Sakset/Fra hofta

Redd Barna lyver når de sier at Norge sender asylsøkere til en krigssone. På samme måte som at de lyver når de sier at alle asylsøkere som hevder de er under 18 år, er barn.

I det hele tatt er Redd Barna – i likhet med mange andre aktører i det humanitær-politiske kompleks – i stigende grad avhengig av løgn for å rettferdiggjøre sine standpunkter om asyl og innvandring.

Den norske godhetsindustrien og flere norske politikere har gjentatte ganger advart mot å sende hjem avviste afghanske asylsøkere. Flere mener at det er livsfarlig.

«Eksperiment med barns liv»

Redd Barna bruker ikke ordet «livsfarlig», men har kastet overbord alle hensyn til saklighet og objektivitet når de kaller regjeringens planer for et retursenter i Afghanistan «et eksperiment med barns liv».

Dette er alarmistisk, spekulativ språkbruk, helt uten rot i virkeligheten.

De beskriver dessuten Kabul som en «krigssone». Det er blank løgn. Det er ikke krig i Kabul. Det hjelper ikke at fantasten Kai Eide roper ulv, ulv! – som han har gjort de siste ti årene. En seriøs organisasjon må støtte seg på seriøse kilder. Landinfo, for eksempel.

Norge og Danmark jobber for å opprette et retursenter for enslige mindreårige i Afghanistan. I forrige uke skal det ha vært et møte mellom norske, danske og afghanske myndigheter der en avtale om et retursenter ble diskutert, skriver Aftenposten.

«Verre enn på lenge»

Redd Barna sendte forrige uke et brev til blant annet justisministeren og utenriksministeren og kom med skarp kritikk av regjeringen. De kaller planene «et eksperiment med barns liv.»

– Sikkerhetssituasjonen i Kabul er verre enn på lenge. Samtidig mener vi det er en illusjon å tro at det norske myndigheter kaller omsorgssenter og vi kaller retursenter, kan drives forsvarlig i en krigssone der de ikke har noen tradisjon for å drive barnevern eller slike institusjoner, sier generalsekretær Tove R. Wang i Redd Barna. (NTB 19. juni)

Hørt det før? Ja, dette har vi hørt mange ganger før: «Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan/Kabul er verre enn på lenge» er et mantra som messes fra NGOer og venstresiden hver bidige gang afghanistanreturer kommer på dagsordenen.

Så sent som 6. mai skrev New York Times at 100.000 afghanere som oppholdt seg illegalt i Pakistan returnerte til Afghanistan i fjor – noen ved tvang, andre av fri vilje:

The large family built by Dawran Shah, Bilal’s grandfather, was among nearly 100,000 undocumented Afghans pushed out of Pakistan last year. Many of them were forcibly repatriated, but others, like the Shahs, were fed up with being targeted for abuse by the police.

– Vil heller dø

Afghanske asylsøkere vil «heller vil dø enn å reise tilbake», TV 2 rapporterte i oktober i fjor i en av sine tallrike sentimentale havarier av noen reportasjer om «oktoberbarna».

Document dissekerte dengang TV 2s åtte og et halvt minutt lange skandalereportasje. Vi gjorde det blant annet ved å sammenholde den norske TV-kanalens reportasje med en dokumentar sendt samme kveld på Sveriges Television.

Document: TV 2s løgn om utviste afghanske «asylbarn»: De sendes i døden

Velrenommerte Uppdrag Granskning sendte «Afghanutvisningarna» om akkurat samme tema: utvisning av enslige mindreårige afghanske asylsøkere.

Samme tema, men kontrasten kunne knapt vært større.

Programleder Janne Josefsson spør Fatemeh Khavari, en av flere asylaktivister som har hevdet at de som sendes tilbake til Afghanistan sendes rett i døden:

«Helt sikkert til døden»

Jeg må spørre deg om dette som du og andre har sagt: Skulle disse sendes tilbake, så sendes de til døden…

Helt sikkert til døden.

Helt sikkert til døden – hvor mange av de som er sendt tilbake har dødd?

Skal jeg gi deg statistikk?

Ja, ettersom du sier det er sikkert at de kommer til å dø, så må jeg spørre deg.

Ja, men døden er… er døden bare fysisk? Slik jeg ser det – det ikke bare fysisk, det er psykisk også.

Så det er ikke døden i den betydningen at de dør, mener du?

Alle psykisk dør. Alle, alle, det spiller ingen rolle! Alle dør psykisk. Alle!

– Ja, men døden er… er døden bare fysisk? Asylaktivist Fatemeh Khavari flakker med blikket når hun får spørsmål om hvor mange som har dødd etter å ha blitt sendt tilbake til Afghanistan. Khavari var en lederfigur i protestene mot utvisningene til Afghanistan, helt fra de startet på Medborgarplatsen i Stockholm. (skjermdump, SVT)

Uppdrag Granskning – som i motsetning til TV 2 faktisk gjorde et stykke journalistisk arbeid, og ikke kun agerte mikrofonstativ – var til stede på flyplassen i Kabul da et charter-fly med 21 returnerende asylsøkere fra Sverige og Østerrike landet 11. oktober i fjor.

