Kommentar

Thor Bjarne Bore er ingen hvem som helst, hverken blant kristen- eller mediefolket. Når han ordlegger seg på en måte som er så fiendtlig overfor Israel at det tenderer mot det hatefulle, er det grunn til å stoppe opp. Jeg har stoppet opp, ventet og tenkt: Er dette sant? Kan det være mulig, tar du ikke litt for sterkt i? Dessverre. Svaret er nei.

Det er i et innlegg på Vårt Lands Verdidebatt at Bore blottstiller sin antipati: Sviket (også kristnes) i Midt-Østen.

Sviket er norske myndigheters holdning til Mordechai Vanunu. Bore bruker ordene Unnfallenhet og Feighet. Om Israel bruker han ordene: Barnslighet. Primitiv hevn.

Han presenterer en lang og detaljert kronologi over Vanunu-saken.

Skal man vurdere en sak bør man besitte evnen til motforestillinger. De savnes fullstendig hos Bore.

Utgangspunktet er Israels atomvåpen. Det lar seg moralsk begrunne at Israel helt fra unnfangelsen var i en unik situasjon: omgivelsene truet med å utslette staten. Som en sikkerhetsgaranti utviklet Israel atomvåpen. Norge ga Israel tungtvann.

Denne gaven er anno 2010 blitt noe Norge bør skamme seg over, en moralsk skyld det gjelder å kompensere. Bore synes å tilhøre denne gruppen. Det at man så uanstrengt hevder et slikt standpunkt er i seg selv oppsiktsvekkende for en mann på 71 år med lang fartstid i det offentlige liv.

1960: Norge eksporterer 20 tonn tungtvann til Israel. Norske myndigheter har kunnskaper om Israels atomvåpenplaner under forhandlingene, men ingen stanser salget. Vi blir medskyldige i at Israel utvikler et stort og meget avansert arsenal med atomvåpen.

..
Israel anser Vanunu som en landsforræder. Svært mange utenfor – meg selv inkludert – mener at han gjorde en verdenssamfunnet en viktig varsler-tjeneste.

Det kan ikke ha unngått Bores oppmerksomhet at Midtøsten de senere år har opplevd en ny og farligere ekstremisme som nå vil utslette ikke bare Israel, men også jødene. De legger heller ikke skjul på at dette er religiøst betinget.

Denne nye eksterministiske trussel nevnes sjelden i norske medier, og heller ikke i Bores innlegg.

Bore og mange med ham er opprørt over Israels behandling av Vanunu. Behandlingen Vanunu fikk i fengsel var knallhard og hadde preg av hevn. Men Vanunu var landsforræder. Det var også Arne Treholt og behandlingen han fikk av det offisielle Norge bar også preg av hevn. Når et fellesskap føler seg forrådt utløser det gjengjeldelse. Det er ikke noe spesielt for israelerne.

En amerikansk jøde, Jonathan Pollard, forrådte også sitt land. Selv om det var for Israel er alle hans apeller om amnesti avslått. Man vil statuere et eksempel.

Det finnes en annen grunn til Vanunus utreiseforbud: han vil kunne bli et propagandainstrument mot Israel. Akkurat den gaven ønsker ikke Israel å gi sine fiender etter det han gjorde.

Alt dette er momenter som hører hjemme i en vurdering av Vanunu og behandlingen han har fått. I spørsmål om nasjonens sikkerhet blir de fleste land temmelig døve for hva andre måtte mene.

Jeg konstaterer at Bore synes blind for at han tilhører en tendens som nå ser Norges tungtvannssendinger til Israel som en skyld.

Kanskje det forklarer hvorfor han umerkelig går over en grense og kommer med helt utillatelige sammenligninger mellom Nazi-Tyskland og dagens Israel.

Israel skal og må tåle kritikk. Noen ganger er det jødiske representanter som litt for lett tyr til antisemittiske etiketter. Moshe Kantor fra European Jewish Congress syntes de italienske kjemikernes funn av gift i jordsmonnet i Gaza minnet om den urgamle blodritus-myten. Det lød ikke spesielt overbevisende.

Men når man vil gi en målestokk på Israels forbrytelser og bruker nazismen som standard, er man ute i et ærend. Det er ikke tilfeldig. Når man i historiens skrekk-kabinett tyr til akkurat denne parallellen, er det med en hensikt. En mann som Bore er ikke unnskyldt av uforstand og ung alder. Han vet hva gjør.

Det gjør også en postdoktor ved Universitet i Bergen, lagdommer Terje Einarsen, hvis utsagn Bore tydeligvis går god for:

Den norske flyktningeeksperten Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen reagerer sterkt mot argumentene og holdningene hos norske myndigheter: «Det er å samanlikne med at Noreg før krigen skulle nekte å ta imot jøder, som ynskte å forlate Tyskland». Der det er vilje er det alltid en vei. Norske myndigheter ønsker ikke å hjelpe Vanunu, til tross for den rollen vi har spilt i Israels atomprogram. Hundrevis av chilenere fikk nødspass fra Norge etter statskuppet til Augusto Pinochet. Men i denne saken går det en ubrutt linje fra Erna Solberg til Jonas Gahr Støre: Unnfallenhet, feighet.

