Kommentar

Afghanske menn køer for å få pass ved et passkontor i Kabul 29 november 2015. Når de kommer til Vest-Europa kommer tvilen dem til gode og de klassifiseres som barn. Foto: Omar Sobhani/Reuters/Scanpix

 

Diskusjonen mellom generalsekretær i Redd Barna, Tove R. Wang og Document-journalist Øyvind Thuestad om sikkerhetssituasjonen for barn i Kabul, er et godt utgangspunkt for å belyse hvordan Redd Barna driver med virkelighetsmanipulerende indoktrinering og bevisst fører opinionen bak lyset i samarbeid med etablerte medier her i landet, med NRK i spissen.

Den dominerende nyheten i amerikanske og norsk medier i forrige uke, var at barn av fengslede (ulovlige) immigranter i USA blir satt i egne interneringssentre. I Norge fulgte Redd Barna og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) øyeblikkelig opp og koplet de amerikanske interneringssentrene med sterk fordømmelse av regjeringens plan om et retursenter i Kabul for såkalt mindreårige asylsøkere. Disse sakene dominerte NRK radios nyhetsendinger denne uken, men tok helt av ved middagstider onsdag (20.juni) i programmet Nyhetslunsj, der Redd Barna og NOAS så å si alene fylte den timelange sendingen. Kommunikasjonssjef i Redd Barna, Line Hegna, innledet sendingen med å annonsere at hun nesten ble målløs over politikken til president Donald Trump. Hun betegnet den som et lavmål i kappløpet mot bunnen av hvordan man behandler barn på flukt.

Programleder Marit Selmer Nedrelid spurte så: – Er dette lov?

-Nei, det er ikke lov. Det er et brudd på barns rett til å være sammen med foreldrene sine og et brudd på barns beskyttelse mot å bli internert og fengslet. Det er også et brudd på USA’s menneskerettslige forpliktelser om å la folk få søke tilflukt i landet, sa Hegna.

Og på spørsmål fra Selmer Nedrelid om hvordan noe slikt er mulig i et vestlig land i fredstid, svarte Hegna:

-Det gir på en måte assosiasjoner til tider og regimer som man ikke vil assosieres med, men det er utrolig viktig at det skjer nå, i dag, på dette tidspunktet i historien, og at vi må bekjempe det, sa Hegna.

Og dermed hadde hun trukket en historisk linje fra dagens USA  og Trump til utryddelsesleirene i Sentral-Europa under nazismen, en helt vanlig og av venstresiden svært mye brukt parallell for å knuse motstand i debatter. Dermed hadde Hegna definert Trump-administrasjonen som fascistisk og rasistisk i et USA, der man i mer enn en mannsalder har manglet kontroll over den illegale immigrasjonen fra Latin Amerika, en immigrasjon som er et alvorlig samfunnsproblem i USA og ikke noe program for å utrydde latinamerikanere. Hegnas parallellføring rensket effektivt bort alle motforestillinger og spørsmål som kunne belyse saken, og loset lytterne inn på et spor der Redd Barna og NRK fullstendig råder over debattpremissene og uhindret kan propagandere for sitt syn, sine fordommer og realitetsoppfatning. Dette er den klassiske teknikken til den politisk korrekte venstresiden for å kvele debatt og hindre at vesentlige fakta og spørsmål blir klarlagt i samfunnsdebatten.

Men programlederen og Hegna hadde ennå ikke fått loset oppmerksomheten helt fram dit de ville, men det løstes enkelt ved at Selmer Nedrelid spurte:

-Skjer det lignende ting i Norge?

-Dette er en del av en internasjonal utvikling hvor terskelen senkes, og Norge er også i ferd med å skli i forhold til dette, svarte Hegna. Hun viste til at da FN for to år siden drøftet fengsling (sic) av barn i forbindelse med immigrasjon, så var Norge ikke tydelig nok på å opprettholde den beskyttelsen som barn har mot å bli fengslet og internert. Norge var langt på vei villig til å gå i samme retning som USA for å få bedre muligheter til å fengsle barn, påpekte hun.

-Og så hører vi at Norge jobber aktivt for å opprette retursenter for å kunne tvangssende (sic)  barn tilbake til Afghanistan. Norge må feie for sin egen dør, sa Hegna.

