Sakset/Fra hofta

TV 2 har fasiten klar: Asylbarna som skal sendes tilbake til Afghanistan, sendes rett i døden. Så er det bare å finne premisser som bygger opp under fasitsvaret. Journalistikken reduseres til kampanje. Med vridde fakta, utelatelser og direkte løgner skal tv-seerne overbevises om at det er livsfarlig for afghanerne å bli sendt tilbake.

Det som helt sikkert dør, er den kritiske, granskende journalistikken. Illusjonen om saklig, faktaorientert rapportering.

Velkommen til åtte og et halvt minutt med asylpropaganda. Velkommen til TV 2-Nyhetenes 21-sending 25. oktober.

– Det høres kanskje litt rart ut, men han har på en måte vært ungen min, sier Veronica Pettersen med trist stemme.

– Mohammed sa her en gang: «Jeg vil heller dø enn å reise tilbake.»

Veronica Pettersen lengter etter Mohammed, «ungen min». (skjermdump, TV 2)

Veronika Pettersen snakker til TV 2s reporter Trine Hvamb. Hun har hatt Mohammed hos familien sin det siste året.

Verre enn døden

Heller døden enn Afghanistan. Så ille er det altså å bli returnert. Verre enn døden.

«Norge er det landet i Europa som tvangsreturnerer flest asylsøkere til Afghanistan. Norske myndigheter tilbyr asylsøkerne 42.000 kroner hvis de reiser frivillig – pluss 10.000 til en omsorgsperson i hjemlandet. Til tross for dette sier nesten alle nei. De sier de heller vil dø enn å reise tilbake.

Akkurat nå flykter mange titalls 17-åringer fra norske myndigheter til Europa – til land som Tyskland, Spania og Frankrike for å slippe tvangsretur i det de fyller 18 år til krigsherjede Afghanistan. De kalles oktoberbarna og skal tilbake til Afghanistan så fort de fyller 18.

Tilbake i Norge sitter bekymrede omsorgspersoner og lurer på hva som skjer med deres gutter. En av dem er Veronica Pettersen som ikke holder ut tanken på å ikke vite hvordan det går med sin Mohammed.»

Slik presenterte TV 2s nyhetsanker saken om de påstått 17-18 år gamle afghanske mennene onsdag kveld.

Påstanden fra TV 2 er at Mohammed flyktet fordi Taliban ville tvangsrekruttere ham. Det presenteres som et faktum. Ingenting i reportasjen tyder på at TV 2 har prøvd å sjekke sannhetsgehalten i påstanden.

«En ekstra bror»

Den lille kjernefamilien; Veronika, hennes mann og to sønner, har vært besøkshjem for Mohammed i ett år. TV 2:

«Simen og Mikael fikk en ekstra bror da familien ble besøkshjem for den enslige mindreårige asylsøkeren.»

En ekstra bror. Var de uvitende om at Mohammed hadde midlertidig opphold og dermed risikerte utsendelse når han ble 18? Det er forståelig at Simen og Mikael, som er såpass unge at de nok foretrekker Barne-TV framfor Dagsrevyen, er skuffet dersom de plutselig «mister» sin nye «bror». Og man griper seg i å tenke: Hva har mamma og pappa sagt? Har de framstilt Mohammed som et nytt familiemedlem? Det høres definitivt slik ut.

I så fall har de lurt sine egne barn.

Men den som savner Mohammed aller mest ser ut til å være Veronica: «- Det høres kanskje litt rart ut, men han har på en måte vært ungen min.»

Og han ville altså heller dø enn å dra til hjem.

«Derfor flykta han – igjen. Veronika har bestemt seg: Hun vil reise til Frankrike for å leite etter han.

– Noe må jeg gjøre. Jeg kan ikke sitte her og vite at han sitter der og fryser.»

Kjemper med gråten

Veronica Pettersen kjemper med gråten:

«Det er tøft å tenke på. Det er ikke rett. Han hører heime her

Her er det kanskje ufint å påpeke at mannen hun snakker om er en afghansk migrant med avslag på asylsøknaden. Hvor han hører hjemme turde være nokså opplagt.

Tre kvinner i Paris: Veronica, Siri og Karen reiste for å lete etter «gutta sine». (skjermdump, TV 2)

Men nå befinner han seg hverken i Norge eller Afghanistan; han har reist til Paris. Og Veronica reiser etter. Med TV 2 på slep.

«Leter etter gutta sine..»

På hotellet i Paris treffer hun to andre kvinner som er ute i samme ærend. Også Siri og Karen er «på leiting etter gutta sine», som TV 2-reporter Trine Hvamb uttrykker det.

