vold for å komme til den statlig, garanterte «universelle velferden» i Norge. Dette bildet er så innprentet i folks bevissthet, at all annen informasjon preller av. Folket er blitt vaksinert og immun mot andre informasjoner og andre virkelighetsbilder, om det mot formodning skulle dukke opp slike. Og det gjorde det da mediene fortalte at den ene drepte skulle sendes til sin familie i Afghanistan, og at den andres familie skulle bes til begravelsen i Trondheim av kommunen, som også ville betale reisen for familien. For den «skjulte» sannheten om barneasylantene er jo nettopp at familie og slekt sender sine sønner til Norge. De pårørende vet at deres sønner blir tatt hånd om av den norske staten, godt hjulpet av private og frivillige organisasjoner. Gjennom selvpålagte lover og regler har det norske samfunnet påtatt seg det økonomiske, utdanningsmessige og sosiale ansvaret for tusenvis av asylsøkerbarn de siste tiårene.

Selv om barneasylantenes åpenbare familie- og slektstilknytning er grunnlag for denne asyltrafikken, og selv om dette er fastlått i nasjonale og internasjonale rapporter, i stortingsproposisjoner og –meldinger, så er denne tilknytningen ukjent for ”folk flest”. Det skyldes at politikerne, mediene og de frivillige organisasjonene i årevis har dekket til denne viktige siden av barneasylantvirkeligheten. Og opplysningen om at de drepte i Trondheim har familier, gjorde at asyllobbyen og deres allierte i mediene ble tatt ”med buksene nede”.Men buksene ble kjapt dratt opp igjen, for det synet som da materialiserte seg bak svindelens slør, var nettopp den virkeligheten som politikerne, mediene, de frivillige organisasjonene og asylaktivistene så ivrig har vært med på å tildekke i mange år. De som forvalter de korrekte meningene i dette samfunnet, er selvsagt ikke interessert i at det blir slått sprekker i den barneasyl-mytologien de har skapt. Da kan det jo komme så mye rart fram, enda mer av den fascismen, den islamofobien, den fremmedfrykten, den rasismen og den nazismen som det norske samfunnet plages så sterkt av, ifølge disse politisk korrekte meningsforvalterne.

Da meldingene kom om drapene i Trondheim, fulgte de etablerte mediene og asyllobbyen det vanlige mønsteret som avtegner seg når det er drap i asylantmiljøene. En av dem som var kjappest ute i mediene, var den tidligere vergen for afghaneren som er siktet for dobbeltdrapet i Trondheim. I den politisk overkorrekte, venstre-radikale avisen Klassekampen, sa Ine Johannessen:

– Dette er systemsvikt og et direkte resultat av norsk asylpolitikk. Disse guttene tåler ikke mer. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, og det er hos norske myndigheter, sa Johannessen, som også er nestleder i den nasjonale Vergeforeningen Følgesvennen.

Ordningen med midlertidig opphold for barneasylanter mellom 16 og 18 år, uten såkalte omsorgspersoner i hjemlandet, ble kjapt  hentet fram i mediene av asyllobbyen etter drapene. Fortvilelsen over å måtte vende tilbake til hjemlandet når asylsøkerne fyller 18 år, skaper desperasjon og er drapsmotiverende, kunne man lese. Og et resultat av denne ordningen var altså drapene i Trondheim. Hva som ellers kunne være motivet for drapene, var MSM tause om. At det ble funnet en god del penger i tilknytning til drapene, vekket ikke engang nyhetsappetitten hos tabloidavisene.  Men det norske emokratiet og deres talskvinner og -menn var kjapt i beredskap etter at nyheten var blitt kjent.  Da begynte kommunen å kontakte de 200 enslige mindreårige (asylsøkere) i Trondheim, som de anså som pårørende, i vid forstand. Over hele byen satt berørte lagkamerater, lærere, medelever og deres foreldre, husverter for flyktninger, sterkt (sic) berørte kommuneansatte, fotballtrenere og kolleger, kunne man lese i Adresseavisen.

-Vi uttrykker medfølelse med dem som er berørt og tenker på dem, sa Trondheims ordfører, Rita Ottervik, på pressekonferansen dagen etter. Og i Adresseavisen kunne man lese om:

”Tre tenåringer, to jenter og en gutt, går inn i Hvedingsveita denne regntunge ettermiddagen. De legger en bukett hvite roser ned ved siden av de andre blomstene. Sier ingenting. En lysebrun Røde Kors-bamse sitter på bakken, ved siden av flere hvite lys:  «Dere var våre gutter», står det på et gjennomvått kort”.