Da skulle man tro at hun og Selmer Nedrelid var kommet til veis ende. Men lytterne måtte selvsagt få med seg  alle traumene som barn påføres når de sendes tilbake til sine hjemland. Og Hegna lot beredvillig lytterne få del i sine opplevelser på den norske utsendingssentralen på Trandum der hun hadde snakket med ”fengslede” barn og hørt hvor redde de er og hvor skadet de blir av å sitte bak stengte dører. Men i USA et det enda verre, for der setter de barn i bur (sic), og det er ufattelig skadelig, kunne kommunikasjonssjefen i Redd Barna fortelle lytterne. Deretter kunne ”nestemann”, generalsekretær i Redd Barna, Tove R. Wang, helt uhindret fortelle at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan nå er helt uholdbar og at et retursenter er et svært usikkert eksperiment.

En av de viktigste organisasjonene i den norske asyllobbyen, er Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Og  den som avløste Wang i NRK-studioet, var styreleder i NOAS, Kai Eide. Han støttet Wang fullt ut og konkluderte med at det er tryggere å gi ”barneasylantene” omsorg i Norge enn i Kabul. Eide, som har vært representant for FN i Afghanistan for noen år siden, sa at omsorgsenter ikke er noe som passer med afghansk tradisjon. I Afghanistan tar  familiene vare på barna sine, og det er veldig sterke familie- og klantradisjoner i landet. Dette påpekte han selvsagt uten å nevne at det er slekt og familier i Afghanistan som sender barna sine til Norge for at det norske samfunnet og norske skattebetalere skal ta det økonomiske ansvaret for dem, gi dem penger, skole og utdanning og i beste fall, jobb.

Spørsmålet da fra programleder Selmer Nedrelid til Eide var hvordan han trodde at ”barna” skulle klare seg alene i et samfunn der nettverket vanligvis er helt annerledes enn i Norge. Og Selmer Nedrelid så helt bort fra at disse barna slettes ikke er alene i hjemlandet. Og det er kanskje ikke så merkelig all den stund disse asylsøkerne blir framstilt som enslige av asylorganisasjonene og mediene. Realiteten er at de er blitt sendt til Norge av sine foreldre og slektninger og vil i de aller fleste tilfeller bli hentet av dem om de sendes tilbake. Det går klart fram av den svenske reportasjen ”Uppdrag Granskning” og som Document-journalist Øyvind Thuestad refererer til da han for noen dager siden skrev at Redd Barna farer med usannheter om sikkerhetssituasjonen Afghanistan.

”Uppdrag Granskning” var til stede da et fly med utviste afghanere fra Sverige landet i Kabul. Og de snakket med Masood Ahmadi som jobber for reintegeringsprogrammet til International Organization for Migration (IOM). De to første ukene tilbys alle hjemvendt gratis hotell i Kabul, betalt av FN, men det er få som benytter seg av tilbudet fordi de aller fleste hentes av familie og slekt, forteller Ahmadi i den svenske reportasjen.

– Og hvis de ikke blir møtt på flyplassen, reiser de videre til sine (lokale) destinasjoner, sier Ahmadi.

Dette er en opplysning som man aldri hører fra sentrale organisasjoner i det asylindustrielle komplekset som Tove R. Wang og Kai Eide representerer, som kun har et mål, å vedlikeholde de mytene de har skapt om asyltrafikken og holde opinionen her i landet i uvitenhet.

Også den grønne regjeringen i 2009, Ap, SP og SV, hadde planer om et retursenter for mindreårige asylsøkere i Kabul etter at tallet på barneasylanter, som strømmet til Norge, hadde økt kraftig. Det ble det selvsagt ikke noe av. Og vi kan kanskje takke Redd Barna og NOAS for det? Ideen fikk ”De rødgrønne” fra Nederland som hadde opprettet og som hadde god erfaring med et retursenter i Angola i 2003. Av de 169 barneasylantene som ble returnert til Angola, ble alle, unntatt en, hentet av slektninger, og behovet for senteret var dermed borte.