«Herregud, jeg har sommerfugler i magen min… Åhh…» utbryter Veronica når de nærmer seg stedet der Mohammed befinner seg. Hvis man ikke visste bedre kunne man vært unnskyldt for å tenke at det var et forelsket par som skulle møtes.

Veronica bruker tilsynelatende et kjælenavn: «Moscha! Moscha min!»

Det er ingen overdrivelse å si at gjensynet med «Moscha» er meget hjertelig. (skjermdump, TV 2)

Vi er vitne til intens klemming mellom de to. TV 2s fotograf dokumenterer et gjensyn som virker svært hjertelig.

– Hva om de er lykkejegere?

Så kommer det åtte og et halvt minutt lange innslagets eneste tilløp til et kritisk spørsmål: «Hva om de ljuger da? Hva om de bare er lykkejegere?»

Det lyder mest som et pliktløp. Den som ser reportasjen (det anbefales) kan legge merke til reporter Trine Hvambs lett ironiske tonefall.

Afghanerne tilbys 52.000 kroner dersom de returnerer, sier Veronica Pettersen, som fastslår at det er svært mye penger i Afghanistan. Dette takker de nei til, de vil heller bo på gata i Paris.

Mohammed: «Hva kan jeg gjøre med de pengene hvis jeg er død? Jeg kan ikke leve hverken her eller der. Hvor skal jeg dra?»

Veronica: «Jeg føler meg helt hjelpeløs mot systemet Norge. Jeg vil bare ta ham hjem.»

«De har gode hjelpere»

Men Veronica kjemper ikke alene: «De har gode hjelpere, også på Stortinget», ifølge TV 2-reporter Ingvild Jensen. Hun har intervjuet Kristelig Folkepartis Torhild Brandsdal:

«De går en meget usikker skjebne i møte hvis de blir sendt tilbake, og en slik skjebne kan også være døden.»

Torhild Brandsdal (KrF) kommer med sterke påstander. TV 2 agerer mikrofonstativ. (skjermdump, TV 2)

Sender norske myndigheter virkelig asylsøkere i døden? Dersom det er sant, er det naturligvis sjokkerende. Rystende. Men Brandsdal får intet kritisk spørsmål om dette fra TV 2.

Hvor har hun dette fra? Kan det dokumenteres? Eller i det minste sannsynliggjøres?

Men nei, påstanden slukes rått. Journalist Ingvild Jensen reduserer seg selv til et mikrofonstativ.

Ekte journalistikk fra SVT

Ironisk nok: Et par minutter før TV 2s innslag går på lufta avslutter Sveriges Televisions velrenommerte Uppdrag Granskning kveldens sending; «Afghanutvisningarna» om akkurat samme tema: utvisning av enslige mindreårige afghanske asylsøkere.

Samme tema, men kontrasten kunne knapt vært større.

Programleder Janne Josefsson spør Fatemeh Khavari, en av flere asylaktivister som har hevdet at de som sendes tilbake til Afghanistan sendes rett i døden:

«Helt sikkert til døden»

Jeg må spørre deg om dette som du og andre har sagt: Skulle disse sendes tilbake, så sendes de til døden…

Helt sikkert til døden.

Helt sikkert til døden – hvor mange av de som er sendt tilbake har dødd?

Skal jeg gi deg statistikk?

Ja, ettersom du sier det er sikkert at de kommer til å dø, så må jeg spørre deg.

Ja, men døden er… er døden bare fysisk? Slik jeg ser det – det ikke bare fysisk, det er psykisk også.

Så det er ikke døden i den betydningen at de dør, mener du?

Alle psykisk dør. Alle, alle, det spiller ingen rolle! Alle dør psykisk. Alle!

– Ja, men døden er… er døden bare fysisk? Asylaktivist Fatemeh Khavari flakker med blikket når hun får spørsmål om hvor mange som har dødd etter å ha blitt sendt tilbake til Afghanistan. Khavari har vært en lederfigur i protestene mot utvisningene til Afghanistan, helt fra de startet på Medborgarplatsen i Stockholm.

Uppdrag Granskning er tilstede når et fly med utviste afghanere fra Sverige lander i Kabul. Og de snakker med IOMs Reintegration Program Manager i Kabul, Masood Ahmadi.

De to første ukene etter ankomst tilbys alle hjemvendte gratis hotell, betalt av FN. Men Ahmadi forteller at det er få som benytter seg av tilbudet.

Hentes av familien

Hvorfor? Fordi de aller fleste hentes av slektninger, opplyser IOM-representanten:

– De blir vanligvis tatt imot av sin familie. Dersom familien ikke er der, reiser de videre til sine respektive destinasjoner, sier Ahmadi.