Skjermdump, SVT Uppdrag Granskning.

TV-teamet filmet en av de «enslige» «asylbarna». Han blir tilsynelatende møtt av fem venner eller slektninger. Det ser definitivt ut som et hjertelig gjensyn.

Skjermdump, SVT Uppdrag Granskning.

Gjentatte ganger får vi høre at dette er «barn» som ikke har noe å returnere til. Som hverken har familie eller venner i sitt eget land. De er alene i verden.

Virkeligheten er en annen: De nekter i det lengste å returnere til Afghanistan fordi det er forbundet med stor skam. De har mislyktes når de returnerer til familien som har satset store penger på at sønnen skulle etablere seg i Europa og sende penger hjem. Eventuelt fungere som ankerbarn for resten av storfamilien.

Ikke interessert i gratis hotell

I Kabul snakket Uppdrag Granskning med Masood Ahmadi, Reintegration Program Manager for IOM, FNs organisasjon for migrasjon.

De to første ukene etter ankomst tilbys alle hjemvendte gratis hotell, betalt av FN. Men Ahmadi forteller til SVT at det er svært få som benytter seg av tilbudet.

Hvorfor? Fordi de aller fleste hentes av slektninger, opplyser IOM-representanten:

– De blir vanligvis tatt imot av sin familie. Dersom familien ikke er der, reiser de videre til sine respektive destinasjoner, sier Ahmadi.

Dette er opplysninger som setter hele premisset for TV 2s reportasje i et underlig lys. Her snakker IOMs stedlige representant om hvordan de returnerende asylsøkerne mottas når de lander på Hamid Karzai International Airport: De mottas av familiemedlemmer, omtrent som familiemedlemmer gjør på en hvilken som helst flyplass verden rundt. Sannsynligvis med kyss og klem og et deilig måltid når de kommer hjem. De har jo vært borte i flere år.

Og merk at det er IOMs mann som sier dette, International Organization for Migration er ikke kjent for å være spesielt kritisk til migrasjon, for å si det pent: 244 millioner er underveis – det er «uunngåelig, nødvendig og ønskelig»

– De blir vanligvis tatt imot av sin familie, sier Masood Ahmadi, IOMs Reintegration Program Manager i Kabul, om de hjemsendte afghanerne. (skjermdump, SVT)

Masood Ahmadi forteller at IOM tok imot 7.000 afghanere som var utvist fra Europa til Afghanistan i 2016. Av disse benyttet 179 seg av tilbudet om gratis hotell. 2,5 prosent!

Retursenteret vil avsløre løgnen

For hvem vil bo på hotell når alternativet er å komme hjem til mamma og pappa, brødre og søstre, bestefar og bestemor, som man ikke har sett på flere år?

Eller: Hvem vil bo på retursenteret som Norge og Danmark planlegger?

Knapt noen. Såkalte «enslige mindreårige asylsøkere», som i mange tilfeller hverken er enslige eller mindreårige, blir «vanligvis tatt imot av sin familie», som den stedlige representanten for FNs organisasjon for migrasjon, Masood Ahmadi, sier.

Dermed vil et retursenter i Kabul tjene en hensikt selv om det blir stående nokså tomt: Det vil avkle løgnene om «asylbarna». Dette er norske myndigheter selvsagt klar over, de kan bare ikke si det høyt.

En dråpe i havet

De 7.000 returnerte fra Europa er en dråpe i havet. Afghanistan tok samme år imot en million – en million! – som returnerte fra Pakistan og Iran.

Som Ahmadi uttrykker det: «It’s really nothing.»

Hvordan har de det, de som returnerer? IOMs representant forteller at de har det bra sosialt, men at mange strever økonomisk. Men hva med sikkerheten? spør SVTs reporter.

– Ingen sikkerhets-hendelser

– Vi har hatt over 20.000 returnerte siden 2002, og vi har ikke hatt noen sikkerhets-hendelser (security incidents, red. anm.). Ihvertfall ingen vi kjenner til, sier Ahmadi.

Sikkerheten er et omstridt tema når det gjelder utvisning av afghaner. Hvor mange av de utviste afghanerne som har dødd, vet ingen. Blant utviste fra hele Norden, finner UG-redaksjonen troverdige  opplysninger om to døde de siste årene. En av dem var utvist fra Sverige. Han hadde jobbet som sjåfør for forsvaret, og kjørte på en landmine.

Kabul er en «krigssone», norske myndigheters planer om et retursenter er «et eksperiment med barns liv.», Voksne, afghanske menn er «barn»…

Redd Barna undergraver seg selv med dette sludderet. I det lange løp vil det ramme folks vilje til å bidra til mye av det utvilsomt gode arbeidet Redd Barna utfører i mange land.

Totalt har organisasjonen over 100 000 aktive støttespillere i Norge, i  tillegg til mange faddere og givere.

Hva vil skje når folk oppdager at de blir ført bak lyset? Har ledelsen i Redd Barna tenkt over det?

 

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre. 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!

Les også