NRK og Marit Selmer Nedrelid i Nyhetslunsj ga justisminister Tor Mikkel Wara noen minutter til å forklare at Norge sammen med Danmark forhandler med afghanske myndigheter om et retursenter i Kabul. Ellers kunne han ikke si noe mer enn at norske myndigheter mener at sikkerheten i Kabul ikke er utrygg for barn.

Men Kai Eide, derimot, fikk rikelig med plass til å funderte på hva som skal være oppgaven til et slikt senter, hva slags fullmakter det skal ha, hvordan skal det drives, hva slags tilbud skal det kunne gi, osv. For ”barna” der skal selvsagt ha de samme tilbud, rettigheter og muligheter som de ville ha hatt i Norge. Det er jo kravet fra NOAS, Redd Barna og den øvrige asyllobbyen. Svaret fra regjeringene på spørsmålet burde selvsagt ha vært at et slikt senter ikke skal ha noen annen funksjon enn å gi opphold til ”barna” slik at foreldre og slekt kan hente dem og bringe dem hjem. Og ikke mindre viktig, at regjeringen vil ha slutt på trafikken av ”barneasylanter” fra Afghanistan. Men et slikt svar ville utløse massive fordømmelser og reaksjoner fra asyllobbyen og deres allierte i mediene, noe som effektivt ville satt en stopper for planene og muligheten til å kunne føre en realistisk politikk i slike saker. Det eneste Wara derfor kunne driste seg til å si, er at et slikt senter vil spare ”barn” for å gi seg ut på den farefulle ferden til Norge, en ferd som kan koste titusenvis, for ikke å snakke om hundretusener, av kroner.

Hva som i tilfelle ville ha ventet et realistisk svar fra regjeringen, bærer en kommentar av økonomprofessor Victor D. Norman i Dagens Næringsliv sist lørdag (23. juni) bud om. Et slikt retursenter er direkte i strid med det menneskesynet ”vi har i Norge”, skrev Norman i kommentaren. Den tidligere Høyre-statsråden, sier at bare tanken på å opprette et retursenter i Kabul, ”burde få oss til å skamme oss. Vi plasserer ikke dem (barn) i bur til skrekk og advarsel, og vi ønsker ikke å være like hjerterå som Donald Trump var før han ble tvunget til retrett”, skriver liberalisten og globalisten Norman, samtidig som han etterlyser anstendighet hos regjeringen. Å etterlyse anstendigheten hos sine meningsmotstandere, er noe Norman kanskje burde være litt varsom med, han som i sin tid måtte gå ut av regjeringen etter uansvarlig bruk av andres penger. Norman gikk fra posten som arbeids- og administrasjonsminister i 2004, da det ble kjent at han hadde krevd innkjøp av utstyr til sitt kontor og sin statsrådsleilighet for 117.400 kroner. Mest omdiskutert av utstyret var Normans piano i statsrådsleiligheten og noen store restaurantregninger.

Konklusjonen etter medienes utspill mot et retursenter i Kabul ser altså ut til å være at det i Norge er umulig å sette i verk tiltak som betyr en innskrenkning i asylgalskapen. Asyllobbyen mobiliserer alt den har av moralistisk skyts, løgner og desinformasjon. Og mediene opptrer som friksjonsfrie mikrofonstativer for asyllobbyen og for folk som Norman. De kveler følgelig alle tilløp til seriøs debatt med å injisere opinionen med overdoser av verbal moralisme, eksemplifisert med begreper som dårlig menneskesyn, skamfullhet, hjerteråhet, interneringsleire, tvangsreturer, uanstendighet og politisk spill. Og journalistiske marionetter som Marit Selmer Nedrelid pøser den politisk korrekte moralismen utover opinionen uten en eneste motforestilling. Og den omtalte Nyhetslunsj er ikke noe engangstilfelle, den er et mønster som går igjen i all journalistikk som NRK og resten av MSM driver med på dette området. Slik er stoda i Kongeriket der kritisk og seriøs journalistikk i etablerte medier har vært parkert nå i en mannsalder, og der det er et berettiget spørsmål om NRK, sammen med organisasjoner som Redd Barna og NOAS, driver med en form for desinformasjon som er så ekstrem at den bør kalles samfunnskriminalitet.

 

 

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

 

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!