Gjesteskribent

Torsdagens NRK-regisserte debatten fra Litteraturhuset i Oslo om utsendelsen av om lag 450 etiopiske barn med sine familier ble som nesten alle tv-diskusjoner i NRK en form for absurd teater fordi programleder Erik Wold ikke evnet å gripe fatt i kjernespørsmål i diskusjonen. Debatten viste også den norske asyllobbyens velutviklede evne til å avlede oppmerksomheten og diskusjonen bort fra grunnleggende spørsmål i saken.

Som Hans Rustad viste i artikkelen ”Akkumulert moral” på document tidligere i uka, artet også asylsøkerdebatten fra Litteraturhuset seg som moralsk utpressing, denne gangen av justisminister Grete Faremo etter at Norge har fått i stand en returavtale med Etiopia. Denne avtalen gjør det mulig å returnere asylsøkere som gang på gang har fått avslag og som har oppholdt seg her i landet i årevis ved å benytte den nærmest uendelige adgangen til å anke og kreve omgjøring av utvisningsvedtak og på den måten trenere utvisningsvedtak.

Faremo viste til at innvandringspolitiske hensyn, som først og fremst tar utgangspunkt i foreldrenes atferd i disse sakene, har veid tyngre enn hensynet til barnas mulige behov for å bo i Norge. Og hun konkretiserte slike hensyn med å vise til at det her gjaldt asylsøkere som ikke har beskyttelsesbehov og som har operert med falske dokumenter, falsk eller manglende identitet og skjulte bosteder. Hun viste også til strafferettslige forhold og hensyn til annen lovgiving som Utlendingsloven.

Etter denne konkretiseringen og henvisningen ble Faremo straks konfrontert av NOAS-rådgiver Jon Ole Martinsen og SV-politiker Inga Marte Thorkildsen med spørsmål om barna skal ta ansvaret for det foreldre har gjort. Og venstreleder Trine Skei Grande sluttet seg raskt til i denne tåkeleggingsmanøveren ved å vise til at nye regler på området tilsier at barns interesser s k a l vektlegges, mens innvandringspolitiske hensyn k a n vektlegges. Og som lederen i Oslosenteret, Kjell Magne Bondevik, formulerte det: Skal er et sterkere uttrykk enn kan! Utvilsomt riktig, men en avsporing av saken fordi det først og fremst er snakk om foreldrenes valg og atferd i disse sakene. Eller som Frp-leder Siv Jensen sa: debattantene snakker som om barna ikke har foreldre som har tatt bevisste valg i disse sakene, underforstått at ansvaret selvsagt ligger hos foreldrene.

Å se på barna uten foreldrene i denne saken, er åpenbart en mystifisering av debatten, men det tjener så åpenbart asyllobbyens hensikter i denne saken, å framstille sine mostandere som onde og dårlige mennesker. Og som Siv Jensen også så presist uttalte i debatten, det disse debattantene sier, er at lovbrudd skal premieres! En uttalelse som selvsagt ble fullstendig neglisjert av programleder Wold som innledet med å si at denne saken har skapt et voksende grasrotoppgjør i folket.

Jensens uttalelse om premiering av lovbrudd høstet intet bifall, noe som jo er en del av NRKs regi i slike saker, mens Thorkildsens & Co’s uttalelser om folkeopprør mot regjeringen selvsagt møtte vill jubel fra et publikum som var så stort at det såvidt var blitt plass til dem i den venstreradikale propagandasentralen i Parkveien i Oslo, kunne debattleder Wold opplyse. Det er vel heller ikke så vanskelig å gjette hvem som hadde vært ”innpiskere” i denne diskusjonen!

Jensen pekte altså på et kjernespørsmål til dem som kritiserte Faremo. Det hennes kritikere legitimerer ved å snakke om barns uskyld og på denne måten skyve hensynet til barna i de berørte etiopiske familiene foran seg, er at ”crime pays”. Dvs. at det lønner seg å opptre i strid med lover og regler, det lønner seg å lyge og å villede myndighetene og trenere utvisningsvedtak. Men som alle andre programledere i NRK har ikke Erik Wold innsikt og evne til å ta opp et slikt kjernepunktet i diskusjonen ved å spørre Faremos kritikere om det er slike forhold de ønsker seg. Journalisten Wold trodde kanskje han berget sin kritiske integritet ved å blande regjeringsspørsmålet inn i diskusjonen, dvs. om SV kan sitte i en regjering som driver den aktuelle asylpolitikken. Eller kanskje han trodde han berget sin evne til kritiske motforestillinger ved en stadig repetisjonsøvelse som gikk ut på å spørre Faremo om det ikke er mulig å endre praksis eller regelverket i denne aktuelle saken?