Dette er opplysninger som setter hele premisset for TV 2s reportasje i et underlig lys. Her snakker IOMs stedlige representant om hvordan de returnerende asylsøkerne mottas når de lander på Hamid Karzai International Airport: De mottas av familiemedlemmer, omtrent som familiemedlemmer gjør på en hvilken som helst flyplass verden rundt. Sannsynligvis med kyss og klem og et deilig måltid når de kommer hjem. De har jo vært borte i flere år.

Og merk at det er IOMs mann som sier dette, International Organization for Migration er ikke kjent for å være spesielt kritisk til migrasjon, for å si det pent: 244 millioner er underveis – det er «uunngåelig, nødvendig og ønskelig»

– De blir vanligvis tatt imot av sin familie, sier Masood Ahmadi, IOMs Reintegration Program Manager i Kabul, om de hjemsendte afghanerne.

Masood Ahmadi forteller at IOM tok imot 7.000 afghanere som var utvist fra Europa til Afghanistan i fjor. Av disse benyttet 179 seg av tilbudet om gratis hotell. Ca 2,5 prosent.

Det kan man forstå. Hvem vil bo på hotell når alternativet er å komme hjem til mamma og pappa, brødre og søstre, bestefar og bestemor, som man ikke har sett på flere år?

En dråpe i havet

De 7.000 returnerte fra Europa er en dråpe i havet. Afghanistan tok samme år imot en million som returnerte fra Pakistan og Iran.

Som Ahmadi uttrykker det: «It’s really nothing.»

Hvordan har de det, de som returnerer? IOMs representant forteller at de har det bra sosialt, men at mange strever økonomisk. Men hva med sikkerheten? spør SVTs reporter.

– Ingen sikkerhets-hendelser

– Vi har hatt over 20.000 returnerte siden 2002, og vi har ikke hatt noen sikkerhets-hendelser (security incidents, red. anm.). Ihvertfall ingen vi kjenner til, sier Ahmadi.

Sikkerheten er et omstridt tema når det gjelder utvisning av afghaner. Hvor mange av de utviste afghanerne som har dødd, vet ingen. Blant utviste fra hele Norden, finner UG-redaksjonen troverdige  opplysninger om to døde de siste årene. En av dem var utvist fra Sverige. Han hadde jobbet som sjåfør for forsvaret, og kjørte på en landmine.

De som ikke returnerer frivillig fra Sverige kan likevel få støtte til reetablering: 20.000 kroner. Men mange lar være å søke om penger. Hvorfor? Terje Torvik er Migrationsverkets sambandsmann ved den svenske ambassaden i Kabul:

Stoler ikke på pengestøtten

– Det fins ganske mange rundt barna som sier at dette ikke eksisterer. Det er en gigantisk mistro mot at disse støtteordningene i det hele tatt eksisterer, sier Torvik.

Kan det tenkes at slike rykter og slik mistro også finnes blant afghanerne i Norge? Det er vel ikke helt usannsynlig?

Veronica Pettersen gjør rede for hva afghanerne tilbys av den norske stat dersom de returnerer: 52.000 kroner. Hun fastslår at det er svært mye penger i Afghanistan. De ville rekke langt.

Også dette kunne TV 2 ha sjekket, men ingenting tyder på at det er gjort. Veronica Pettersen påpeker at de takker nei til 52.000 kroner, og isteden bruker sine siste kroner på å komme seg til Paris og bo på gata.

– Det er beviset

Stig Pettersen, som jobbet på mottaket hvor Mohammed bodde, er skråsikker:

«Det er jo bare bevis på at de er oppriktig redde for sitt eget hjemland… synes jeg. Det er tydelig at de vil heller gå til grunne i Europa en eller annen plass enn å bli sendt hjem.»

Det er «bevis» på at de er redde. Hva slags bevis er dette? Hvorfor stiller TV 2-reporter Hvamb ingen spørsmål?

Intervjuobjekter må få mene hva de vil, men det er journalistens oppgave å stille intelligente, kritiske spørsmål. Særlig når det kommer påstander som er sterke – svært sterke.

TV 2 hevder det ikke direkte, men det etterlatte inntrykket, gjennom alle de ukritiske intervjuene, er massivt: Norge sender «asylbarna», «oktoberbarna» i døden. De vil heller dø enn å bli sendt tilbake.

Norge må være et grusomt land. Heldigvis er det fullt av kvinner som gjør alt for å redde «gutta sine».

 

Du kan se hele innslaget her:

TV 2: MOHAMMED FLYKTET FRA NORGE: Veronica dro for å finne «sønnen» som lever blant rotter i Paris

 

SVT Uppdrag Granskning: Afghanutvisningarna

Les også