Gjesteskribent

Representanter for den Norske Kirke går ofte ut i avisene og forvarer romfolkets tigging. Nylig skrev en nytilsatt diakon i Den norske Kirke en artikkel  i Nordlys  hvor hun i overskriften fastslår: «Vår velstand gjør oss blinde».

Hennes tema er at vi lukker øynene for det fattige romfolket, tiggerne som vi møter nesten hver dag her i vår lille by, der de sitter med sitt pappkrus, ofte tett i tett i Storgaten. Er det plagsomt? Ja, flere byfolk har begynt å gå i Grønnegata eller Sjøgata for å få fred. Selv har jeg begynt med det samme.

Men er det sant at velstanden gjør oss blinde?

Det er en kjent sak at få folkeslag i verden stiller mer opp for nødlidende enn nordmenn. Helt siden Nansen og hans arbeid for de sultrammede i Russland, har nordmenn vært kjent for sitt hjerte for de fattige, både her hjemme og ute. Dette hjertelag har blant annet ført til at misjonsorganisasjonene i langt over hundre år har drevet et omfattende humanitært arbeid i fattige land.

Vi har videre fått til et omfattende velferdssystem her hjemme for nettopp å ta oss av arbeidsløse, syke og fattige. Derfor har vi pålagt oss selv tyngende avgifter. Nasjonen Norge skinner, og vi har ingenting å skamme oss over. Vi stiller opp for hverandre.

Hvorfor reagerer da så mange på tiggingen fra romfolket? Vi gir jo gjerne til våre egne fattige? Men forskjellen er at her har vi å gjøre med importerte tiggere, mennesker  som  har gjort tiggingen til yrke! I hundrevis av år har de holdt på med dette, og de nekter å la seg integrere, de holder barna borte fra utdannelse. I tillegg kommer at mange av  tiggerne bedriver kriminalititet på kveldstid.. Romanias ledere fortviler, og kaller romfolket med stygge navn. I tråd med våre tradisjoner bidrar Norge med ca 100 millioner til hjelpetiltak nettop i Romania. Om tiltakene virker er en annen sak. Vi gjør vårt der tiltakene kan virke.

Når vi vurderer den tilreisende tigging må vi altså vurdere den som et bevisst «yrkesvalg». Dette skiller den fra norske tiggere som har kommet skjevt ut å kjøre og ikke bevisst har valgt tigging som  noen yrkesvei.

Spørsmålet blir etter dette nokså enkelt: Skal vi tillate at tilreisende  handelsagenter uhindret  får lov å drive sin næringsvirksomhet på offentlige plasser? Må ikke disse også søke, som alle andre, til å sette opp sin stand på nærmere anviste steder i byen? Er dette en næringsvirksomhet vi ønsker, og tilfører den byen noe positivt?

 

Når tiggingen blir yrke, og ikke ærlig arbeid, har vi rett til å reagere. Når denne sunne reaksjon mistenkeliggjøres er det ikke oss det er noe feil med.

Da kan vi like gjerne spørre om ikke velstanden  i seg selv har gjort oss naive?

Eller hva skal vi si om følgende historie:

Sommeren 2012 stilte biskop Tor Jørgensen i Sør-Hålogaland bispedømme bispegårdens hage til disposisjon for romfolket i en protest mot kommunens «dårlige» behandling av de samme. De kunne få bo i hagen hans i 14 dager. En kvinnelig idealist i Bodø, Shirley Bottolfsen startet samtidig  en innsamlingsaksjon for å bekoste hjemreise for romfolket som fortalte at de manglet 29 000,- kroner for å kunne dra hjem. Pengene ble raskt innsamlet i juli 2012 og under stor felles  tilfredshet satte de i slutten av juli kursen hjem til Romania. Problem løst!

Men til de lokale idealisters store forferdelse  dukket disse romfamiliene  opp  igjen i Bodø i september, og  da  hadde  ytterligere  familiemedlemmer sluttet seg til følget!  Det viste seg da at de aldri hadde reist hjem til Romania men stoppet i Oslo! Da de nå kom tilbake til Bodø tok de på nytt kontakt med sin hjelpende engel  Shirley Bottolfsen og ba om mer penger. Men nå hadde hun fått nok. Familiemedlemmer fra Romania hadde også ringt henne og bedt om penger.  Foregangskvinnen uttalte  til media at hun følte seg utnyttet og aldri mer ville engasjere seg i en slik aksjon.

Men historien er imidlertid ikke slutt med dette. For hva skjer? Jo, fra biskop Jørgensen fikk hun nå kritikk for at det var uriktig av henne å legge føringer for gaven! Biskopen hevdet at det måtte være fritt for romfolket selv å bestemme hva gaven skulle benyttes til! trass i at innsamlingen hadde et klart formål: å få romfolket hjem. Utspillet fra biskop Jørgensen unndrar seg kommentar, men illustrerer veldig godt mitt poeng; velstanden har gjort en del av oss naive. Eller kanskje til og med blinde!

Men ennå er ikke historien slutt. Dessverre fløt bispehagen av søppel etter at romfolket hadde reist. Men nå forlangte biskop Jørgensen at kommunen måtte rydde opp. Ikke han selv som hadde tillatt «camping» i hagen. Så vidt jeg vet endte det med at kommunen måtte rydde opp. Biskop Jørgensen er den norske kirkes talsmann i miljø-spørsmål.

Folk må gjerne være naive på egen regning, men vi kan ikke tillate at ordførere og biskoper er naive på andres bekostning.

 

Artikkelen har stått på trykk i Nordlys og itromsø.