Kommentar

«Juridisk galt og uetisk å skille IS-mødre fra barn» heter det i en sak på nrk.no den 4.6. som også fikk oppslag i Dagsrevyen samme dag.

Bakgrunnen er at regjeringen, etter å ha besørget henting av fem foreldreløse barn med norsk statsborgerskap fra Al Hawl-leiren i Syria, har åpnet for at også barn som er i leiren med sine mødre kan hentes til Norge. Regjeringens forutsetning er at mødrene samtykker til dette, dvs at de aksepterer at barna kommer til Norge alene. (Det synes å være lagt til grunn at barnas fedre er døde.)

Hovedargumentet for at dette ikke står seg juridisk lanseres av professor Elisabeth Gording Stang ved Oslo Met, og går ut på at et eventuelt samtykke ikke kan være gyldig under de aktuelle omstendigheter. Et gyldig samtykke skal være fritt og informert, og på grunn av «den ekstremt vanskelige humanitære situasjonen», vil ikke dette vilkåret være oppfylt. Man kan altså ikke bygge på et samtykke der alternativet til å sende barna fra seg, er at de blir værende i leiren med risiko for alvorlig sykdom eller død.

Dette er en argumentasjon som får tilslutning av professor Kirsten Sandberg ved Universitetet i Oslo og professor (og advokat) Terje Einarsen. Sandberg slår reservasjonsløst fast at vedtak basert på slikt samtykke ikke vil holde for en rettslig prøvning, og Einarsen sier at det ikke er «mulig» å argumentere juridisk for et annet syn. Sterk ordbruk, men er det substans i dette?

Det skinner gjennom at de tre egentlig mener at regjeringen skal utvide sitt tilbud til å hente både barna og deres mødre til Norge og den norske velferdsstaten, der et omfattende hjelpetilbud skal stilles til deres rådighet. Det reiser imidlertid en annen diskusjon, nemlig knyttet til den risikoen IS-kvinnene representerer i Norge, først og fremst en helt konkret risiko for at de skal bidra til at tilfeldige mennesker her i landet blir ofre for den type grusomme terrorhandlinger som det oppfordres til fra den fortsatt levende lederen for den bevegelse de ganske frivillig sluttet seg til. Den diskusjonen går ikke de tre inn i, og i det følgende begrenser jeg meg til de synspunktene de rent faktisk gjør gjeldende, og da er premisset at regjeringen tilbyr enten å hente barna alene, med mødrenes samtykke, eller ikke å foreta seg noe slik at barna blir værende der de er.

Etter min vurdering er synspunktet de tre fremfører ikke rettslig holdbart. Det innebærer i realiteten en underkjennelse av disse mødrenes rettslige handleevne, og dermed også en nedvurdering av dem som selvstendige individer. 

For det første kan det – som regjeringen også har lagt til grunn – slås fast at foreldrene (forutsatt at de har foreldreansvar) i slike spørsmål har beslutningsmyndighet på vegne av barna. Dette er heller ikke problematisert av de tre professorene. Barn har rett til å høres og få sine meninger vektlagt etter hvor gammelt og modent barnet er, heter det i barneloven. Men i dette tilfellet er det forutsetningsvis tale om helt små barn. Da er det foreldrene, i dette tilfellet deres mor, som må avgjøre for dem.

Når det gjelder rettslige krav til foreldrenes samtykke, er det generelle rettslige prinsipper som kommer til anvendelse. I tillegg kommer barnerettens regel om at avgjørelser vedrørende barna skal ha barnas beste for øye. Det er imidlertid foreldrene selv som her må avgjøre hva barnets beste er. Barnets «beste» er dessverre ikke alltid «bra»; det kan innebære det minst dårlige av ulike alternativer.

Et gyldig samtykke må, som Stang sier, være fritt og informert. Her er det ikke mangel på informasjon som anføres som problematisk. Mødrene vil være godt kjent med de vesentlige sider ved det valget det er tale om. Men samtykket vil angivelig ikke være fritt.  Essensen i begrunnelsen for dette, er at det er tale om et valg mellom to alternativer som begge er dårlige. Men hva bygger professorene på når de forutsetter at et samtykke ikke er gyldig i et slikt tilfelle? De gir ingen begrunnelse for det. Og det er ikke riktig at det er slik. 

