Sakset/Fra hofta

Jeg trodde først ikke det jeg leste, for det kunne ikke stemme. Det måtte bero på en misforståelse, det måtte være en tastefeil. Men der sto det, at i følge UDIs estimat fra 2014 kan det bo 56.000 papirløse mennesker uten lovlig opphold i Norge. Femtisekstusen! Det er nesten like mange som det bor i Kristiansand, Norges åttende største by!

Det er riktignok et anslag, for ingen vet selvsagt hvor mange som lever papirløst i Norge, eller i Europa for den saks skyld. UDI opererer også med et nedre estimat på «bare» 18.100, eller omtrent det samme som innbyggertallet i Kristiansund. UDI anslår derfor at det mest sannsynlige antallet er et sted midt i mellom ytterpunktene, med andre ord 31.200, nesten like mange som i Tromsø by!

Det var forleden at jeg kommenterte en sak i VG om at tidligere biskop Tor Berger Jørgensen var blitt styreleder i organisasjonen Mennesker i Limbo. For meg et nytt bekjentskap, men denne organisasjonen har eksistert i en tre års tid i miljøet rundt Batteriet, et «ressurssenter for egenorganisering, selvhjelp og påvirkningsarbeid» og «Helsesenter for papirløse migranter». Batteriet drives i regi av Kirkens bymisjon i Oslo. Batteriet finansieres av Arbeids- og velferdsdirektoratet og de har nytt godt av tidligere statsråd, den joviale og blide trønderen Robert Erikssons godvilje:

«Batteriets arbeid for egenorganiserte og selvhjelpsorganisasjoner bidrar til å styrke frivilligheten og velferdssamfunnet.»

Mennesker i Limbo har nå etter et treårig svangerskap formelt registrert seg i Brønnøysundregisteret, med eks-biskopen som styreleder, og to papirløse som nestleder og styremedlem. Uten blygsel forklares det hvorfor:

– Målet er at dei skal bli ein formell organisasjon, slik at dei kan søke om midlar, fortel Ellen Bachmann, fungerande leiar ved Batteriet, og som har følgt gruppa frå starten av.

Kjernesakene deres er blant annet fri rettshjelp, arbeidstillatelse og tilgang til det norske velferdstilbudet for alle papirløse. Med kanskje 56.000 papirløse å ta av høres det ut som kostbare krav. Særlig om de skulle få gjennomslag for parolene de gikk med i 1. mai-toget i fjor.


Bilde fra Facebook-siden til Mennesker i Limbo.

Det står om Mennesker i Limbo på Brønnøysundregisteret:

«Vi vil bedre situasjonen for lengeværende papirløse i Norge. Vi vil at menneskerettighetene skal gjelde for de av oss som er papirløse ved å: informere storsamfunnet om situasjonen til papirløse, påvirke politiske myndigheter., samarbeide med andre som jobber for samme sak, informere andre papirløse om deres rettigheter.

Oppgaver; møte politikere, delta i asylpolitisk forum, kartlegge papirløses situasjon i Norge, besøke papirløse i og utenfor mottak, besøke Trandum utlendingsinternat, delta i demonstrasjoner og markeringer, delta på konferanser og seminarer, ha ukentlige samlinger, drive PR-og informasjonsarbeid, ha sosiale arrangementer.»

Jeg blir helt matt. Dette dreier seg om mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge. Ulovlig, som i: får ikke lov til å oppholde seg her – har ikke noe her å gjøre. Jeg forstår også at det er snakk om mennesker, som deg og meg, med drømmer og behov, men de er her ulovlig og det må etter min ringe fatteevne få konsekvenser for dem. Hvis de skal innrømmes samme tilgang til samfunnets goder som resten av oss, hva er da vitsen med å ha en innvandrings- og asylpolitikk i det hele tatt? Det er som om det «hemmeligstemplede» UD-notatet er skrevet nettopp for denne organisasjonen og andre som er ute i samme ærend:

Norsk opinion er neppe mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde. Det gjelder også kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder.

Er dette informasjon som i det hele tatt når inn hos eks-biskop Jørgensen, Kirkens bymisjon, NOAS, Antirasistisk Senter, Redd Barna, Frelsesaarmeen, KrF, Jan Vardøen, Venstre, Norsk Folkehjelp, SV, Flyktninghjelpen, MdG, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, AP, Den norske kirke, Amnesty, Islamsk råd, et nesten samlet pressekorps – og alle andre som tilsynelatende mener det eneste riktige er å lukke øynene, hjelpe alle som klarer å komme seg hit fordi det er så synd på dem, krysse fingrene og håpe at skuta bærer? Forstår de hvor alvorlig dette er, men velger å leve i fornektelse?

Det er som om vi er på Titanic og tror at skuta ikke kan synke. Noen blant oss frykter at vi allerede har truffet isfjellet, tar inn vann under ripa og er dødsdømt. Jeg er ikke en av dem, men jeg lurer jo på hva det var som vekket meg. Hørte jeg en lyd? Var det en rystelse? Har noe alvorlig skjedd, eller arbeider kapteinen og mannskapet for livet i et desperat forsøk på å manøvrere skipet klar av isfjellet? Er det derfor det knaker i skroget, skipet krenger og motorene arbeider så hardt?

Orkesteret er i gang og spiller beroligende sanger. Så lenge de ikke begynner å spille «Nærmere deg, min Gud» er det fremdeles håp.