Kommentar

I forbindelse med protestene mot Israels militære operasjon i Gaza var det ikke annet å vente enn at representanter for Den norske kirke valgte å tute med ulvene. Stavangers fungerende domprost Aslaug Austbø brakte imidlertid en opplysning som fortjener litt ekstra oppmerksomhet.

I sin tale siterte Austbø også fra kirkens eget styringsdokument.

«Israel er en militært overlegen okkupasjonsmakt som okkuperer det palestinske folkets jord, og nekter dem elementære menneskerettigheter. Derfor kan ikke partene sidestilles i konflikten,» siterte Austbø fra talerstolen.

Hun fikk bred støtte fra demonstrantene som ropte slagord som «Fri Palestina!» og «Israel ut, Israel ut, Israel ut!»

Tildragelsen gir rom for flere refleksjoner.

Følger f.eks. konklusjonen «Israel ut!» logisk av premisset «partene kan ikke sidestilles»? Og om partene ikke kan sidestilles militært, betyr det uten videre at de ikke kan sidestilles moralsk heller, sånn at palestinerne har en større moralsk kapital?

Kan det tæres på denne kapitalen hvis Gazas regjering sier at «alle israelere er legitime mål» uten at Israels regjering svarer med å si at «alle palestinere er legitime mål»? Og tærer det på Israels moralske kapital at de faktisk er i stand til å begrense skaden av de hundrevis av raketter som er blitt skutt ut fra Gaza gjennom flere år?

Alt dette er viktig, men alt sammen er utenrikspolitiske spørsmål.

Men det finnes også en innenrikspolitisk dimensjon ved domprostens appell, nemlig at kirken utarbeider dokumenter som kan brukes politisk av en part i en konflikt.

Det er ikke uvanlig at høye representanter for geistligheten kommer med sine betraktninger over en konflikt. Paven pleier f.eks. å mane partene i strid til besinnelse, noe han kan gjøre på svært trygg teologisk grunn.

Dessverre er det veldig fort gjort å la seg rive med, sånn at utspillene ikke lenger står så veldig støtt teologisk. Javel, kunne man innvende, men da er det vel ikke lenger noen tros- eller frelsessak? Den norske kirken har vel rom for politisk uenighet?

Det er uhyre fristende å svare nei på det spørsmålet, og ikke bare fordi ideologiseringen av en rekke spørsmål har nådd slike høyder at den som måtte innta et annet standpunkt enn det toneangivende, ikke ville føle seg like hjemme i en norsk kirke som en katolikk ville gjøre det i sin kirke.

Det skal her skytes inn at det finnes viktige historiske grunner til at katolske prester ikke kan engasjere seg politisk, mens protestantiske kan gjøre det – og har gjort det i flere forskjellige partier (Stålsett, Lønning etc.).

Uansett: Svaret er nei først og fremst fordi det for snart et kvart århundre siden ble etablert rettspraksis at kirken ikke har all verdens rom for politisk uenighet, og kan disiplinere sine tjenestemenn av denne grunn, samt fordi kirken, mildt og i det stille utenfor rettslokalene, frem til denne dag har fortsatt å disiplinere sine tjenestemenn i politiske spørsmål.

Det siste er ikke offentlig, men det første er det. La oss spole tiden tilbake til 1989.

I 1989 aksepterte prost i Brønnøysund Olaf B. Dal en invitasjon til å stå på partiet Stopp innvandringens liste til stortingsvalget. Dette fikk biskop i Sør-Hålogaland Fredrik Grønningsæter til å refse Dal offentlig som «illojal» og «villfaren». Dal gikk da til søksmål mot biskopen, og fikk – med legdommernes flertall og fagdommerens dissens – Bodø byretts medhold i at han var blitt ærekrenket. Biskopen ble dømt til å betale 10.000 kroner i oppreisning.

En rekke av kirkens biskoper reagerte med forferdelse, fordi de mente dette ville vanskeliggjøre såvel kirkens som deres eget arbeid. Hvorfor skulle det vanskeliggjøre kirkens arbeid, om så også med sosiallæren, å få usanne beskyldninger kjent døde og maktesløse? spurte advokat Børge Jørgensen-Dahl i Aftenposten den 7. juni 1990.

Fagdommeren hadde ikke funnet beskyldningene om illojaliten og villfarenhet ærekrenkende, fordi de etter hans oppfatning ikke kunne gis noe objektivt saksinnhold, og objektiv må man vel være i en sekulær rett.