Det vil ofte være nødvendig å treffe valg der ingen av alternativene er forlokkende. Samtykke til helsehjelp er et grunnleggende prinsipp i helselovgivningen. Her kan det ofte bli spørsmål om samtykke i en situasjon der det er sterke motforestillinger mot både det å motta behandling og å avstå fra det. Å velge operasjon med risiko for store komplikasjoner, eller smertefull livsforlengende behandling, er vanskelig selv der alternativet sannsynligvis er døden. I en situasjon med små barn, er det foreldrene som eventuelt må ta dette valget, dvs at det er de som utøver retten til å samtykke på vegne av barna. Valget kan være uutholdelig, nesten umulig i gitte situasjoner, men problemet løses ikke ved å si at samtykkekompetanse ikke foreligger. For det å ikke treffe et valg, betyr i realiteten å velge det andre alternativet. Det er helt analogt til IS-barnas situasjon. Velger mødrene ikke å samtykke til den norske regjerings tilbud, blir barna igjen i leiren. 

Kriteriet for gyldig samtykke, verken i helsevesenet eller ellers, er ikke at det ikke er tale om vanskelige valg, men at vedkommende – i tillegg til å være informert – har de personlige forutsetningene for samtykke. Den som er vesentlig fysisk eller psykisk svekket, f eks dement eller psykisk utviklingshemmet, vil mangle slike forutsetninger. Den som har de normale forutsetninger for samtykke, er samtykkekompetent helt uavhengig av om valget er vanskelig eller ikke. Ja, man kan si at det nettopp er i de tilfeller der valget er særdeles krevende, at samtykkekompetansen har aller størst betydning. Hvem andre enn individet selv, eller som her foreldre på vegne av sine barn, bør treffe valget når det er så viktige ting på spill.

Hvis man skulle anvende Sandbergs tanke om senere rettslig prøving på disse spørsmålene, måtte man si at et samtykke til helsehjelp under dilemma i ettertid kunne begrunne søksmål mot sykehuset for en operasjon som forelder har samtykket til med anførsel om at samtykket var ugyldig. Det er ganske åpenbart at et slikt søksmål ikke ville føre frem. Dersom det skulle gjøre det, ville en vegg falle ut av en helselovgivning som det på dette punkt er bred enighet om.

Elisabeth Gording Stang bemerker i sin uttalelse at «noen ganger må man ta prinsipielle ståsted og se hva som er juridisk riktig». Men det synspunktet hun fremsetter er faktisk prinsippløst i sin nedvurdering av disse mødrenes rett til å treffe avgjørelser om sine barn.

* * *

Dette innlegget ble refusert av NRK med (formodentlig) standardformuleringen at: «Vi har stor pågang for tiden og må dessverre prioritere andre temaer denne gangen.»

Nå er jo dette, som vi alle vet, i høyeste grad et tema NRK er opptatt av for tiden. Det er vel derfor nærmere sannheten at det er tendensen i innlegget, ikke temaet, som gjør at NRK ikke slipper det inn. Innlegget er av fagjuridisk art og adresserer direkte et svært ensidig oppslag NRK selv har hatt både på nett og i Dagsrevyen. NRK har hatt en lang rekke andre oppslag i samme retning, der fagfolk, NGO-er, politikere og offentlige instanser med sine ulike innfallsvinkler får fremlegge et syn som går i retning av å promotere omsorgsfølelse for «norske ISere», spesielt det humanitært maktpåliggende i å hente IS-barn og deres mødre i størst mulig utstrekning til en varm armkrok i Norge. Senest i NRK Ytring den 4.6 var det innlegg av fem psykologer med tidligere barneombud Reidar Hjermann i spissen med overskriften «Ikke skill mor og barn – Norge må hente hjem de gjenværende norske barna i Syria». Mulig det er noe jeg har oversett, men jeg har ikke fått med meg et eneste innslag i NRK som ikke går mer eller i samme retning. 

Også utenom NRK har dekningen av temaet i landets hovedstrøms-medier vært svært ensidig og spilt på et anstendighet- og godhetsføleri som har bidratt til et stadig økende press på regjeringen. En nærmest enslig stemme i det hele har vært Janne Haaland Matlary som har fått en side i Dagens Næringsliv 16.4 under overskriften «Skal Norges fiender aktivt hjelpes til Norge?»

Den redaksjonelle holdning NRK utviser ved å avvise mitt enslige kritiske innlegg (hvem vet for øvrig hvor mange andres), er ikke overraskende, men bekrefter inntrykket av en institusjon som på sentrale områder anser det som sitt oppdrag å fremme en politisk-ideologisk agenda snarere enn sitt offisielle samfunnsoppdrag, uttrykt slik i NRK-plakaten: 

«NRK skal ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår for borgerne. NRK skal være redaksjonelt uavhengig og være balansert over tid. NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.»

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her