Her er det en demning som brister: Finnes det noe som helst grunnlag for å sammenligne Vanunu med jøder i Nazi-Tyskland, eller chilenere under Augusto Pinochet?

Hvis det er en ubrutt linje her så er det hos Bore og den er preget av irrasjonalitet, og instinkter forkledd som moralisme.

Generaloppgjør

Bores innlegg handler ikke bare om Vanunu. Det er et generaloppgjør med dagens Israel. Han siterer Kåre Willoch (Israels kyniske umoral overfor Gaza)
og fremstiller opptakten til Operation Cast Lead*:

En menneskeskapt humanitær katastrofe, utløst etter at israelere i november i fjor gikk inn i Gaza og myrdet seks palestinere, og Hamas svarte med raketter og tilbud om ny våpenhvile dersom Israel opphevet Gaza-blokaden, noe Israel ikke ville.

Norge har de senere år inntatt en stadig kjøligere holdning til Israel, men Bore kaller det «unnfallenhet og feighet». Man må spørre: hvilken politikk er det Israel-vennen Bore ville at Norge skulle ført?

Norge fiende av Israel? Vi som var feigt avholdende da Goldstone-rapporten ble behandlet i FNs menneskerettighetsråd. En rapport som fortalte at begge sider begikk krigsforbrytelser under krigen, men at de israelske overgrepene var i særklasse de mest omfattende.

Som om ikke det var nok. Det er ikke bare regjeringen som svikter og sviker. Det gjør også det norske kristenfolket som unnskylder alt Israel foretar seg. Dette er Bores fremstilling av situasjonen: Han unnlater helt å nevne den sterkt israel-fiendtlige og jødefiendtlige tendensen blant den norske eliten og innvandrende muslimer. Grensen mellom antisionisme og antisemittisme er blitt umulig å trekke, blant annet fordi personer som Bore går stadig lenger i sin «Israel-kritikk».

Det er mange rare fortolkninger av Bibel-historien og synet på Israel i kristne miiljøer. Men noe er ikke av denne verden, og har med en type fromhet og pietisme å gjøre som ikke så lett lar seg rubrisere.

Det blir derfor underlig og skurrende at Bore retter skytset mot kristenfolket. Det er Bore som representerer en polarisering og politisering, mens kristenfolket mest driver forsvarskamp.

Deler av den norske kristenfolks holdning til det som skjer i Midt-Østen er skammelig. Det synes som om ethvert overgrep skal forsvares, at de forhold kristne palestinere lever under totalt neglisjeres, at ja og amen til at den israelske staten foretar seg nærmest blir en del av trosbekjennelsen. Besøk hos kristne palestinere får stadig flere til å spørre: Har de kristne noen fremtid i Det hellige land?

Hvis vi snakker om forholdene kristne palestinere lever under, er det som kristne eller palestinere? Hvis de har det vanskelig som kristne er det like mye som minoritet blant muslimer. NRKs korrespondent Sidsel Wold hadde et innslag om kristne i Gaza. En kunne ikke få fullrost Hamas, men noen jenter fortalte at de ble hånet og spyttet på hvis de gikk ut uten slør, og Hamas-politi tok seg til rette og stjal det de ville. De kristne var ikke mennesker som dem.

Den som skriver om Israel, Vanunu, Gaza og de kristne uten å nevne islamismen har en politisk agenda.

Også kristne palestinere er under press om å gjøre kampen mot Israel til hovedsak. Det virker som om Mellomkirkelig Råd og Den norske Kirke har slukt agnet og beveger seg stadig mer i anti-israelsk retning.

Siden dette også handler om åndelige verdier, er det på sin plass å si: De er ute på ville veier. Forholdet til Israel og jødene går til kjernen av kirken, kristendommen og grunnlaget for vårt samfunn: Kirken og den kirkelige eliten, herunder Bore, risikerer å bli ondskapens redskap.

Det er sterke ord. Men jeg mener det er dekning for dem. Så alarmerende er Bores tekst.

* Bore fikk svar av Isak BK Aasvestad

For Bore begynner konflikten mellom Israel og Hamas på Gazastripen med at Israelsk forsvarsstyrker i november 2008 gikk inn i Gaza og «myrdet» (ikke drepte, «myrdet»!) seks «palestinere» (ikke seks Hamassoldater, slik selv brittiske Guradian rapporterte, men bare «palestinere»). For bore eksisterer ikke det faktum at noen dager før dette angrepet hadde israelerne opptaget at Hamas gravde en tunnel under den israelske grensen mot Gazastripen. Ikke heller eksisterer det faktum at Hamas siden Israel trakk seg ut av Gazastripen i 2005 har Hamas sendt tusentals raketter inn i Israel med døde og sårede israelske sivil som mål. De israelske offrene nevnes avv Bore bare fordi de numerært er mindre enn de palestinske, som annet enn sammeligning med de numerært (og for Bore moralsk) overlegne palestinske offer er de uintressante. Snakk om å måle med ulikt mål.

Om Thor Bjarne
Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen.