Sakset/Fra hofta

Den venstreradikale moralismen opererer med en grunnmaksime som går ut på at det er bare deres politikk og ideologi som kan virkeliggjøre målet om at barn og mennesker skal ha det godt. Dermed har man også lagt grunnpremissene for ordskiftet om temaet. De som er kritisk til den venstreradikale virkelighetsoppfantingen, er altså ifølge denne tankegangen imot at barn skal ha det godt, og de som er imot at ”barn” skal ha det godt, er onde. Og man kan jo ikke være mot det gode!

Dette er altså rammebetingelsene som den politisk korrekte venstresiden og deres allierte i det politiske etablissementet og i mediene har satt for diskusjonen om barneasylanter. Da er det ikke annet å vente enn at kritikk er fraværende, også kritikk av Margreth Olines omsorgsmoralisme. I dette politiske terrenget er Olin på hjemmebane, og her flyter hennes politisk korrekte emosjoner fritt rundt og trenger inn i alle samfunnsskroker og skaffer asyllobbyen og partier som SV, Venstre, Rødt og KrF enda mer legitimitet som ”det godes partier”. Asylsøkerfenomenet reduseres til et spørsmål om uskyldige ungdommer som kommer til Norge for å få realisert sine menneskerettigheter og sine ønsker om lykke. De som stiller seg kritiske til de venstreradikales politikk på området, er de som framkaller frykten hos Olin, disse mentale slektningene til Anders Behring Breivik, de onde. Dermed er hele barneasylkomplekset gjort til et spørsmål og godt og ondt, og de som stiller spørsmål ved den sentimentaliserende moralismen til Olin, tilhører altså kretsen rundt ”Belsebub”.

” De andre” er et foreløpig senit i en kampanje som norske barneasylaktivister og asyllobbyen satte i gang etter at palestinske Neda sammen med sin familie ble utvist fra Norge i juni. Omkampen kan sies å ha begynt da en av Klassekampens kritikkløse asyljournalister, Magnhild Folkvord,  28. juni intervjuet svenske Katia Wagner som har skrevet boka ”De förlorade barnen” og historien om tunisiske ”Ghazi” (17). Den unge tuniseren har flere år  vært på veien etter at han for noen år siden ble ”kastet ut av barndomshjemmet”, ei historie  som forfatterne neppe har sjekket og som blir gjenfortalt uten motforestillinger. Til slutt havnet han i Norge der han har søkt asyl og der han ble ”tvunget” til å selge narkotika på gata i Oslo, noe Wagner og Folkvord kaller menneskehandel. For noen dagers siden kunne Klassekampen fortelle at ”Ghazi” risikerer utvisning fordi han nå snart fyller 18 år, selv om han har gått til politiet og tystet på narkoselgerne som ”tvang” han inn i denne virksomheten.

Wagner kunne altså presentere ”Ghazi” for Klassekampen for første gang i juni, men siden han var for sliten til flere intervjuer, rettet avisa oppmerksomheten mot barneasylanter som forsvinner fra mottak. ”Ghazi” var en av dem som var forsvunnet, og i 2012 var det 84 enslige mindreårige asylsøkere som forsvant fra mottak her i landet. Wagner og Klassekampen framholdt at det er statens ansvar å spore opp dem som forsvinner fra mottakene. Et par uker senere fulgte Dagbladet opp med en melding om at 106 var forsvunnet fra norske mottak det siste året, og at ingen har hovedansvar for å finne dem igjen. Men da hadde allerede asyladvokat Arild Humlen vært ute i VG og fortalt at han forbereder en sak mot den norske stat til høsten på vegne av Neda og hennes familie. Schibsted-avisene fulgte opp Wagner-utspillet i midten av juli med en syndikert artikkel fra en av vokterne av den politisk korrekte moral her i landet, Sven Egil Omdal, som foreslo at mindreårige asylanter kan plasseres i familiehjem i stedet for i mottak. Det er praksisen fra den svenske byen Västerås der nesten ingen asylsøkerbarn blir meldt savnet, skrev den moralske ”realisten” Omdal.

Den 6. august kunne Wagner og hennes forfatterkollega, Jens Mikkelsen, i en kronikk i VG fortelle at Norge er plassert i skammekroken fordi myndighetene hadde bestemt å sende ”Ghazi” tilbake til sine foreldre i Sfax i Tunis. Men det var ikke bare Wagner og Mikkelsen som plasserte Norge i skammekroken, det gjorde også den svenske avisa Dagens Nyheter. NRK morgennyhetssending fulgte opp med et intervju av lederen for Europa-parlamentets arbeid med asylsaker, Cecilia Wickström. Hun kalte den norske ordningen med å la barneasylanter uten asylsstatus få opphold i landet inntil de er 18 år, for umenneskelig. Med bristende røst kunne hun i NRK erklære at den norske politikken på området er dypt ubarmhjertig og klandreverdig.

Etter visningene av Olins film i NRK i forrige uke, tre ganger, visstnok, skulle man tror at lufta var gått ut av asylbarnballongen, men sannelig kunne ikke Dagbladet 26.august fortelle folket at Ole Paus ville stemme KrF på grunn av den rødgrønne regjeringens behandling av asylsøkerbarna. Samme kveld kunne Paus fremme budskapet sitt Dagsrevyen. Og utspillene fra landets asylaktivister og asyllobby er neppe over med dette. Det er ennå ei stund fram til valget 9. september.