Her kunne en tenke at kirken burde ha latt sine egne organer rydde opp i dette teologiske stridsspørsmålet, sånn at oppvasken mellom prest og biskop kunne ha skjedd internt – slik det forøvrig gjøres i Den katolske kirken.

Men Grønningsæters refs var offentlig, hvilket neppe gav ham noen verdensrekord i utvist klokskap, og dermed måtte også oppvasken bli offentlig. Retten kunne vanskelig komme utenom å vurdere de kirkelige anliggender.

Dette skjedde da også da saken endte i Høyesterett i desember 1990.

Rikets øverste dommere skulle altså ta stilling til om prosten ble ærekrenket for biskopens offentlige refs for hans syn på innvandringspolitikken. Dals prosessfullmektig anførte at det var delte meninger om spørsmålet i kirken, og at biskopens karakteristikker derfor var klart injurierende. Det var for ordens skyld ingen uenighet mellom partene om at Dal aldri hadde uttalt seg rasistisk.

Ikke desto mindre var det biskop Grønningsæter som vant da dom ble avsagt den 12. desember: De påklagede utsagnene var ikke injurierende.

Da domspremissere forelå noen dager senere, viste det seg at Høyesterett også hadde tatt stilling til det kirkelige.

Aftenposten skrev 19. desember:

Retten mener de uttalelser som er dokumentert fra Kirkemøtet, bispemøter og bispedømmemøtet i SørHålogaland bispedømme, tyder på en ganske annen og mer positiv holdning til innvandrerspørsmål enn hva Olaf B. Dal har gjort seg til talsmann for. Fra Dals side er det blitt hevdet at Kirken ikke har hatt noe konsekvent syn på slike spørsmål.

– Når man skal tolke de påklagede utsagn, er det viktig å plassere dem i den sammenheng de fremkom, mener Høyesterett.

Her knytter uttalelsene seg til en debatt om innvandring. Det dreier seg, ifølge retten, ikke om Kirkens lære i snever forstand, men mer om en debatt av sosial etisk karakter.

– Uttrykket villfaren synes på denne bakgrunn nokså klart ikke å kunne oppfattes som en anklage om vranglære, slik byrettens flertall har gjort, heter det i dommen. Høyesterett oppfatter saken slik at prost Dal gir uttrykk for en oppfatning som står i kontrast til Kirkens syn, og at biskop Grønningsæter beklager dette og forsøker å tale prosten til rette.

En havnet dermed i den nokså pussige situasjon at Høyesterett for snart tjuefem år siden fastslo Den norske kirkens syn på norsk innvandringspolitikk. Et syn som vel fortsatt må anses som gjeldende i dag, og med samme kirkelige mandat til refs, selv om det i dag er klart at innvandringen gjør samfunnet om til noe ugjenkjennelig – hvilket ikke var så klart i 1989.

Retten dømte også Dal til å betale biskopens saksomkostninger i begge instanser, slik at han endte med en ekstraregning på 177.500 kroner – mange penger på den tiden, og et effektivt skremsel mot den som måtte tenke på å utfordre Over-Norge: Biskopen fikk innvilget fri sakførsel fra staten, mens Dal ikke fikk det.

Den gang som nå var det en avgrunn mellom folk og elite, slik det noen år tidligere hadde vært mellom husmenn og storbønder. Dommen må ha etterlatt en bitter følelse hos prostens sognebarn av at de høye herrer konsekvensfritt kan herse som de vil med folk lenger nede på rangstigen, for venner av Dal samlet inn penger blant folk i bygda for å hjelpe prosten med å betale.

Hele prosessen knesatte et prinsipp som vel har vært gjeldende siden: Om du representerer elitens syn, har du mandat til sosial utstøtelse, om nødvendig også ruin, av den som ikke bøyer seg. Hvor mange ganger det har manifestert seg siden, vet vel ingen.

Den viktigste politiske skillelinjen i dag er ikke mellom høyre og venstre, mellom ja og nei til EU, mellom ja og nei til oljeboring, men mellom storbønder og opprørske husmenn. Blant de mindre stridbare husmennene er det noen som solidariserer med de opprørske, andre innynder seg helst hos storbøndene.

Atter andre – et stort flertall av nordmennene – vil bare leve konfliktfritt i fred. Det blir ikke noe lettere med tiden.