Sakset/Fra hofta

Statsborgerskap krever lojalitet til staten, skriver Janne Haaland Matlary i DN (bak mur). Dessverre blir slike opplagtheter overdøvet av kampanjelignende og følelsesstyrt medieoppmerksomhet om IS-terroristene i Syria. Bør de ikke hentes «hjem» til Norge? Hva med kvinnene og barna?
Kvinnenes rolle bagatelliseres ved å omtale dem som «IS-bruder» eller «IS-mødre». Hva slags kjønnsrolleretorikk er det i 2019? Men det alvorligste er at kampanjen som føres av medier og NGOer, hopper over den reelle problemstillingen i saken: Fremmedkrigere kriger mot det vestlige demokrati, det vil si oss. Fremmedkrigere som er foreldre, har foreldrerett over sine barn.

Landsforræderi er bl.a. definert i Europarådkonvensjonen om statsborgerskap 7b som at man gjør «frivillig tjeneste i en fremmed militær styrke». Endringen i norsk politikk med ønske om å innføre retten til dobbelt statsborgerskap, ble gjort nettopp for at myndighetene skulle kunne benytte seg av forannevnte 7b og dermed frata noen det norske statsborgerskapet. Norsk lovverk tillater foreløpig ikke dette.

Men både franskmenn, briter, nederlendere og dansker har innført en slik bestemmelse. Britene har fratatt mer enn hundre fremmedkrigere statsborgerskapet hittil. Men foreløpig kan altså alle med norsk statsborgerskap komme tilbake til Norge selv om både Høyre og Frp ønsker å ha samme politikk som disse allierte.

Norsk statsborgerskap gir altså IS-terroristene en rett til å reise inn i Norge. Men har norske myndigheter en plikt til å hente disse terroristene hit? Hvis svaret på spørsmålet er «ja», betyr det at den norske staten skal bistå sine fiender på samme måte som til sine lojale borgere. Når man velger å tjenestegjøre for en organisasjon som vil utrydde det vestlige demokrati og dets verdigrunnlag, er ikke dette forenlig med å være norsk borger. Det er landsforræderi.

Å være borger innebærer at man er lojal mot eget land, bygger og støtter det. I dag synes dette selvsagte faktum å være totalt glemt – statsborgerskap anses som en rettighet som ikke medfører forpliktelser. Men den norske samfunnskontrakten forplikter alle til å støtte demokrati og fredelig konfliktløsning.

At man i 2019 må repetere slike elementære sammenhenger, vitner dessverre om at det er lenge siden andre verdenskrig.

Straffeforfølgelsen er et sentralt problem. De som kommer seg tilbake til Norge, vil bli straffeforfulgt her. Som mange imidlertid har påpekt, vil et stort problem for en rettferdig, norskbasert prosess være å fremskaffe bevis for forbrytelser begått i krigen i Irak og Syria. Dermed risikerer vi at terroristene går fri eller får en meget lav straff om de prøves for norske domstoler. Trusselbildet blir følgelig ikke fjernet (eller er borte fra gatebildet i for kort tid), og signaleffekten vil være mildt sagt uheldig: Terrorisme straffes knapt.

Derfor må IS-terroristene stilles for retten der forbrytelsen er begått, og dømmes av den lokale statsmakt eller en internasjonal domstol lik Rwanda- eller Jugoslavia-tribunalet. Irak har nylig tilbudt Norge og andre land som har vært med i den USA-ledede koalisjonen å føre rettsprosess og fengsling av IS-terrorister lokalt, et tilbud Norge bør takke ja til.

De [IS-terroristene] har aktivt valgt å verve seg til en terrorgruppe hvis bestialitet overgår alt vi kjenner til i nyere i tid. Nå har Vesten slått dem militært etter flere års intense kamper, men det betyr ikke at faren er over – tvert om er den naturlige organisasjonsform for en terrorgruppe cellen eller soloterroristen. Returnerte fremmedkrigere er altså en trussel Norge må verne seg mot.

Skjebnen til IS-terroristenes barn er et hyperaktuelt tema. Barna beholder sitt medfødte norske statsborgerskap selv om foreldrene skulle fratas sitt ved en lovendring i Norge. Dermed kan barna når som helst hentes til Norge av slektninger, men her er det altså barnas foreldre som har det siste ordet.

Redd Barnas argument om at dette er «Norges barn» er feil – dette er foreldrenes barn, ikke statens barn. Vi lever i en rettsstat hvor foreldreretten med rette er sterk. Pådriverne for at den norske staten skal intervenere unngår behendig å svare på hvilken rett staten har til noe sikt: mener man at barna skal fratas sine foreldre med tvang av norske diplomater i Syria?

Foreldreretten sterke stilling betyr at man ikke mister den selv om man skal straffeforfølges eller senere blir straffedømt.

Det er helt useriøst å hoppe over kjernespørsmål som dette i en moraliserende retorikk om «våre barn» og «Norges barn». Hva med barna i naboteltet uten norsk statsborgerskap? De har akkurat samme menneskerettigheter som dem med norsk.

Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til i hvilken grad barna er blitt radikalisert. Når kan eller bør norske myndigheter gripe inn for å ta hånd om eller hindre at radikaliserte barn (pr. definisjon opp til 18 år gamle) slippes løs i det norske samfunnet? Hvem skal beskyttes: norske barn eller IS-barn? Vil et «ja takk, begge deler» være troverdig?

Med mindre IS-foreldrene gir fra seg barna frivillig til norske myndigheter, har ikke norske myndigheter noe lovverk for hånden som gir dem mulighet til uten videre å ta barna fra dem. Skal noen miste foreldreretten til sitt barn, krever dette en relativt omfattende prosess selv om NGOer og medier snakker som om dette er mulig. Har barna norske slektninger som ønsker å ta hånd om dem med foreldrenes velsignelse, er ikke det nødvendigvis svaret på om barnets eventuelle grad av radikalisering, dets traumer m.m. kan håndteres på adekvat vis.

Norge er ikke tjent med å importere terrorfare og ønsker derfor ikke IS-terrorister tilbake hit. Det er et legitimt standpunkt om man velger å sette lojale, norske borgeres sikkerhet foran landsforræderes.

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her


Les også