Den norske asyllobbyen utgjøres av mange enkeltpersoner og organisasjoner og statsstøttede organisasjoner som Redd Barna, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og Antirasistisk senter, som har sine kontakter og samarbeidspartnere i politiske partier og i pressen. I dette nettverket jobbes det konstant for å holde oppe trykket i mediedekningen av asylsaker. Når lobbyen føler at asylspørsmålet går på tomgang og opinionen og myndighetene må bearbeides, så går det meldinger fra aktivistene til utvalgte journalister. Det dreier seg gjerne om en såkalt skandalesak der en familie med mindreårige barn eller en enkeltperson er i ferd med å bli utvist. Et viktig argument i denne sammenhengen er at Norge ikke holder seg til internasjonale konvensjoner, særlig FN’s barnekonvensjon. Mediene følger så opp med reportasjer der journalistene slavisk underkaster seg den virkelighetsbeskrivelsen som aktivistene legger fram. De innhenter kommentarer fra støttespillere, fra enkeltpersoner og fra alskens frivillige, statsfinansierte organisasjoner , ofte representert ved folk på den politiske venstresiden. Sammen med mediene engasjeres asyladvokater, kulturkjendiser, prester og biskoper for å få omgjort utvisningsvedtakene og for å vise hvor illiberal den norske asylpolitikken er.

Dette er et spill som har foregått i Norge i en mannsalder, uten at noen har forsøkt å gjøre noe for å endre spillet. Men det kan oppstå sprekker i rollene av og til fordi trykket fra virkeligheten presser seg fram på tross av alle idealistiske forsøk på å tåkelegge de faktiske forholdene. Det skjedde i en sak fra slutten av 1990-tallet, en sak som trolig er den mest forrykte mediesaken som har hjemsøkt landet i samband med barneasylanter. Saken som brakte den norske ”barneasylgalskapen” den gangen til uante høyder, gjaldt den iranske gutten Ali Kholg Mozaffar. Den mindreårige Mozaffar ble i 1995 dumpet av sine foreldre i Norge for at han skulle få asyl og de rettighetene som følger med. Mozaffar og hans mange medhjelpere gjorde alt mulig for at han skulle forbli i Norge selv om han ble utvist fra landet flere ganger. Etter å ha blitt utvist, gikk han blant annet i kirkeasyl, konverterte fra islam til kristendommen og skulle gifte seg med datteren til vergen sin, et påfunn som trolig var initiert av vergen. Den samme vergen dro, etter en av utvisningene, til Teheran der hun fortalte norsk presse at hun hadde funnet Mozaffar på gata, syk og uten penger eller bolig. Fortellingen var reinheklet desinformasjon og var en av de faktorene som gjorde at deler av pressen begynte å lukte at her var det noe galt, noe som også viste seg å være tilfelle. Faren til Mozaffar var en høytstående polititjenestemann i Teheran. Familien var velstående og disponerte flere boliger i den iranske hovedstaden.

Asyllobbyen og Mozaffars støttespillere skrek altså opp om overgrep uten kjennskap til sakens fakta og sa at myndighetenes behandling av denne saken var en skandale. Vergen gikk til rettssak mot staten for å få underkjent utvisningen, en sak hun tapte. Hele denne barneasylantsaken var en velregissert svindel iscenesatt av Mozaffars familie og Mozaffar selv med hjelp fra norske støttespillere som blant annet biskop Gunnar Stålsett, prester, politikere, antirasister og hele asyllobbyen. Til tross for det massive presset fra medhjelperne og med Dagbladet som dirigent for protestkoret, ble den iranske gutten endelig utvist fra Norge, selv om blitzere la seg ned på rullebanen på Gardermoen for å hindre at flyet til Iran tok av.

Men Norge var likevel ikke kvitt Mozaffar. Etter tusenårsskiftet dukket han opp i her i landet igjen da han hadde fått oppholdstillatelse i Tyskland. Med oppholdstillatelse i et EU-land hadde han ikke problemer med å ta seg til Norge uten å risikere utvisning. Det gjorde at han nå stod fram i ei avis og fortalte at asylsøkerhistorien hans var løgn og oppspinn, og at han hadde ført norske medier og norsk opinion bak lyset. Og som man kunne vente, det var da tynt med kommentarer fra asyllobbyen og det øvrige samfunnet.

Historien om Mozaffar er ikke nødvendigvis representativ for barneasylsaker, men den viser til en virkelighet som asylaktivistene, mediene og norske politikere kontinuerlig nekter å ta inn over seg.  Det som utspilles i norsk asylpolitikk, er en form for absurd teater som gir alvorlige konsekvenser for det norske samfunnet. Den politiske forsømmelsen ved å unnlate og ta politikken opp til seriøs diskusjon og behandling, er en alvorlig svikt i norsk statsræson, og konsekvensene kan bli skjebnesvangre.

 

 

 

se også: http://www.document.no/2013/08/barneasylantene-og-media-pudlene/