Sakset/Fra hofta

IS lærte systematisk barn opp til å bli mordere. Her er det fem 12-13-åringer som henretter kurdiske fanger. Mediene og asyllobbyen velger å «glemme» dette. Vi hører ikke lenger om hva vi for kort tid siden visste. Videoen er fra så sent som august 2016. Alle ble implisert i IS’ bestialitet.

Asyllobbyen forsterker retorikken og intensiverer kampanjen for å få IS-barna ”hjem” til Norge. Etter at Norsk Folkehjelp for noen dager siden sa at det er ufarlig for norske myndigheter å hente ”hjem” barna, gikk også Venstre-politiker, Abid Raja, ut i Dagbladet mandag og krevde at disse ”norske barna” bør bringes hjem.

Raja skriver i avisen at dette er ”norske barn”, ”våre barn” som ikke har gjort noe galt, og som Norge har moralsk plikt til å bringe hjem.  Hva denne moralske plikten nærmere bestemt skulle bestå av, kommer han ikke inn på. Men han skriver at det er bedre å gi IS-barna helsehjelp og oppfølging i Norge mens de er unge og har større håp om helbredelse (sic), enn å vente til de kommer hjem om noen år, ytterligere traumatisert. Slik andre før ham har gjort, sammenligner Raja situasjonen for IS-barna med situasjonen til tyskerbarna i Norge etter krigen. Og han trekker selvsagt fram FN’s barnekonvensjon som sier at hensynet til barnas beste skal være avgjørende når norske myndigheter skal ta stilling til saken.

Å knytte begrepene Norge og «hjem» til IS-barna er allerede en fast praksis i mediene. Søndag benyttet TV2 seg konsekvent av denne praksisen, som er hentet fra asyllobbyens retoriske arsenal. Ved en slik begrepsbruk får mediene slått fast at barna er norske, og at deres naturlige adresse er Norge. De får dermed skapt en kjensgjerning som det ikke stilles spørsmål ved, og unngår således viktige faktiske elementer i saksforholdet.

Ett av disse faktiske elementene, som blir eliminert på denne måten, er at de aller fleste, om ikke alle disse barna, er født utenfor Norges grenser i en stat (IS-staten) som er nedkjempet i krig. Det er intet som skulle tilsi at disse barna føler seg norsk eller snakker norsk, selv om den ene av foreldrene har norsk statsborgerskap. Den norske delen av de aktuelle foreldre-parene har i realiteten gitt avkall på sitt norske statsborgerskap da de dro for å slutte seg til IS-staten.

I den norske loven om statsborgerskap står det at den som erverver et annet  statsborgerskap etter søknad eller uttrykkelig samtykke, taper sitt norske statsborgerskap. Reisen og overgangen til IS for de aktuelle personene skulle det ikke være noen tvil om i disse sakene, og heller ikke at de personene det gjelder, på denne måten i praksis har samtykket i å frasi seg sitt norske statsborgerskap. (Mediene snakker ikke om at flere jihadister gjorde et nummer av å brenne sine pass ved ankomst til IS-staten). De juridiske realitetene på området skulle dermed være klare, og den eneste måten «IS-borgerne» dermed kan gjenerverve sitt norske statsborgerskap på, er å søke den norske stat om det. Det er grunn til å tro at de kvinnene og barna saken gjelder, ikke har noe annet statsborgerskap å vise til enn det norske, noe som i tilfelle vil si at de er statsløse. Norsk lov forbyr folk å være statsløse, og det betyr trolig at norske myndigheter er forpliktet til på nytt å gi de aktuelle personene norsk statsborgerskap, hvis de søker om det.

Det er altså ikke noen moralsk plikt for Norge til å bringe IS-barna hjem, noe verken Raja eller andre begrunner. Men den norske stat er trolig forpliktet av egen lov til å behandle søknader om statsborgerskap fra IS-foreldre og deres barn. Og den norske staten ser også ut til å være forpliktet til å innvilge slike søknader, ut fra landets egne lover. Slik har altså den norske staten stilt seg selv i en kinkig situasjon og påtatt seg en forpliktelse som den ut fra vanlige moralske normer ikke burde ha påtatt seg, nemlig å påta seg det statsborgerlige ansvaret for mennesker som har egentlig bedt den norske stat ryke og reise. Og det er jo noe som landets politikere og myndigheter har vennet seg til blant annet gjennom mange år med en svært liberal asylpolitikk.

Asyllobbyen har i lengre tid vært engasjert i denne saken og vil nok, som vanlig, trenere norske lover og regler ved å tvinge regjeringen til å hente IS-kvinnene og deres barn. Og som Raja skriver, disse barna er jo syke (både i sinn og skinn?), og må helbredes. Så snart barna er ”hjemme” (eller helst før), vil vi følgelig kunne vente krav om krisepsykiatrisk behandling og krisehjelp til barna og deres mødre. Men fra flere hold, også fra asyllobbyen, er det blitt sagt at de som har vært med i IS, bør straffes for krigsforbrytelser, noe som i juridisk praksis vil være vanskelig, for ikke å si umulig, blant annet med tanke på bevisførsel i eventuelle rettssaker. Og hva med de ”traumatiserte barna”, som vil oppleve å bli skilt fra sine mødre og eventuelt oppleve at mødrene må gå i fengsel? Hvilket hat måtte ikke det medføre i forhold til det hatet barna måtte føle ved at de ikke blir hentet ”hjem” til et land de verken har sett eller hørt om?

Asyllobby-kverna har kvernet en god stund, og mediene har vært fulle av innlegg som, i likhet med innspillet til Raja, renner over med tullete, historiske paralleller fra den politiske korrekthetens retoriske håndbok. Redd Barna er allerede sjokkert over at Danmark vil frata danske IS-krigere statsborgerskapet, så fremt de har dobbelt (et annet) statsborgerskap. Regjeringens fremste talsmann for den politiske korrekthet, Jan Tore Sanner, var lynraskt ute og forsikret om at det ikke vil skje i Norge. Vi venter bare på at organisasjoner som Røde Kors, Antirasistisk Senter, NOAS vil stemple regjeringen for rasisme fordi IS-barna ikke blir hentet ”hjem”. Men det vil nok komme, og parallellene til tyskerbarna, vil bli gjentatt. Men mødrene deres dro ikke til Tyskland og fikk barn og bekjempet demokratiet og Norge derfra. Disse barna var stort sett resultat av kjærlighetsforhold og ikke av ideologisk og religiøst barbari. Vi vil garantert atter få høre fjollete paralleller om hvordan den norske staten har hjulpet Joshua French tilbake til Norge, men forsmår å hente ”våre barn” tilbake fra ”IS-staten”. Og vi vil igjen få krav om at IS-kvinnene og deres barn bør ses på og hentes tilbake som krigsfanger. Det er bare et tidsspørsmål før alt dette synker helt inn i opinionen og oversvømmer statsministerens kontor. Da er det bare å gjøre klar den røde løperen for IS-kvinnene og ”våre barn.”

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her