Et ufravikelig prinsipp i journalistikken er at man skal ha med informasjon som er viktig for å belyse saken. Dette prinsippet brytes glatt mange ganger om dagen norske medier, og det ser ut til at journalistene konsekvent bryter det med åpne øyne, blant annet i saker som har med asylsaker å gjøre. Når man ser Erik Wold i aksjon, skulle man tror at han ikke engang har hørt om denne grunnleggende journalistiske regelen. Wold tror han utøver debattautoritet ved å avbryte debattanter som er inne på viktige og kritiske spørsmål. Sannheten er at han ikke evner å følge opp antydninger fra debattanter om viktige spørsmål. Ja, sannheten er at denne karen ikke er kompetent til å lede noen tv-debatt om noe som helst emne, men det skjules blant annet av de NRK-innhyrede klakkørene som applauderer vilt når han for eks, avbryter Siv Jensen. Og fraværet av kritiske spørsmål til de sentrale aktørene i asyllobbyen som NOAS og beslektede organisasjoner, SV, hele skokken av asyladvokater, asylpsykiatere og biskoper gjør at disse aktørene ufordrødent kan fortsette sin moralske utpressing av dem som har som oppgave å effektuere de asylpolitiske vedtakene som er gjort.

Asylsøkere som kommer til Norge, kommer hit med finansielle støtte fra familie, fra slekt og venner og betaler titusener, ja hundretusener av kroner til internasjonal gangstersyndikater for logistikken, for å bli transportert hit til landet der en oppholdstillatelse betyr at man blir sørget for økonomisk av staten, man får gratis utdanning, språkopplæring og sosiale trygder som gjør at man kan leve forholdsvis fett uten å være i arbeid. En fembarnsmor fra Somalia for eks. med sosialbolig og blant annet barnetrygd kan økonomisk sett leve et liv som i forhold til det hun kommer fra, er svært så bra.

Asylsøkere er oftest arbeidssøkere eller folk som kommer til landet av økonomiske grunner eller hensyn, det er ikke krig og forfølgelse som er direkte årsak til at mange reiser halve jorda rundt for å søke asyl i Norge. Det gjelder både dem som får opphold og dem som ikke får det. Asylsfæren er gjennomtrengt av løgner, svindel, forstillelse, uærlighet og sterke økonomiske interesser hos de som kommer og ikke minst hos dem som besørger logistikken. Hos disse aktørene er det snakk om en omsetning på global basis som setter internasjonal narkotikahandel og våpensalg i skyggen. Bare i Norge alene er det mange milliarder kroner i omsetning i asylsfæren, det å drive asylmottak f. eks. er god butikk.

Hadde man hatt en annet samfunnsområde som hadde vært så gjennomsyret av svindel og internasjonale kriminalitet og der staten finansierer virksomheten slik som de gjør i asylpolitikken, ville man for lengst ha hatt offentlige granskingskommisjoner i sving for å finne fram til hva som er realitetene. Og om man fikk kartlagt realitetene, ville man ha fått et skikkelig folkeoppgjør, ikke Inga Marte Thorkildsens pseudofolkeoppgjør som er regissert av landets asyllobby. Men på asylsøkerområdet er alle vanlige regler for samfunnsstyring suspendert, og staten finansierer pressgrupper som jobber dag og natt for å opprettholde systemet, med Erik Wold og den øvrige norske journalistverdenens bevisstløse velsignelse. Derfor vil vi aldri få sannheten om den absurde ordningen som kalles asylinstituttet og heller ikke få svar på spørsmålet som var utgangspunktet for debattprogrammet i Litteraturhuset i Oslo, hvorfor det alltid blir bråk når asylanter som ikke har fått opphold, skal utvises i samsvar med vedtatt politikk.