Gjesteskribent

De skarpe påstandene fra redaktørene Trygve Hegnar i Finansavisen og Anlov P. Mathiesen i =Oslo om at Marie Amelie-saken har vært sterkt preget av kampanjejournalistikk,
har knapt vakt et skuldertrekk i pressen. Men selvkritikk er jo nærmest en ikke-eksisterende øvelse hos norske journalister, særlig i saker som har med dekningen av asylpolitiske spørsmål å gjøre.

Som svar på Hegnars uttalelse om at pressen har stått fram som del av en kampanje for en bestemt løsning i Amelie-saken og Mathisens påstand om at mediene behandling av saken er ren aktivisme og en skam for journalistfaget, viser universitetetslektor i journalistikk, Terje Angelshaug, til Vær Varsom plakaten. Ifølge Angelshaug har pressen tatt det standpunktet som er naturlig ut fra sitt samfunnsoppdrag, altså det som er slått fast i plakaten. Førsteamanuensis i journalistikk, Svein Brurås mener pressens dekning av saken er grei så lenge begge parters syn i saken kommer fram. På spørsmål fra fagbladet Journalisten sier han seg enig i at det i liten grad er stilt kritiske spørsmål til Madina Salamova (Maria Amelia). Det skyldes ifølge Brurås at det ikke er profesjonelle kilder som uttaler seg fra den siden, men Madina og hennes kjæreste og deres venner.

Pressens (manglende) dekning av Amelie-saken må ses i sammenheng med kampanjen ”Ingen mennesker er ulovlige” som om lag 25 frivillige organisasjoner er gått sammen om, og der målet er å gi opphold til de tusener av asylanter som oppholder seg ulovlig i landet. Kampanjen som fra begynnelsen av er støttet av KrF, Sv og Venstre, sendte 14. oktober i fjor et brev til Regjeringen om saken, og 8. desember 2010 sendte NOAS og tre andre organisasjoner omgjøringsbegjæringer til Utlendingsnemnda på vegne av 9 asylsøkere som har vært i Norge uten lovlig oppholdstillatelse mellom 8 og 15 år.

Kampanjen er et resultat av endringer i regler og forskrifter i asylpolitikken de siste par årene og endringene i utlendingsloven som trådte i kraft i 2010. Endringene blir av organisasjonene oppfattet som restriksjoner på adgangen til å få innvilget asyl her i landet og en skjerping av den ”umenneskelige” asylpolitikken som føres av landets politisk valgte myndigheter. Det er en skjerping som blåser liv i enkelte organisasjoners og personers frykt for fallende asylsøkertall og svekker deres mål om et enda mer multikulturelt Norge, slik det kom til uttrykk i en kronikk i Dagsavisen 2. desember 2010 av daværende generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Petter Eide.

” I ytterste konsekvens handler det om å bremse framveksten av det flerkulturelle samfunnet regjeringen i andre sammenhenger hyller, sto det i kronikken der Eide også hevdet at populistiske begreper som ulovlige innvandrere og kriminelle asylsøkere bidrar til å stigmatisere asylsøkere.

” Når regjeringen ikke avkrefter slike ”begreper”, bidrar regjeringen til denne stigmatiseringen. Regjeringen må derfor ta mer styring over det offentlige ordskiftet og ikke la fordommene flyte fritt. Vi krever et akutt skifte i omtalen av mennesker på flukt”, skrev Eide som i andre sammenhenger uttaler seg til forsvar for ytringsfrihet og menneskerettigheter samtidig som han altså jobber utrettelig for å få enda flere asylsøkere til Norge.

Organisasjonene Norsk Folkehjelp, Amnesty International, Antirasistisk Senter, Redd Barna, Human Etisk Forbund og NOAS og politikerne Trine Skei Grande (V) og Heikki Holmås er viktige aktører i kampanjen ”Ingen mennesker er ulovlige”, en kampanje har styrt mediedekningen i Amelie-saken og en kampanje som har brukt Madina Salamova (Maria Amelie) som brekkstang i kampen for å få endret asylpolitikken. Men i pressen framstilles kampanjen som støttespillere for Maria Amelie, underforstått at det er hun som har initiert og som driver kampanjen. Eller som det står i Klassekampen 25. januar: «Mange i kampanjen har jobbet aktivt med å støtte Maria Amelie».

