Sakset/Fra hofta

Maria Amelie (22) er papirløs innvandrer fra «Kaukasus», har bodd åtte år i Norge og klart seg godt. Hun er på mange måter et prakteksemplar av en innvandrer: snakker og skriver norsk og tar tatt mastergrad ved NTNU, for Statoil.

Men i fjor sto hun frem med boken Ulovlig norsk, hun ble valgt til Årets nordmann av Ny Tid, skrev kronikk i Aftenposten og har holdt foredrag land og strand rundt. Hun valgte mao å stå frem offentlig, og ikke bare det: Andre har valgt å gjøre henne til en offentlig person. Det minner om en kampanje. Hvorfor? Åpenbart for å utvirke et amnesti for papirløse innvandrere.

Amelie som person er en god sak. Det visste de som lanserte henne. Men de utfordrer myndighetene.

Dette kommer sjelden frem i mediene, for de er selv en del av godhetsindustrien. Det betaler seg ikke å komme med motforestillinger, tror mediene. Kjør saken som human touch, et flott menneske med en vond bakgrunn mot ubarmhjertige myndigheter. En klassiker.

Men virker den like godt? Blant en gruppe urban middelklasse, åpenbart. De identifiserer seg med den gode sak og Maria. Men det har skjedd noe i opinionen de senere år. Folk ser ikke bare personen, de ser også gruppen, tallene, mengden. De forstår at ikke alle som har det vondt i verden kan komme til Norge. De er blitt skeptiske.

Hvis mediene skulle ytt Maria og opinionen rettferdighet, burde de stilt kritiske spørsmål om f.eks. kampanjejournalistikken.

Myndighetene har gjentatte ganger sagt at det ikke kan være slik at fordi noen har sterke og innflytelsesrike venner, skal deres sak omgjøres og gå foran andres. Amelies samboer er journalist i Klassekampen. Hun er adoptert av Ny Tid, som har fulgt henne og kunne melde om pågripelsen onsdag kveld, hun blir backet opp av NOAS, Dag Hareide, rektor ved Nansenskolen. Listen kunne gjøres mye lengre.

Det støttespillerne håper er selvsagt at hennes sak ikke vil være unntaket, men en rambukk som åpner døren til legalisering for illegale i Norge. Alle er ikke like ressurssterke som Amelie. Ut fra hvilke kriterier skal de få opphold?

NRKs Janne Kjellberg hadde i radio en serie programmer om illegale innvandrere. Det er en tøff tilværelse: sove på sofaen hos bekjente, kjenne på usikkerheten ved å bli avslørt, ta seg svart arbeid osv. Skjebnene er mange og sterke. Men kvalifiserer det til opphold?

De gode menneskene later som om en hard skjebne er et kriterium for å få opphold i Norge. Men også blant Amelies venner finnes det folk som vet at det ikke er slik systemet fungerer.

Politikerne og systemet må tenke regler og presedens. Man kan ikke velge den ene fremfor den andre fordi man liker noen bedre og synes vedkommende passer inn i ens egen gruppe.

Amelie kunne ha valgt å fortsatt ligge lavt. Da hadde hun trolig kunnet leve ubemerket. Flere gjør det. De har ansvarsfulle jobber innen helsesektoren, men mangler offisiell oppholdstillatelse. Kjellbergs serie ga noen interessante eksempler på det.

Men det var ikke nok. Amelie og hennes venner ville forandre norsk flyktningpolitikk. Hun ble kjørt frem og gikk selv høyt ut. Det var å utfordre myndighetene.

Kunne de valgt å overse henne? Prisen for å sende henne ut kan bli høy.

Hvis myndighetene skal «vinne»/lande på bena, må de vite hva de gjør. Det er ikke opplagt.

Godhetsindustrien vil gjerne gjenta amnestiene som Spania innvilget to ganger. Men mye vann har rent i havet siden. Et amnesti vil være stikk i strid med vindene som blåser i dagens Europa.

Det nye stikkordet i innvandringspolitikken er utvelgelse, å være selektiv: Man ønsker høyt kvalifiserte mennesker. I så måte er Amelie et godt eksempel. Problemet er at hun er i feil kategori. Hun er illegal.

Ved å kjøre henne frem på vegne av de illegale har vennekretsen tatt en stor risiko. Det er politisk umulig for myndighetene å gi etter. Det snakkes om 5000-6000 illegale i Norge. Tallet kan være mye høyere. Men viktigst er det som statssekretær Pål Lønset sier at det vil uthule selve asylinstituttet og gjøre myndighetenes kontroll illusorisk. Alle kan få bli bare de kommer seg til Norge.

Når vi vet at det står en stort svart industri bak som håver inn enorme summer på å smugle mennesker til Europa, burde forkjemperne bli betenkt, eller i det minste ha noen motforestillinger.

Den nye generalsekretæren i NOAS, Ann-Magrit Austenå, var nylig gjest i Sånn er livet. På den ene siden bagatelliserte hun tilstrømmingen til Europa: bare 250.000 kommer og av dem får bare 75.000 bli. På den andre siden: de nærmeste årene vil Europa måtte importere et stort antall mennesker fra Afrika og Asia, sa Austenå, de trengs for å kunne ta eldrebølgen. Slike bevegelser har det vært opp gjennom historien, og de vil bli like gode europeere som dagens, konkluderte hun.

Austenå har i flere år jobbet som journalist i Dagbladet, og vært leder av Norsk Journalistlag. Hvordan er det mulig å inneha en slik posisjon og ha så lavt presisjonsnivå? Er det en villet naivitet eller kunnskapsløshet? Anno 2011 er det ikke lov å være så uvitende.

Europa har mistet sin uskyld. Problemene med innvandringen har vist seg å være store og komplekse. De som forsøker å forenkle og gjøre dette til et spørsmål om godhet, gjør både sine egne samfunn og de illegale en bjørnetjeneste.

Les også

-
-
-
-
-

Les også