Og det var, ifølge avisen, mange som følte: – Man mister jo pusten, sier Astrid Waatland. I halvannet år var hun leder for aktiviteter på Hegratunet enslige mindreårige-mottak, som frivillig i Stjørdal Røde Kors Omsorg. Flere av guttene flyttet til Trondheim da Hegratunet ble nedlagt i fjor høst. – Jeg så ikke nyheten før dagen etter at det skjedde. Det var som å få et slag i magen, og vill panikk etterpå for å prøve å få tak i «mine» gutter”. Selv om ingen av mine gutter er direkte involvert, så er det jo «våre» gutter alle sammen. Ikke for å generalisere, men mange har noen av de samme sterke historiene. Du har lest dem før, men det blir noe annet når det står en femtenåring foran deg som faktisk har ligget i bagasjerommet på en bil i 40 grader i sola, og sier: «Men det gikk jo fint, Astrid». Da må du mobilisere stort for ikke å begynne å gråte foran ham. Du blir aldri kvitt historiene. Det vil jeg ikke heller, sier Watland, en av landets mange frivillige asylforkjempere og gråtekoner, når det trengs.

Ifølge folk som Ine Johannessen i Vergeforeningen, er det altså staten, systemet som svikter. Og det er jo faktisk riktig, men da sett med en helt annen forståelse enn hennes egen. Det er jo nettopp den liberale asylpolitikken hun selv er med på å vedlikeholde, og som er brukt til å villede opinionen, vi så resultatet av i Trondheim. Hennes og andres uttalelser fra asyllobbyen viser at det ikke er mangel på medfølelse og engasjement, verken i stat eller privat. Det er nettopp denne ”empatien”, bygd på et sviktende grunnlag, som er problemet. Både den offentlige og den private sektoren er overstyrt av emosjoner, og det er emosjoner som er koplet fra viktige deler av virkeligheten, som barneasylantenes klare familietilknytning og det faktum at de blir sendt til Europa av familie og slekt. Resultatet av denne informasjonstildekkingen er en overliberal asylpolitikk som styres av en emosjonell liksom-virkelighet. Historien viser klart hvor farlig det er å la emosjoner styre politikken, og Europas nære historie gir uhyggelige eksempler på det.

Den forbausede stemmen på Facebook vil aldri oppleve at barneasylantenes familietilknytning og den årelange tildekkingen av denne kjensgjerningen blir tema og gjenstand for såkalt undersøkende journalistikk i Norge. Unntak finnes, men så å si bare i alternative medier.

Den forbausede stemmen vil heller aldri oppleve at svadaen om mangel på omsorgspersoner i hjemlandet og mangel på statlig, norsk ansvar, vil bli erstattet av saklig og nøktern informasjon i mediene. Heller ikke vil MSM bringe opplysninger hva den 30-årige trafikken av barne-asylanter har kostet det norske samfunnet. Men en viss pekepinn får man fra en artikkel på Document nylig der det ble opplyst at 7 milliarder kroner er brukt på de 6.000 ”barneasylantene” som kom i 2015. Det ble i samme åndedrag etterlyst hvorfor ikke folk protesterer mot galskapen.  Denne teksten er et forsøk på å forklare hvorfor.

Den norske asylpolitikken er preget av unntakstilstand og er et politikkområde som er okkupert og erklært som frisone av den enormt mektige asyllobbyen og den norske, naive  moralismen, som har sin sterkeste politiske forankring i småpartier som SV, KrF, Venstre og Rødt.

Følgen er at barneasylantordningen er blitt et fredet område i norsk politikk, styrt av et ryggesløst emokrati, som har ført til at dette politikkområdet har vært stengt for kritiske blikk og kritiske tanker i 30 år. Og skulle noen mot formodning stille spørsmål ved den rådende oppfatningen og forståelse på dette området, så rykker det asylpolitiske tankepolitiet straks ut og slipper til i alle mediekanaler, der de uhindret kan snakke om hvor inhumane eventuelle kritikere er, og si at: «Vi må forsvare humanismen og demokratiet mot farlige tanker».

Men da glemmer de en vesentlig forutsetning for den vestlige humanitetstankegangen og demokratiet, nemlig å holde seg til saklighet og til sentrale fakta i en sak.

Gjør man det, vil man kunne holde seg unna de fleste former for politisk bedrag, også politisk selvbedrag.