Kampanjen har drevet fram en nøye regissert prosess der det har inngått elementer som at Marie Amelie kom med bok i høst, at det SV-påvirkede tidsskriftet Ny Tid utnevnte henne som årets nordmann i 2010, at hun opptrådte i NRKs populære fjernsynsprogram på lille julaften og hennes asylsøknad med påfølgende demonstrasjoner. Som man kunne vente, begrunnet hun asylsøknaden med henvisning til alle andre såkalte papirløse som oppholder seg ulovlig i landet. At kampanjens regi, med utvisningen som følge, kanskje sviktet akkurat på dette punktet, har det selvsagt vært taust om.

Når Brurås forklarer mangel på spørsmål fra pressen med mangel på profesjonelle aktører på Amelie-siden, tar han feil. Saken hennes er drevet fram og arrangert av den profesjonelle asyllobbyen i Norge der det kryr av drevne aktører. Angelshaug mener pressens dekning er godt rotfestet i presse-etikkens regler. Jeg regner ikke med at det var Vær Varsom Plakaten som var Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanens legitimeringsgrunnlag da han lot Salamovas kjæreste og journalist Eivind Trædal skrive to kommentarerer i avisa der han blant annet sammenlignet utvisningsvedtaket i Amelie-saken med transporten til Nacht und Nebel-leirene under krigen.

”Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold”, heter det blant annet under punktet om journalistens integritet og ansvar i Vær Varsom Plakaten.

Til Dagbladet 14. januar fortalte Trædal at han falt for Maria Amelies rolige, trygge og uengstelige væremåte, en postmoderne kjærlighetshistorie der det er roen som knytter kjærlighetsbånd mellom menneskene.

Ingen mediefolk, verken i Klassekampen eller andre steder, har stilt spørsmålet om hvem som har besørget at et menneske med ulovlig opphold landet i 9 år ganske friksjonsfritt har kunnet gjennomføre videregående skole og skaffet seg universitetsutdanning med mastergrad. Salamovas tilfelle er neppe enestående, og det burde være en journalistisk utfordring å kunne avdekke hvordan personer med ulovlig opphold kan leve tilnærmet normalt her i landet med jobb og kanskje endog med økonomisk støtte fra det offentlige.

Maria Amelie-saken er enda et eksempel på hvordan mediene i asylsaker suspenderer egne kjøreregler og etikk, og dekningen av Amelie-saken er et journalistisk havari. Og det er langt fra et mysterium når man vet hvordan pressen og godhetsindustrien i Norge lever i tett symbiose, et forhold som blant annet fører til at godhetsindustriens representanter har fri adgang til pressens spalter, og der journalistene fungerer som herolder for en matlei middelklasse som får følelsen av eksistensiell fylde ved å oppføre seg som en slags moralsk adel i asylsaker. Og det paradoksale er jo at store deler av de organisasjonene som står bak denne sivile ulydigheten, finansieres av staten, som dermed er med på å undergrave sine egne vedtak.

Det godhetsindustrien ikke ønsker skal komme fram, er at de aller fleste som søker asyl, er arbeidsimmigranter og at dette skaper grunnlag for en ”industri” med milliardomsetning. I dette asylindustrielle komplekset leveres varene (asylsøkerne) av internasjonale menneskesmuglernettverk, staten leverer pengene, hjelporganisasjoner og andre kommersielle aktører driver asylmottakene og frivillige organisasjoner utgjør viktige pressgrupper som benytter akademikere, politikere og journalister til å legitimere denne politikken i opinionen. Dersom journalistene skulle stille seg kritisk til denne virksomheten, ville det bety det samme som at journalistene stilte spørsmål ved sin egen virkelighetsoppfatning. Det skjer ikke, og derfor kan tilhengerne av ”den høye moral” får ture fram som de vil i SV-staten Norge.

Dette er en utvidet versjon av debattinnlegget som sto på trykk i Aftenposten 26. januar.